Noen spill er rett og slett bare spesielle – annerledes alt annet – og Denshattack! er blant disse.
Det er riktignok mye ved spillopplevelsen som minner om mange andre spill – her er det elementer fra alt fra Tony Hawk's Pro Skater, Jet Set Radio, Sayonara Wild Hearts, Spirit Tracks, Neon White og Persona – men sammensetningen av de mange unike ideene er helt, helt enestående.
Leken lokfører
Mer enn noe annet er Denshattack! et angrep på sansene. Det er så mye som skjer absolutt hele tiden, og spillet nekter plent å gi seg før du er oppslukt i dets merkelige, fargerike, helsprø fremtidsvisjon.
Dette er en fremtid hvor brorparten av befolkningen har søkt tilflukt i enorme kupler rundt omkring i Japan. Det er likevel de som skyr den nye verdensordenen, og som ungjenta Emi bruker du dagene på å utforske verdenen utenfor kuplene.
Hvordan? Som lokfører selvsagt. Men ikke for et hvilket som helst tog. Dette er et grensesprengende, eventyrlig, trolsk lokomotiv – et tog som kan hoppe himmelhøyt, «grinde», kjøre på vegger og gjøre fortryllende triks.
Ergo et skateboard på skinner.
Ablegøyer og attityde
Og Denshattack! er ikke redd for å vise inspirasjonskildene sine. Dette er lagd av utviklere som helt tydelig har blitt flasket opp på både Tony Hawk's Pro Skater og Jet Set Radio.
Beviselig ved at eventyret er delt opp i klart avgrensede nivåer som alle byr på en rekke kreative utfordringer. Her er det poengsummer å strekke seg etter, aktive gjøremål å leke seg med og bortgjemte gjenstander å samle på.
Nivåene er både fargerike og varierte: Man plukker opp filmruller i hissige vulkaner i det ene øyeblikket, før man dykker dypt under vann i det neste; så dukker man unna trestammer i en frodig jungel, og like etter «grinder» man på toppen av et pariserhjul som skrenser ned en perifer fjellside.
Spillet overrasker nesten hele tiden, og Emis evner utvikler seg i en slik grad at det stadig er noe nytt og interessant å utforske. Plutselig kan man kjøre på vegger. Så kan man slenge seg i skinner i taket. Her kan du kjøpe nye tog!
Denshattack! er rett og slett bare enormt kreativt, og jeg kan ikke annet enn å la meg begeistre for den voldsomme oppfinnsomheten utviklerne viser.
Altså, for en attityde dette spillet har. Det er ikke uten grunn at spillets tittel skrives med utropstegn.
Dette er et spill som ikke sparer på noe som helst, og den visuelle estetikken imponerer stort også utenfor banene. Det skader heller ikke at musikken sitter som en kule, med en frekk blanding av j-pop, jazz og funk – en blanding som ikke er ulikt de eminente Persona-spillene.
Trikkespor og triksing
Selve triksingen er også av det lettere freidige slaget.
Triksene utføres med rappe stikkebevegelser, ikke ulikt hvordan det fungerer i Skate-spillene: Ved å flikke på høyre spak utfører toget både «ollies», «kickflips» og en lang rekke raffe utfall, og slik hopper man mellom skinner og skyskrapere; reketrålere og tunneler.
Hele tiden med klampen i bånn, hele tiden i hundre og helvete.
Det er stort fokus på komboer, og i likhet med inspirasjonskildene lener nok også Denshattack! seg i litt for stor grad på såkalte «manuals» – forlengere som kan strekke poengsummene ut i det uendelige, men som også gjør at man aldri helt klarer å slappe av.
Når spillet i tillegg har sekvenser med en del prøving og feiling, og de mest avanserte triksene aldri kommer helt innunder huden, er opplevelsen ikke helt fri for irritasjonsmomenter.
Konklusjon
Denshattack! er likevel et enestående spill.
Det er lekent og livlig stort sett hele tiden, med en estetikk, fargebruk og framtoning som kiler på alle de rette stedene. Universet oser av selvtillit og kreativitet, og jeg kan knapt fatte hvordan utviklerne har klart å finne på alt.
Spillet er både moderne og supernostalgisk på samme tid – som dels Tony Hawk's Pro Skater, dels Jet Set Radio, dels noe helt unikt, er dette noe som fint kunne blitt gitt ut av SEGA på begynnelsen av 2000-tallet. Samtidig er det presist på en måte som jeg ikke kan huske at inspirasjonskildene var.
I likhet med disse spillene, er også Denshattack! et spill som belønner repetisjon og øvelse, og det blir selvfølgelig en god del frustrasjon når hverken triksing eller tempo spiller helt på lag.
Det kan rett og slett bli litt mye til tider, og jeg merker at det ikke er fullt så lett å spille i lange strekk uten å bli overveldet.
Men dette er til gjengjeld blant de få ordentlige ulempene med spillet. Ellers er Denshattack! et eventyr av de sjeldne – jeg kan allerede nå konstatere at dette er årets sprøeste spillopplevelse.
Denshattack er ute på Nintendo Switch 2, Xbox Series X/S, Windows og PlayStation 5 (testet) i dag.
