Anmeldelse Castlevania – sesong 3
På sitt beste er dette veldig, veldig bra
Etter mye om og men drister vi oss til å friskmelde Netflix' Castlevania.
Etter mye om og men drister vi oss til å friskmelde Netflix' Castlevania.
Det kommer neppe et tøffere spill i 2020.
Det skal stor kunst til for å løfte seg over desse problema.
Er det liv laget for nok et Souls-lignende spill satt i Japans samuraiperiode?
Warlords of New York er underholdende, men ikke nok til å holde på The Division 2-fansen.
Nyutgaven av den aller første Pokémon-filmen er en blodfattig kopi av originalen.
Wolcen er god på bunnen, men det hjelper lite.
Sonic the Hedgehog byr på mye humring og genuint vakre øyeblikk, men Jim Carreys rollefigur ødelegger mye.
Dreams er alt og ingenting – og det er litt sånn det føles også.
Warcraft III: Reforged sliter med å forsvare sin eksistens.
Det siste Dragon Ball Z-spelet byr på ein solid leksjon i repetisjon.
Men likevel er det vanskelig å ikke la seg rive med av denne fargerike spillfilmen.
Godt skuespill, et interessant univers og en fenomenal hovedrolle berger den første sesongen.
Ancestors byr på ei brutal og fantastisk reise ulik noko anna.
Alt i Mosaic hviler på formidlingen, og stort sett fungerer det godt.
Man skulle tro apokalypsens ryttere hadde litt mer trøkk.
Det fullstendig umulig å ikke storkose seg med det første Pokémon-spillet på hjemmekonsoll.
Asterix og Obelix fortener betre enn dette.
Det er deilig med Star Wars-effekter, men Fallen Order lykkes ikke helt med alt det prøver på.
Trenger du noen taktiske utfordringer i livet ditt? Her er spillet for deg.