Her er mitt mest kontroversielle gaming-ståsted: Det er fullstendig rasjonelt i nåværende verden å forsvinne inn i dataspill. Vi har ikke gitt folk mange alternativer.
Dette trenger kanskje en lenger forklaring. Jeg lover at jeg kommer til spill litt lenger ned.
Fenomenet er verdensomspennende, se for eksempel de japanske «hikikomori», men Norge er et like bra sted å starte som noe annet.
Vi trenger ikke disse folka
Norge har vært tjent med et arbeidsliv og næringsliv som har blitt stadig mer effektivt, og mer lønnsomt. Selv med høyere lønn til de mer effektive arbeiderne.
Effektivitet er et ord for kombinasjonen «utdanning» og «helse» og diverse andre kvaliteter som at du lærer fort og fungerer sammen med andre mennesker. Hver gang vi øker kravene, øker også terskelen for hvor «bra» du trenger være for at økonomien har behov for deg.
Vi har hatt vekst på det. Mer produksjon for mindre innsats. De som faktisk har betalt for veksten, med virkelige konsekvenser, er den stadig økende delen av befolkningen som ikke møter kravene. De med dårligere helse eller utdanning eller sosiale problemer. Det er en åpen hemmelighet at de skandinaviske landene betaler dem som ikke når opp delvis med «helserelaterte ytelser», blant annet uføretrygd. For ulempen de tar på seg for nasjonen og økonomiens beste.
NAVs oppgave er egentlig å lage et annet folk enn vi har.
Ingen mening i livet
Det er veldig vondt å være utenfor i et så prestasjons- og arbeidsfokusert, og lite fleksibelt, land som Norge.
Vi starter tidlig. Skoleverket er en sorteringsmaskin for videre utdanning. Derfor trenger vi rangering. Derfor rød penn og tallkarakter.
Veldig mange har et liv som består av røde streker. Hvor mye unger skal produsere og hvilket nivå har økt også. Noen opplever aldri å kjenne at de får til noe som helst og blir fortalt at de ikke får til noe som helst hver uke. Mange av dem får ikke kontakt med noen sosialt heller. Og har det mildt sagt lite greit hjemme.
Er det rart stadig flere sjekker ut, selv om de ikke vil? Det blir kalt «skolevegring», men om jeg som voksen var syk av arbeidssituasjonen min, med mareritt og magevondt og panikk av tanken på å gå ut porten, ville jeg fått sykmelding og beskjed om å slutte. Ungene skal bare holde ut.
Så kommer du til voksenlivet og oppdager at det ikke er bruk for deg.
Et veldig trist barn
Da jeg var et veldig veldig trist barn, leste jeg et par hundre bøker årlig, en åpenbar rømningsvei fra livet. Man trenger ikke forholde seg til virkeligheten per se med nesa inn i en eller annen roman. Forskjellen er at det liksom var bra for meg. Det er lenge siden romanlesing hadde samme stigma som gaming har i dag, og folk lot meg for det meste være i fred.
Om du vil ha et barn som er bra i norsk anbefaler jeg depresjon pluss bibliotek.
Du kan rømme
Veldig triste barn (og voksne) nå har en annen vei ut. En vei som ikke bare er en flukt fra virkeligheten, men en arena der du får til ting. En arena som er designet for at du skal få til ting. I spill opplever du dette magiske mestring. Spill er kanskje en vei inn i miljøer som er mer som deg, et sted der du ikke er utestengt om du er annerledes.
Når du ikke har annen mening i livet får du plutselig en plass.
Ikke ta fra folk trøsten
Spill er trøst. Det er ultramaraton og kake også. Og å krangle på internett. Jeg er hellig overbevist om at en del troll har funnet sin kilde til glede og mål i hverdagen, og bare bruker oss andre som gratis underholdning.
Vi kommer tilbake til spill i en hektisk hverdag, vi gjemmer oss i spill om vi har litt trøbbel med kjæresten, vi oppdager nye verdener i spill, er kreative, henger med venner. Hobbyer og kulturliv og tilhørende sosiale arenaer er positivt for de fleste.
Det finnes faglig grunnlag for trøst. Som en del av håndtering av depresjon kan det hende at du blir bedt om å skrive en liste av alle tingene som gjør deg glad og trøster deg. Det er for all del fint om den lista er ganske lang og ikke består kun av punktet «kokain».
Men om det punktet er det eneste du har, er det rart du klamrer deg til det? Kanskje CoD eller Animal Crossing er å foretrekke. Særlig dersom CoD er den eneste andre trøsten du har.
Vårt eget rusfrie rotteparadis
Apropos kokain. Rotteparken er en velkjent serie eksperimenter. I korte trekk: Forskere ga rotter i bur to vannflasker, en med rent vann og en med tilsatt rusmidler. Rottene foretrakk rusen.
Så bygget forskerne rotteparken. Et bur der rotter hadde alt de kunne drømme om, sosialt liv og ting å gjøre. Rottene la av seg rusmisbruket og gikk over til drikkevann.
Spill er rotteparken vår.
Livet er uoppnåelig
Spill gir oss mestring, sosialt samvær, og kiler hjernen vår stedene den burde bli kilt av verdenen vi har. En situasjon som er uoppnåelig ute i livet vi er forventet å delta i. Livet som ikke gir oss det vi trenger for å være hele mennesker.
Rotteparken burde vært der ute, men det har vi som samfunn bestemt at den ikke skal være for alle.
Listen over mulig trøst og tilflukt er lang. Mange av punktene er ikke veldig bra for verken individet eller samfunnet. Du kan få mestring og mening i ekstreme treningsopplegg og dietter, kong alkohol, pyramidespill, eller i radikaliserte politiske miljøer.
I mangel av rotteparken, og i samfunnet sånn som vi har laget det, er noen tusen timer i The Sims et fullt ut forståelig valg. Meningen du finner her finner du ikke i utenforskap eller en dårlig betalt deltidsjobb. Det blir den virkelige meningen i livet.
Å aktivt velge en mening i livet er den rasjonelle reaksjonen på samfunnet.
