Whirl Tour

Legg på en hel drøss med sløve musikkspor og noen gamle, slitne lyd-effekter. Sleng hele greia ned i en bolle og arbeide det sammen i tre timer med en mikser. Ta så blandingen og fordel den ut over åtte baner som befinner seg på oppbrukte plasser som et filmsett, en fornøyelsespark, et nabolag osv. Resultatet? Whirl Tour i et nøtteskall.

Følelsen av deja vu
Spillet skilter med flere måter du kan spille på. Trening, arkade og historie-modus. I trening kan du kjøre fritt på alle baner du har låst opp, med alle karakterene du har låst opp, og bruke alle scooterne du har låst opp. Du får en halvtime til rådighet. Med andre ord ikke så fritt som de skal ha det til. Arkade er akkurat det samme, men gir deg ikke like lang tid til å holde på som trening. Hva er da forskjellen? Historie-modus er litt bedre og tilbyr oppdrag som du må løse for å komme noen vei i det hele tatt. Hver bane har to bosser som du må drepe. Dette gjøres ved å ta triks på dem. Bossene i spillet kan ha tre forskjellige angrep. Noen angriper i en retning av gangen med flammer, slag eller lignende. Andre har angrep som skader alt rundt seg i et heller stort område. Den tredje typen kaster en form for prosjektil etter deg. Felles for dem alle er at du bør passe deg. Du mister helse hvis du blir truffet av noe av dette. Noen ganger er du heldig og slipper unna med det, men vanligvis faller du også av scooteren.

Den tiden du bruker for å reise deg opp og komme i gang igjen er akkurat det som skal til for at bossen rekker å angripe deg enda en gang. Du er dermed fanget i en loop. Å drepe to bosser er felles for alle banene og er en av de syv oppdragene som finnes på hver bane. I tillegg må du ødelegge en ting på alle banene. Gjerne et vanntårn, en statue eller lignende objekter som kan falle og ødelegge en plass på banen. En annen ting som er felles for alle baner er et hemmelig rom, som krever to nøkler for å åpnes. Disse nøklene får du av de to bossene, og inne i rommet er det en maskin som må ødelegges. Klarer du dette blir du belønnet med et scooter-løp. Vi er da oppe i tre oppdrag, av syv, som alltid er lik på alle banene. Den legendariske samle x antall poeng er selvsagt også med, og vi har da tre oppdrag igjen. Du må i hver bane gjøre et bestemt triks på en bestemt plass. Her er det heller ikke veldig stor variasjon, og du er drittlei etter et par baner. To oppdrag igjen, jippi! Du tror kanskje det er slutt her, men nei. Alle banene gir deg muligheten til å låse opp tre nye daffe musikkspor, men da må du fullføre oppdrag seks, nemlig å samle tre stykk CD-plater.

Forandring fryder
Det hadde ikke skadet å lage større variasjon i oppdragene. Eller lage flere oppdrag for den saks skyld. En annen ting du kan gjøre er å samle bonusmerker. Disse har forskjellige tegninger alt etter hva de gjør, og svever rundt på alle banene. De fleste virker i ca. Et sekund, og gir deg muligheten til å snurre fort, hoppe høyt eller få bedre balanse akkurat der og da. Noen er litt mer brukbare og gir deg tilbake tapt helse, eller noen sekunder med tid å holde på. Du har bare tre minutter på deg før du må begynne på nytt. Den mest nyttige bonusen er scooter-merker. Hvis du klarer å samle tyve stykker blir du belønnet med en ny scooter. Ettersom dette er den eneste måten å øke ferdighetene til karakteren din på er det ganske viktig å få med seg alle scooter-merkene. Du vil nemlig fort merke at du faller bak i scooter-løpet.

Scooter-løpet er en annen versjon av alle banene, og det er her du låser opp nye karakterer. For å få fram scooter-løpet må du ødelegge senderen i det skjulte rommet. Selve løpet er en lang bane med mange hindre. Her skal du kjøre om kapp med et monster, og hvis du vinner blir monsteret gjort om til et av bandmedlemmene. Om du gjør mange triks etter hverandre uten å falle blir du belønnet med adrenalin som du kan bruke for ekstra fart. Dette må til hvis du skal vinne. I tillegg lønner det seg å kappe svinger og ellers være så slu som overhodet mulig. Motstanderen din kjører mer eller mindre feilfritt, men ved et par anledninger har han faktisk gått rett på trynet i grusen. Det er med andre ord mulig selv for computeren til å gjøre feil her.

Kontrollene dine er stort sett som i alle andre lignende spill. En knapp for å hoppe, tre knapper for å gjøre triks, og et par knapper for å snurre. Har du spilt et par slike spill før sitter dette allerede i blodet. Du kommer dog muligens til å bli noe overrasket over hvor dårlig scooteren din reagerer. Alt ser ut til å bevege seg med en tanke sirup på slep. Det er utrolig irriterende å ha så liten kontroll over ”framkomstmiddelet” som i dette spillet. Du klarer aldri helt å svinge eller kjøre dit du vil, for sykkelen er unødvendig vanskelig å kontrollere. Sammenlignet med Tony Hawk er dette strykkarakter.

En tegnefilm?
Spillet ser gammelt ut, og har ingenting nytt å komme med når det gjelder grafikk. Det hele kunne kanskje sett bedre ut om utviklerne har lagt seg litt mer mot realisme. Spillet er ganske tydelig laget slik med hensikt, men det slo ikke an hos meg. Andre spill med lignende type grafikk har mye mer å stille med, og spill som prøver å lage realistisk grafikk faller også mer i smak. Hvis du derimot liker denne typen grafikk kommer det sikkert ikke til å bli en visuell skuffelse. Spyro, Rayman og andre barnespill er typiske eksempler på spill som får til denne typen grafikk litt bedre enn Whirl Tour. Tony Hawk Pro Skater er selvsagt en av de etterhvert mange spillene som går ut på stort sett det samme, men skilter med realisme i motsetning til denne typiske barne-”looken”. Modellene er ikke noe å skryte av, og animasjonene fortjener heller ikke noen Oscar. Men som sagt: Hvis du liker denne typen grafikk kan det være midt i blinken.

Lydeffektene i spillet er typisk tegneserie-aktig. Helt blottet for realisme med andre ord. Musikken er litt bedre, men fortsatt langt fra bra. Det er dog veldig mye av den, og det skal spillet ha. Sjeldent har det vært så mange musikkspor i et spill. Du må låse opp 24 av dem, men uansett er det flust å velge i. For mitt vedkommende hjelper dog ikke dette det grann, da ingen av musikksporene falt i smak uansett. Dette trekker selvsagt ikke ned da det er en helt subjektiv mening, og musikken teknisk sett ikke er dårlig. Større variasjon hadde dog ikke vært noe negativt heller.

Multiplayer var faktisk en av de bedre tingene med dette spillet, og overrasket en del etter mange, lange timer med heller kjedelig singleplayer. Du kan spille tre moduser, og den første er vanlig story, bare med to spillere. Så kommer den tradisjonelle modusen hvor en spiller en mot en. Samler du mest poeng, vinner du. Til slutt har vi monster-trick, som gir deg noen få sekunder til å gjøre det beste trikset du bare klarer. Etterpå får motstanderen muligheten til å slå trikset ditt. Slik fortsetter det til en av dere går av som vinner. I denne siste modusen trenger du bare en spake, og kan spille mange sammen. Hva med en turnering i nabolaget? Eller kanskje internt i familien? Denne siste måten å spille på er faktisk ganske morsom, og gir spillet en mye lengre levetid. Det skal dog litt til før en multiplayer-modus kan rettferdiggjøre kjøp av et spill, men spillet stiller mye sterkere enn hva det ville gjort uten denne modusen, helt klart. Samarbeid i story-modus, og vanlig kamp mot hverandre kan også være god underholdning en liten stund, men monster-trick slår an og tar førstepremien. Noe av grunnen til dette er nok muligheten for å spille på hele skjermen, og med flere spillere, uten at du trenger ekstra utstyr og en haug med kontrollere.

Konklusjon
Markedet begynner å bli mettet for slike spill nå, og i alle fall når de serverer en så halvhjertet oppvisning som Whirl Tour. Her er det absolutt ingenting nytt eller fenomenalt som vekker interesse. Alt har blitt gjort før, og bedre. Spillet er ikke dårlig, men holder bare ikke mål sammenlignet med det som allerede er der ute. Grafikken er litt for barnslig, musikken er litt for slitsom i lengden, oppdragene blir for få, og har for lite variasjon. Karakterene er der bare for utseende, og har ingen individuelle forskjeller som du kan ha noe nytte av. Banene blir ofte for rotete, og tilbyr ingen spesielle wow-opplevelser. Med mindre du er helt tuppete etter et spill om motoriserte sparkesykler og fortapte bandmedlemmer bør du skygge unna Whirl Tour og heller sjekke ut Tony Hawk Pro Skater.

Whirl Tour

PS2
Slippdato: 7. mars 2003
Utvikler: Papaya Studio
Utgiver: Vivendi Universal Games

Forsiden akkurat nå

Til toppen