ANMELDELSE: World in Conflict: Complete Edition
Anmeldelse

World in Conflict: Complete Edition

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Det har blitt godt over ett år siden World in Conflict sist inviterte oss til den tredje verdenskrig. Nå inviteres vi igjen til å synge leirsanger, kjøre tanks og beskue storslåtte granatnedslag. Men tilføyer tilleggspakken såpass mye nytt at det er verdt dine kroner? Svaret er i grunn todelt.

En trøblete oppvekst

Soviet Assault startet livet som konsollutgave av strategisuksessen fra 2007. Planen var å lansere pakken som en utvidet utgave av originalen til Playstation 3 og Xbox 360, mens PC-eiere samtidig fikk tilgang til pakken gratis via nett, forutsatt at man hadde spillet originalt. Slik gikk det dessverre ikke, og sluttresultatet ble en tilleggspakke kun til PC.

Soviet Assault bærer tydelig preg av dette, gjennom hele spillet føler man at man spiller en utvidelse av originalen, fremfor en komplett tilleggspakke. Dette er ikke nødvendigvis noe negativt, men skuffer litt dersom du hadde sett fram til timevis med ny underholdning – for i så måte, får du ikke det.

Kald krig, varm krig

Varmt, veldig varmt.
Varmt, veldig varmt.

I stedet for en frittstående kampanje, er de nye oppdragene vevet inn i oppdragene fra originalen. Resultatet blir altså en utvidelse av den opprinnelige historien fra det første spillet. Ergo må man spille gjennom oppdragene fra originalen for at oppdragene Soviet Assault tilføyer skal gi noen mening.

I utgangspunktet er egentlig dette en nokså smart måte å gjøre det på, ettersom man får se konflikten fra begge sider samtidig, samt at man unngår å måtte huske tilbake hva som foregikk samtidig på amerikanerens side. For det er altså, som navnet tilsier, Sovjetunionens side vi nå kan beskue. Har du derimot originalen ferskt i minnet, blir det selvsagt litt kjedelig å måtte repetere oppdrag du kjenner fra A til Å – noe som var tilfellet for undertegnede ...

Hvis du har gått glipp av originalen, eller lider av plutselig hukommelsestap er en liten innføring på plass. World in Conflict tar deg til 1989, forhandlingene mellom øst og vest har gått særdeles varme, og den kalde krigen er i ferd med å bli alt annet enn kald. Det hele braker løs når Sovjetunionen lanserer et massivt angrep mot Europa, og vips er den tredje verdenskrig et faktum.

Klar, ferdig, krig!
Klar, ferdig, krig!

I originalen trer du inn i rollen som ferskingen Parker fra den prestisjetunge krigsskolen West Point, og havner under kommandoen til den særdeles karismatiske Oberst Sawyer. Spillet begynner like før krigens slutt, hvor Sovjetunionen har lansert et desperat angrep mot amerikansk jord, ettersom angrepet i Europa har låst seg fast. Deretter jobber man seg fremover i tid, før man etter hvert blir sendt tilbake i tid hvor man får oppleve invasjonen av Europa.

Soviet Assault lar deg derimot begynne ved krigens begynnelse, invasjonen av Vest-Tyskland. Også på russernes side trer vi inn i rollen som en løytnant, men denne figuren er enda mer anonym enn hans amerikanske motpart – såpass anonym at han ikke engang er inkludert i mellomsekvensene.

En sak har alltid to sider

Det heter at en sak alltid har to sider, dessverre er dette en sannhet med modifikasjoner i Soviet Assault. Historien som ble presentert i det originale spillet var nokså lite nyansert, det var derfor med stor spenning jeg så frem til den russiske versjonen av historien.

Russerne kriger for de vil ...
Russerne kriger fordi de vil ...

Dessverre gjør den lite for å skape et nytt syn på Sovjetunionen, som i det første spillet blir tilnærmet fremstilt som slemme kommunister med for mye fritid og vodka. Ei blir noe nytt blir fortalt om Sovjetunionens motiver for krigen, annet enn at de har søkt om økonomisk oppreisning fra Vesten for skadene årevis med kald krig har påført deres økonomi. Ettersom man plutselig har startet tredje verdenskrig, går jeg ut i fra at få kroner ble utdelt.

Fra amerikaneres side er spillet nokså greit hva forhistorie angår, ettersom den ikke trenger å være tilstedeværende i så måte. Derfor er det litt synd at man ikke får vite noe mer om Sovjetunionens motiver, det kunne vært kjekt å vite litt om hvorfor det hele har kokt opp til krig.

Hamburger av karbonadedeig

Da World in Conflict tok verden med brask og bram tilbake i 2007 fikk det særlig skryt for noen særdeles flotte visuelle effekter – det er så absolutt tilfellet også nå. Utviklerne har ikke sovet i timen, og har finpusset ytterligere på et allerede storslagent utgangspunkt. Det kan eksempelvis nevnes nye skygge- og lys–effekter, ytterligere detaljer på enheter, samt ekstra detaljerte eksplosjoner når granatene hagler som verst. Det ser med andre ord fortsatt svært så akseptabelt ut.

Selv restene etter en atombombe ser flott ut.
Selv restene etter en atombombe ser flott ut.

Også lydbildet henger svært godt med, jeg tok meg flere ganger i å dukke unna i det hissige kuler hvinet forbi ørene. Bedre ble det ikke da jeg måtte ta dekning under skrivebordet da en artilleribyge kom litt for nærme …

For det er få spill som gjør deg så våt i buksa som World in Conflict gjør hva effekter angår. Jeg har enda til gode å se andre spill toppe detaljene på granatnedslagene av 105 mm-kanonene, napalmen som brenner trærne, og sist, men ikke minst – den tilnærmet pornografiske teppebombingen.

Teppebombing er fryktelig, fryktelig skummelt ... om du nettopp har byttet underbukse.
Teppebombing er fryktelig, fryktelig skummelt ... om du nettopp har byttet underbukse.

Det er ikke bare visuelle effekter World in Conflict kan skryte av, den raske og velkjente måten spillet spilles på er fortsatt tilstede i høyeste grad, og har attpåtil blitt skrudd opp et hakk – det var med stor glede jeg noterte at de vanskeligere vanskelighetsgradende er blitt enda vanskeligere, for eksempel tåler enheter nå langt mindre juling før de kapitulerer – noe som gir spillet et enda mer taktisk preg enn originalen. I tillegg er det flere oppdrag som kun gir deg et begrenset antall forsterkninger du kan kalle på, noe som virkelig gjør at du må vurdere hver situasjon nøye.

Her kommer også for øvrig et av spillets svakheter fram, såkalte sjekkpunkter er fortsatt mangelvare – noe som kunne blitt forsvart med at dette gjør spillet vanskeligere, men ettersom muligheten for å lagre manuelt er tilstedet, faller det argumentet i fisk. Ergo kan man i verste fall ende opp med å dø i den siste bølgen av et angrep, og deretter måtte begynne helt fra starten bare fordi man selv har glemt å lagre. Det sier seg selv at dette skaper voldsomt med frustrasjon når de fleste oppdrag varer rundt tre kvarter.

Det er ikke kjekt å være nordmann under den russiske invasjonen av Nord-Norge.
Det er ikke kjekt å være nordmann under den russiske invasjonen av Nord-Norge.

Noe kritisk må også sies om forskjellen på amerikanske og russiske enheter. Rettere sagt mangelen på den – hadde man kunne utført en blindtest, hadde man tvilsomt kunne sagt hvem som var hvem. Dette fjerner litt moroa med å spille de forskjellige sidene. Jeg kunne for eksempel heller tenkt meg at de russiske enhetene tålte litt mindre juling, men til gjengjeld kostet færre erfaringspoeng. Og vice versa med de amerikanske. Det samme gjelder også de forskjellige bonusene som ildstøtte, granatangrep og bunkerknusere – dette er bonuser man kan påkalle for inntjente bonuspoeng om fienden har overtaket. Heldigvis er dette et problem i mindre grad, men det kunne vært spennende om de forskjellige sidene hadde hatt noen unike bonusstøtter hver for seg.

Uten chips og ketchup

Etter de siste granatene har eksplodert, og verdensfred igjen er faktum vil du ha spilt en grov overvekt som våre velkjente amerikanere. Av totalt tjue oppdrag er kun seks av de sett fra russernes side, i tillegg føles det nokså langt mellom hvert oppdrag som stolt kommunist. Ergo føles det hele aldri, som sagt innledningsvis, som en tilleggspakke i tradisjonell forstand.

Vi har av praktiske årsaker fått noen særdeles nærliggende oljeplattformer i Nord-Norge.
Vi har av praktiske årsaker fått noen særdeles nærliggende oljeplattformer i Nord-Norge.

Dette er fryktelig synd, ettersom den russiske delen av spillet er minst like spennende som den amerikanske. Det er svært interessant å se forskjellene i tankemåte og oppførsel blant de to rivalene. For eksempel har amerikanerne et relativt avslappet forhold mellom rankene, mens russerne har en helt annen holdning. Her skal både tittel og fullt navn uttales, mens det hos amerikanere holder med et påslengt ”Sir”.

Kanskje mest spennende er de forskjellige rollene. Eksempelvis er den amerikanske obersten Sawyer svært så sikker i sine moralske avgjørelser, mens hans russiske motpart, Sokol, ikke er fullt så sikker på moderlandets motiver.

Du vil i hovedsak krige med våre venner i vest.
Du vil i hovedsak krige med våre venner i vest.

I tillegg har man også de to svært så forskjellige kapteinene, Bannon og Malashenko. Hvor den ene ikke adlyder ordre og skaper farlige situasjoner på grunn av arroganse og inkompetanse, gjør den andre akkurat det samme på grunn av hevnlyst og overivrighet.

Vi blir kjent med de forskjellige figurene gjennom diverse mellomsekvenser, som alle holder relativt høy kvalitet. Stemmeskuespillet er også jevnt over bra, men det som tilføyes av Soviet Assault er ikke like troverdig som det fra det originale spillet. Spillet må for øvrig roses for at de norske fiskerne man så vidt glimter i en mellomsekvens faktisk snakker norsk. Det er riktignok på beste riksmål, til tross for at man befinner seg i Nord-Troms, men likevel er det absolutt et morsomt øyeblikk.

Konklusjon

Soviet Assault er et merkelig vesen, og blir av den grunn nokså vanskelig å sette på karakterskalaen. Om du er en blodhard World in Conflict-fan har du allerede kjøpt tilleggspakken, og er trolig nokså fornøyd med det. De få nye oppdragene som er, er minst like velregisserte og spennende som de i originalen. Liker du flerspilleren kan du i tillegg kose deg med nye moduser, baner og enheter.

Om du kun var middelmådig interessert i det originale spillet finnes det egentlig ingen grunn til at du nå skal kjøpe tilleggspakken, den tilføyer rett og slett ikke nok innhold for å gi spillet et nytt forsøk.

Tilhører du derimot gruppen som gikk glipp av det første spillet, bør du ha et mål etter å ha lest denne anmeldelsen – kjøp spillet. ”Complete Edition”-pakken, som inneholder både originalen og tilleggspakken, er langt på vei et av de bedre strategispillene på denne siden av millenniet, og dette er trolig en tittel som vil bli stående enda en stund. Dette burde også peke på hvor World in Conflict ligger i landet, med tanke på at vi nylig har fått servert fantastiske Men of War og Empire: Total War.

Som en tilleggspakke er Soviet Assault nokså tynn, men som et komplett spill med originalen er det tilnærmet nirvana hva strategispill angår. Og siden det tross alt er hele pakken jeg har spilt igjennom, vel, så er det bare å ta av seg hatten.


Complete Edition

9/10

Klassisk

Soviet Assault

5/10

Middels

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen