Anmeldelse Penumbra: Requiem

Portal i Penumbra-drakt?

Penumbra: Requiem er et flott spill, men en elendig etterfølger.

De to første spillene i Penumbra-serien har levert noen av de kaldeste grøssene jeg har opplevd. Utviklerne i svenske Frictional Games har ikke hatt anledning til å pøse på med spesialeffekter og blod, men har i stedet gått for psykologiske grøss av verste sort. Mens andre grøsserspill har brukt store utviklingsbudsjetter på billige skremsler, har Penumbra-spillene brukt langt enklere virkemidler, som også har vist seg å være langt mer effektive.

Husk lommelykten

Vis større

Trailer: Penumbra: Requiem


Grøssene er borte

Det tar imidlertid ikke lang tid før du oppdager at det nyeste spillet i serien, Penumbra: Requiem, ikke er noe grøsserspill. Stemningen er riktignok mørk og ekkel, men spillet gjør omtrent aldri noen reelle forsøk på å skremme deg. Det har ingen monstre som er ute etter å spise deg, og de eneste farene du kommer over i spillmiljøene, er miljøene selv. Forventer du et spill som fortsetter i samme stil som Overture og Black Plague blir du skuffet.

Det du får i Penumbra: Requiem er hjernetrim ispedd litt plattformhopping, fordelt på ni forskjellige brett. Egentlig minner det hele ganske mye om fjorårsklassikeren Portal, både når det kommer til struktur, vanskelighetsgrad og spillfølelse. Hvert brett står som en uavhengig utfordring, hvor målet er å finne en eller flere glødende nøkler, plassert på tilsynelatende utilgjengelige steder, for å låse opp døren til neste brett.

Som tidligere i serien navigerer du deg rundt i miljøene som i et førstepersons skytespill, uten selve skytingen. I stedet bruker du museknappen til å manipulere omgivelsene rundt deg, som reagerer realistisk på det du gjør. Skal du for eksempel åpne en dør, beveger du deg bort til den, og «tar tak i den» med musepekeren, før du trekker musen mot deg og dermed drar døren opp. Systemet er veldig elegant.

Nei, dette er ikke Doom 3.
Nei, dette er ikke Doom 3.

Spenstige nøtter

Gåtene du møter i Requiem minner for det meste om de vi fant i de to forrige spillene i serien. Her går det på å manipulere maskinerier, finne ting du trenger i miljøene, og utnytte deg av spillets realistiske fysikkmotor for å komme videre. Men der de tidligere spillene hadde relativt jordnære gåter, som vanligvis hadde et realistisk preg over seg, tar Requiem ofte gåteløsningen til et nytt nivå.

Mens du tidligere utforsket baser og andre områder med klare, realistiske funksjoner, er det temmelig klart allerede fra starten av at mange av omgivelsene i Requiem ikke har noen andre funksjoner enn å være intellektuelt utfordrende hinderløyper. Dermed har utviklerne fått sjansen til å la fantasien flyte fritt, og lage de merkeligste maskinerier og omgivelser, med en haug av nye leketøy.

Resultatet er faktisk ganske herlig. Rent gameplaymessig, var det alltid hjernetrimmen Penumbra-spillene har gjort best – snikesekvensene var i mine øyne for mekaniske, og kampsystemet fra det første Penumbra-spillet var interessant, men til syvende og sist ikke særlig artig. Ved å fjerne alt dette, leverer Frictional Games en mer fokusert opplevelse som holder en jevn og god kvalitet.

Endelig et rom med litt lys i.
Endelig et rom med litt lys i.

Eksperter på gåtedesign

Frictional kan nemlig dette med å lage tilfredsstillende gåter. Situasjonene du kommer opp i virker ofte umulige å løse ved første øyekast, men etter som du utforsker omgivelsene og legger merke til detaljene faller puslebrikkene gradvis på plass. Løsningene kommer ved hjelp av logikk, eksperimentering og nøye iakttakelser, og for meg var gåtene alltid så vanskelige at jeg faktisk måtte arbeide for å finne løsningene, men aldri så vanskelige at jeg til syvende og sist ikke klarte å løse dem på egenhånd.

I mitt hode er dette det beste tegnet på at et eventyrspill har veldesignede gåter. Er gåtene for lette, gir det ingen reell tilfredstillelse å løse dem, og er de for vanskelige blir spillet bare frustrerende. Når eventyrgåter er utfordrende, samtidig som de ikke er for vanskelige, belønnes man av en herlig følelse av å faktisk ikke være helt dum når man løser dem. Det er nettopp dette som gjør de beste gåtebaserte eventyrspillene så tilfredsstillende å spille.

Selv om jeg hadde det veldig moro med Penumbra: Requiem synes jeg utviklerne kunne tatt hjernetrimgameplayet enda litt lenger. På tross av at spillet inneholder mange glitrende gåter, inneholder det også noen litt tørre kassestablingsprosjekter, og situasjoner som egentlig bare går ut på å finne objektet du trenger for å komme videre, uten at det er noen tvil om hvordan du skal bruke det. Disse er nok raskt glemt, men de er fortsatt artige, og når alt kommer til alt leverer Requiem en solid pakke gåteeventyr.

Deja Vu?
Deja Vu?

Burde ikke vært en oppfølger

Det er egentlig ganske synd at Requiem selges som en ekspansjon til Penumbra: Black Plague, i stedet for et selvstendig produkt med et nytt navn. På den ene siden fører dette til at mange vil kjøpe spillet med forventninger om at det kommer til å være mer av det samme, noe det ikke er. På den andre siden kommer navnet og det faktum at dette er en ekspansjonspakke til å holde borte en rekke mennesker som potensielt hadde satt stor pris på det, fordi de ikke har sansen for grøsserspill og derfor ikke har hatt interesse av de tidligere Penumbra-spillene.

Requiem er litt som en Jurassic Park-film ville vært uten dinosaurer – det fungerer godt som et selvstendig spill, men ikke som en del av en serie folk har veldig klare forventninger til.

Jeg skjønner selvsagt begrunnelsen for å lansere Requiem som en ekspansjon. Penumbra-serien har fått mye positiv oppmerksomhet, noe Requiem kan tjene på. Dessuten har dette tillatt utviklerne å bruke teksturer, modeller og annet innhold fra Black Plague, noe som utvilsomt har kuttet utviklingskostnadene en hel del. Men jeg kommer ikke helt unna at dette spillet hadde fortjent noe mer. Det hadde fortjent å få stå på egne bein, og kanskje også markere begynnelsen på en ny og gåtefokusert spillserie.

Litt rusk i maskineriet

Penumbra: Requiem er forresten ikke helt uten problemer. Det er for eksempel flere situasjoner hvor uvettig eksperimentering kan føre til at du mister eller roter bort ting du trenger for å komme videre, og dermed må laste inn et tidligere lagret spill. Dette er kanskje vanskelig å unngå i et spill av denne typen, og det er som oftest ganske åpenbart når man har rotet det til for seg selv, men det er likevel verd å nevne.

Han her har nok sett bedre dager.
Han her har nok sett bedre dager.

I tillegg føler jeg meg tvunget til å kritisere historien. Da Penumbra: Requiem ble kunngjort, ble vi lovet at det skulle besvare en rekke av de mange åpne spørsmålene fra Black Plague. Dette er, slik jeg opplevde det, så langt fra sannheten som det overhodet er mulig å komme. Jeg opplevde det som om spillet ikke hadde noen skikkelig historie overhodet, og om noe, åpner det bare enda flere spørsmål enn Black Plague. Dette er ekstra irriterende etter som Requiem visstnok skal markere slutten på Penumbra-serien.

Selv om Requiem ikke fokuserer særlig mye på historie, får vi også denne gangen stifte bekjentskap med en rekke figurer. Vi treffer riktignok ingen av dem «i virkeligheten», for som i Overture og Black Plague fungerer de som stemmer vi hører i bakgrunnen. Som tidligere gjør skuespillerne generelt en veldig god jobb samtidig som monologene er velskrevne. Utviklerne har også forsøkt seg på litt humor, og en av stemmene er nok tydelig inspirert av Portals geniale Glados.

Konklusjon

I Penumbra: Requiem får vi en serie intelligente og utfordrende gåter, ispedd litt plattformhopping og en svært guffen stemning. Spillet har på mange måter mer til felles med Portal enn resten av Penumbra-serien, etter som utviklerne har droppet skrekkelementene og snikingen, men om du er en av de mange som satte stor pris på gåtene i de forrige spillene, er dette absolutt en ekspansjon du bør skaffe deg.

Jeg tror kanskje Frictional Games har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å markedsføre Requiem som en del av Penumbra-serien, for spillet er nok ikke hva tilhengerne av serien hadde forventet. Men så lenge man faktisk bedømmer spillet for hva det er og ikke hva mange nok skulle ønske det var, er vanskelig å komme unna at dette er et vellykket gåteeventyr.

Merk: Penumbra: Requiem er kun tilgjengelig via direkte nedlastning. Du kan kjøpe ekspansjonen på Gamersgate (enten separat, eller sammen med Penumbra: Black Plague – som du uansett må ha installert for å kunne kjøre Requiem).

Vurdering


Penumbra: Requiem Windows Windows 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. august 2008
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Paradox Interactive
  • Utvikler: Frictional Games

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen