Anmeldelse

Wii Music

Musikkspill er i slaget. Guitar Hero blåste av fløyta for en helt ny generasjon musikalsk spilleglede, og fanget, sammen med betraktelige porsjoner av det vanlige markedet, mange nye spillere. Rock Band tok det hele videre ved å ekspandere med ytterligere instrumenter, og oppfølgeren er i horisonten. Mannen i gata og resten av verden fikk det dermed stemplet på veggen: Musikkspill funker.

Trailer til Wii Music

Vis større

Trailer: Wii Music


Man skulle kanskje ikke tro at sjangeren kunne tas mer inn i stua enn hva den allerede er, men der har Nintendo et litt annet perspektiv, som alltid. Med Wii-konsollen i TV-hylla og den hvite fjernkontrollen i rekkevidde, er det familien som står i fokus. Alle skal kunne nyte den interaktive musikkens verden, fra den lille sneipen på tre år til den syvende far i huset.

Musikk handler om følelser, og det er noe alle har. Med Wii Music vil Nintendo at disse følelsene skal tillates å komme til uttrykk gjennom så enkle metoder som mulig. Grad av innlevelse skal ikke måles etter en intens pågang av noter og forstyrrende symboler, men snarere ut av fri flyt og løsrivelse. Improviser! Hengi deg til musikken!

Med andre ord: forbered deg på et spetakkel av en annen verden.

Stor ståhei

Det som først møter deg i Wii Music, er en liten og hyperaktiv maestro i parykk som likner mistenkelig mye på en «muppet», komplett med kakemonstertendenser når han snakker. Formålet med denne lille karen er å introdusere deg for kontrollmetoder og instrumentbruk. Han informerer om at det stort sett er tre kontrollmetoder å ta høyde for i Wii Music, og at du, uten forbehold, kommer til å fremstå som et musikkgeni på null komma niks.

Nummer én er pianoteknikken. Den innebærer å holde Wii-fjernkontrollen og nunchucken i hver sin hånd, slik at det blir null problem å mime hvordan man ville spilt piano i virkeligheten. Beveger du Wii-fjernkontrollen ned (og holder den i høyre hånd) vil Mii-en din respondere med tilsvarende høyrehåndsbevegelse. Kunsten å spille piano i Wii Music er å bevege nunchucken og Wii-fjernkontrollen opp og ned, uten å bekymre seg hvor hendene til din Mii er plassert. Akkurat som i tennisdelen av Wii Sports, er det hovedbevegelsen som står sentralt. Øvrige toner og plassering er helautomatisert.

Nummer to er gitarteknikken. Her holder du nunchucken opp som skjeftet på en gitar, og bruker Wii-fjernkontrollen til å simulere gitarriff. Maestroen er rask med å understreke at nunchucken kun brukes for å gi gitarfølelsen, og at den slettes ikke er nødvendig. Men, som vi alle vet, det er noe helt annet å bruke håndkontrollen enn å bruke plastgitaren i Guitar Hero – mye av rockeelementet forsvinner. Når man spiller fiolin, bruker man forøvrig samme kontrollmetode, med med strykebevegelser isteden. Du får leke deg litt med en akustisk gitar og sendes videre til neste kontrollmetode, som er blåserteknikken.

Blåserteknikken innebærer å holde Wii-fjernkontrollen med den infrarøde delen mot munnen, som et munnstykke. Løfter man fjernkontrollen opp, løfter figuren din instrumentet sitt opp, og volumet økes. Senker man fjernkontrollen ned, skjer selvfølgelig det motsatte. Med 1- og 2-knappen lager man forskjellige lyder, for eksempel et mørkt og et lyst støt med trompeten. I teorien er det forbløffende 60 instrumenter å prøve seg på i Wii Music, alt fra kubjeller til kastanjetter, men når alle disse fordeler seg på tre kontrollmetoder, føles det i praksis likt hele tiden.

Det er klart, kubjellen høres annerledes ut enn tamburinen, det er jo å forvente. Men annet enn gleden over å sammenligne de forskjellige lydene, er det ingen variasjon å spore, noe som beklageligvis reduserer det massive antallet instrumenter til en aldri så liten gimmick. Og flere av dem er fullstendig unødvendige, som hundedrakten og heiagjengeren (hvis lyder risikerer å fremskynde en drabelig migrene). Hvem liker vel å spille musikk bestående av infernalske bjeffelyder og syntetiske MIDI-hyl?

Alle disse instrumentene kan man fritt leke seg med i menyvalget «improvisasjon» - en modus som av nevnte grunner ikke kvalifiserer seg til mer enn en arena for noenlunde godt ekstramateriell.

På tide å ta av?

Før jeg greier ut om hoveddelen ved Wii Music, må jeg raskt nevne at det også finnes et menyvalg som heter «spill». I spillseksjonen får du riste på et sett bjeller til noen velkjente folkesanger, dirigere et orkester og delta i en kunnskapslek som setter ditt musikkøre på prøve. Bjellespillet er en totalt uinteressant affære som skal ha deg til å riste på to bjeller i korrespondanse med et par farger på skjermen, og dette ytterligere begredeliggjort med et låtutvalg på fem forskjellige «nasjonalskatter». «Blinke, blinke, lille stjerne» er en gjenganger i Wii Music.

Dirigentdelen, som jeg hadde sett mest frem til, innebærer kun å riste Wii-fjernkontrollen i riktig tempo med musikken, samt utøve noen voldsomme bevegelser der det passer. Å leke dirigent til Zelda-musikken er faktisk ganske gøy, men når du først har eksperimentert med tempoforskjeller et par ganger, er det ikke mer å hente. Dette gjelder også kunnskapsleken, hvor du blant annet må finne ut av hvem som spiller falskt, likt, for fort, for høyt og så videre.

Kremen i Wii Music, om ikke spesielt velsmakende den heller, er definitivt jamme-delen. Her finner du den tidligere omtalte modusen «improvisasjon» og de to valgene «rask jam» og «egen jam». Låtutvalget er ikke akkurat til å hoppe i taket av, der «Blinke, blinke, lille stjerne» leder an en kavalkade av folkelige musikkstykker og høytidsmelodier. Heldigvis har Nintendo lagt ved noen perler fra sin egen spillstall også, blant annet «Mute City» fra F-Zero-serien. Når man har valgt melodi, kan man velge visuell bakgrunn for opptredenen, og herfra bærer det videre til oppsett av selve bandet.

Det er for eksempel fritt frem å fjerne medlemmer av bandet (hvorfor ikke eliminere den ivrige tamburinspilleren?) og endre instrumentoppsett. Dessverre kan man kun endre instrumenter gjennom å velge forskjellige musikkstiler, derav pop, rock, reggae og klassisk – med mer. Når man så har valgt stil, kan man eventuelt stille inn tempo, og deretter er musikkfesten i gang. Har du sønn, datter og kone, kan også disse slutte seg til opplevelsen, eller kanskje du får med tre venner på det hele?

Hvis du spiller alene, er det uansett mulighet for såkalt overdubbing, som gjør at du kan spille én sesjon, fortsette på samme sang, og da ende opp med å overføre prestasjonene dine fra første sesjon til den neste. Du kan bli et enmannsband, med andre ord, og det er faktisk ganske stilig – om man tilrettelegger hver rytme for et fullverdig resultat.

La følelsene styre

Men hvordan er det egentlig å spille Wii Music? Hvis du for eksempel velger å spille musikken fra Zelda, og inntar rollen som trompetspiller (melodi) trenger du bare å følge takten. Enkelt og greit. Nederst i høyre hjørne er det fire små notedyr, såkalte Be-Bops, som stadfester takten, og trykker du 1- og 2-knappen i riktig takt, er melodien en realitet. Kvalmende enkelt og herlig befriende.

Grunnen til at jeg skriver befriende, er fordi man står fritt til å spille hvordan man vil, så lenge rytmen overholdes. Jeg lagde faktisk en jazzversjon av Zelda-musikken ved å spille etter instinktene og tillegge noen frivole saksofon-soloer i de viktigste partiene, og lagret videoen etterpå, slik at den kunne sendes til folk på vennelisten. Da er Wii Music gøy, og da er filosofien til Shigeru Miyamoto mer enn bare teori.

Dessverre er låtutvalget såpass tamt og kjedelig, at det gjerne forblir med denne ene prestasjonen. «Fader Jacob» er til eksempel ikke en melodi man føler for å krydre noe særlig, ei heller «brudemarsjen» og «bestefars gamle klokke». Og bedre blir det ikke av at det kun er de mest høylydte instrumentene som egner seg til frispilling, deriblant trompet, mens trommene, gitaren og fiolinen kun bidrar til en overhengende følelse av spetakkel.

Er man i tillegg flere, og da gjerne ikke særlig koordinerte, kan jeg ikke annet enn å forutse et kattejammer av ubehagelige proporsjoner. Det hjelper heller ikke at storparten av rollene i bandet er lite appellerende, for hvem vil eksempelvis være tamburinspiller, harpist eller xylofon-fantom?

Konklusjon

Wii Music er mer et program enn et spill. Det er et musikkprogram til din Wii, hvor du kan leke deg med instrumenter og improvisere til kjente melodier. Det er tilgjengelig, enkelt og fritt – men det høres sjelden bra ut. Variasjonen i instrumentene er liten, og selv om tre kontrollmetoder er fastsatt for tilgjengelighetens skyld, gir det heller inntrykk av at man spiller samme instrument hele tiden.

Det ligger en god filosofi i bakgrunnen, men den fungerer ikke like godt i praksis. For et spill med fokus på det sosiale, er det overraskende vanskelig å spille god musikk med familie eller venner, og med mindre dere er veldig koordinerte, er spetakkelet alltid en realitet. Spiller du derimot alene, kan du skreddersy prestasjonene til hvert enkelt bandmedlem og muligens ende opp med et virkelig tilfredsstillende resultat. Da er det fint å kunne lagre en video av det og sende til folk på vennelisten.

Hvis du tar Wii Music for hva det er, et musikkeksperiment med intuitive kontroller, er det en helt overkommelig opplevelse - men som et spill? Familien får lære seg Rock Band isteden.

Vurdering


Wii Music Wii Wii 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. november 2008
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen