ANMELDELSE: Zeno Clash
Anmeldelse

Zeno Clash

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Allerede fra starten av sjarmerer Zeno Clash, og det med noe så enkelt som en logo. Den eneste logoen du får se når du starter spillet tilhører Ace Team, det chilenske utviklerteamet som har laget spillet. Det gjør meg glad å se at det nå går an for et lite team alene å snekre sammen et spill og servere det direkte til meg, som sitter på andre siden av kloden, og det på lanseringsdagen. Og hvis Zeno Clash er starten på en bølge av sære, sør-amerikanske spill som kan lastes ned for en billig penge, så var visst ikke alt bedre før i tiden likevel.

Uansett, la meg komme med et forbehold. Når du leser resten av omtalen kan det være greit å ha i tankene at det som fikk meg hekta på spill i utgangspunktet, var øyeblikket hvor jeg tenkte ”dæggærn døtte, her er jo alt mulig”. Dette var på den tiden hvor NES-maskinene herjet kåken og PC-en tok sine første, famlende skritt ut i den tredje dimensjon. Det var likevel stort for en liten pjokk å se verdener jeg trodde bare eksisterte i drømmer og se eventyr bli levende, og attpåtil på en slik måte at jeg kunne utforske dem selv.

Sære ørkendyr. Gled deg til bosskampen her.
Sære ørkendyr. Gled deg til bosskampen her.

På den måten er Zeno Clash et sånt spill som minner meg på hvorfor jeg har dette som hobby. Istedenfor å lage nok et skytespill som foregår under andre verdenskrig, et sportsspill eller et fantasy-oppkok hvor du denger orker med sverd og magi, har noen kreative chilenere sagt hva det nå enn ”dæggærn døtte, her er jo alt mulig” blir på spansk. Resultatet er et førstepersonsslåssespill som foregår i en verden som muligens kunne vært skapt av Odd Nerdrum og Salvador Dali på fylla. Ikke at det er noe iboende galt med å lage WW2-skytere, FIFA 2036 eller Heroes and Legends of Epic War Lords: Divine Chronicles, men jeg tør påstå at ingen har vondt av noe som er litt annerledes. Og Zeno Clash er i høyeste grad annerledes, iallfall estetisk.

Morfar

For å underbygge den påstanden kan jeg jo fortelle at du spiller som Ghat, en ung mann, som på starten av spillet akkurat har tatt livet av både moren og faren sin. Likevel har han bare tatt livet av en person, siden moren og faren hans er Father-Mother, en tvekjønnet fugleaktig kjempe som har den største familien i hele Zenozoik (landet det hele foregår i). Det går ikke bedre enn at Ghat blir jaget på dør av sine mange og mildt sagt aparte brødre og søstre, og rømmer ut i skauen sammen med kjæresten Deadra. Deadra har overraskende nok ikke utringning som går nedenfor navlen, men snarere en diger støvmopp til hår og et langt horn på hver side av panna. Jepp.

Ghat og Deadra. Se så søte de er.
Ghat og Deadra. Se så søte de er.

Spillet forteller historien om Ghat og Deadras farefulle ferd gjennom Zenozoik, og på veien ser de mange sære ting og møter mange sære folk. Og når man møter sære folk så er den eneste naturlige reaksjonen å banke dem opp, tydeligvis. Zeno Clash er i all hovedsak et slåssespill av den riktig gamle skolen, hvor du kommer til et avgrenset område, denger noen slemminger, tusler litt videre, denger noen flere folk, og gjentar til du er ferdig. Innimellom får du noen skytevåpen også, men hovedvekten er på slåssing.

Innledningsvis er kampene enkle og korte for å lære deg grunnsystemene, men det varer ikke lenge før du må hanskes med digre fiender som bare kan skades med klubbe eller hammer, irriterende smådyr som helst skal uskadeliggjøres på avstand og mye annet rart jeg ikke har tenkt å avsløre for at du skal få oppleve det selv. Spillet klarer å holde koken nesten hele veien igjennom, og en viktig del av dette er at utviklerne stadig byr på nye og spektakulære settinger for slagsmålene. Riktignok blir det kjapt litt ensformig å stadig denge de samme folka du har dengt både tre og fire ganger før, men så lenge områdene er så varierte er det lett å tilgi.

Jeg skal piske huet ditt, gutt

Variasjonen sikres også av slåssesystemet, som etter en kort tilvenningsperiode sitter som støpt. Ghat har i utgangspunktet bare et kjapt og et kraftig slag i repertoaret, i tillegg til en ikke spesielt holdbar blokkering. Ved å ta tilfart før et angrep, eller ved å kombinere flere slag kan han utføre mange forskjellige knep, som alle har hvert sitt bruksområde. Det gjelder å lære seg og lese fiendenes angrepsmønstre slik at man kan parere og svare med en trøkk seksten eller to når de blottstiller seg, og med en effektiv siktemekanikk som automatisk låser fast siktet på fiender du selv velger, flyter systemet som smør når du først får det inn i fingrene.

Siktehjelperen lar deg velge hvem du skal denge til enhver tid.
Siktehjelperen lar deg velge hvem du skal denge til enhver tid.

Spillegleden i Zeno Clash kommer først når du klarer å rundjule motstanderne dine, til tross for at du så godt som alltid er tallmessig underlegen, og førstepersonsperspektivet bidrar i stor grad til at dette aldri slutter å være tilfredsstillende. Synsvinkelen til Ghat påvirkes av alle slag du deler ut og mottar, og resultatet blir et engasjerende og brutalt slåssespill, til tross for at det er veldig lite blod og få rå drapsmanøvre å spore. Våpnene du får utdelt er krydderet som gjør det hele ekstra interessant; de går aldri tomme for ammunisjon, men hastigheten på kampene gjør at hver manøver må planlegges for at du ikke skal bli overrumplet mens du lader om eller tar dekning fra fiendtlig skyts.

Det er problemer innad i Zenozoik

Når det er sagt så er ikke Zeno Clash noen plettfri opplevelse, så klart. Som tidligere nevnt er spillet variert og engasjerende nesten hele veien igjennom, men slutten svikter. Siste del av spillet foregår i samme område som historien startet i, med kamper du har spilt gjennom før. De tåler så absolutt en reprise, men det blir antiklimaktisk når slutten er det minst spektakulære i hele historien. Denne gjenbruken føles ekstra kjip når spillet er såpass kort; jeg brukte omtrent fem timer, og det på nest høyeste vanskelighetsgrad (spillet lar deg velge mellom vanlig, vanskelig og ekstra vanskelig, pussig nok). Heldigvis låses det etter hvert opp en utfordringsmodus hvor du slåss deg gjennom et enormt tårn; resultatene dine herfra lastes opp på poenglister og lar deg konkurrere med venner for å avgjøre hvem som er sterkest.

Denne karen lærer deg hvordan du kan bli usynlig. Og hvordan du kan få færre venner.
Denne karen lærer deg hvordan du kan bli usynlig. Og hvordan du kan få færre venner.

Det er nok også på sin plass å påpeke at det tidvis merkes i presentasjonen at utviklerne ikke er helt i verdensklasse ennå. Stemmeskuespillet er åpenbart delvis levert av chilenere som snakker engelsk så godt de kan, og for det meste fungerer det ypperlig, siden aksentene bidrar til at verdenen føles fremmed og spennende; det fungerer ikke like bra når noen skuespillere gjør til stemmen såpass at det er vanskelig å få med seg det som blir sagt. På samme måte er grafikken stort sett lekker, men noen steder er slurvete gjennomført og har et visst amatørmessig preg. Dette er småpirk, men grunnen til at det trekker helhetsinntrykket litt ned er rett og slett fordi resten er så fordømt bra.

Konklusjon

Det er vanskelig å spille gjennom Zeno Clash uten å komme med en betinget anbefaling. Dette er på flere måter noe unikt, selv om grunnlaget er eldgammelt. Slåssespillformelen gjør seg utmerket i moderne drakt, spesielt når omgivelsene du får oppleve er inspirerende i seg selv. Zeno Clash fungerer fordi utviklerne har kjørt sitt eget løp uten å kompromittere for å tilpasse opplevelsen. Hvis det ikke frister å betale et beskjedent beløp for muligheten til å grisebanke fuglemenn, rottedamer med lærreim-BH og halvnakne buskmenn med kaffekannehjelm får det heller være, men jeg våger fortsatt å påstå at å oppleve noe du aldri har sett før også har sin verdi. Om ikke annet viser Zeno Clash at det fortsatt er mulig å lage noe sprøtt uten at spillegleden blir redusert, og det er en fin tanke.

Zeno Clash kan i skrivende stund bare kjøpes på Valves Steam-nettverk, eller via Direct2Drive for henholdsvis 15,99 € og 19,95 US$.

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen