Man trenger ikke gå mange skrittene før man skjønner at Deer & Boy er «et sånt spill». Et spill hvor grafikken er ulidelig vakker, figurene ikke snakker og musikken treffer deg midt i hjertet; et plattformspill med passe intrikate gåter og bruddstykker av en gripende historie som hele tiden bobler like under overflaten; en opplevelse av de sjeldne.
Eller ... fullt så sjelden er den kanskje ikke.
For helt siden Limbo sparket i gang den merkelige «uskyldig-tass-vandrer-mot-høyre-og-finner-ut-litt-om-seg-selv-langs-veien-sjangeren» for snart 20 år siden, har det etter hvert blitt mange slike opplevelser.
Heldigvis for Deer & Boy er det en sjanger jeg er veldig glad i. Uheldigvis for Deer & Boy er lista dermed også lagt svært, svært høyt.
Bambi på nye eventyr
Spillet går i det minste rett på sak, og kaster oss lynraskt inn i skoene til en ung gutt som rømmer hjemmefra og løper til skogs.
Etter et par nesten-sammenstøt med flabbete fabrikkarbeidere og pertentlig politi, snubler man etter hvert over en ung hjortekalv som nettopp har hatt sitt helt eget Bambi-øyeblikk.
De to finner raskt selskap i hverandre, og gutten og kalven bygger sakte, men sikkert et vennskapsbånd – fra å dele epleslang og sitte i ryggsekken, lærer hjorten seg å aktivere brytere og dytte kasser for å hjelpe til på veien videre.
Eventyret har umerkelig god flyt, og nye mekanikker blir tilført og erstattet i et jevnt og fint tempo.
Selve spillingen blir riktignok aldri veldig avansert – gameplayet er enkelt, preges av litt prøving og feiling, og det er få ordentlige aha-øyeblikk underveis – men samtidig er Deer & Boy kort nok til at det aldri rekker å bli kjedelig heller.
Fint, men ikke lenger
Ikke minst er dette et svært pent spill: søtt, yndig, fargerikt og tidvis mektig. Figurene er enkle og tegneserieaktige, men har likevel en hel masse personlighet og tyngde.
Banene er på sin side lange og detaljerte, og en sekvens som begynner i et skogstjern i skumringen ender på nesten magisk vis om bord på et godstog som tøffer langs en åpen slette under en sjeldent lekker stjernevrimmel.
Underveis har man sneket seg forbi fiender, løst enkle gåter og messet med mørke krefter – det skjer hele tiden noe nytt og spennende.
Og slik går opplevelsen slag i slag, i en slik grad at det er vanskelig å finne naturlige steder å ta en pust i bakken. Bare litt til.
Underveis forteller spillet deler av en interessant historie, men det aller meste spares til siste akt. Her tar Deer & Boy også en tydelig vending, men ikke nødvendigvis til det bedre.
I stedet blir opplevelsen litt langdryg og rotete.
Spillet preges i negativ retning av at man tilbringer en god del tid langt under bakken, og jeg kjenner at opplevelsen godt kunne bydd på enda flere, mer varierte omgivelser.
Båndet med hjorten blir heller aldri så gripende og dypt som det man kunne forventet – dynamikken er fin, men heller ikke noe mer enn det. Jeg lar meg ikke bergta, og den avsluttende emosjonelle sekvensen treffer meg langt ifra så hardt som det burde.
Konklusjon
Deer & Boy er et ulidelig vakkert eventyrspill som underholder fra start til slutt. Spillet er ikke nødvendigvis veldig avansert, men byr likevel på en rekke ålreite gåter og vågale plattformøyeblikk – det er passe presist, men kunne kanskje hatt godt av en litt mer responsiv medhjelper.
God flyt sikrer heldigvis at man aldri sitter fast ett sted for lenge, og etter drøyt fire timer er eventyret brått over. Det er akkurat passe lengde for et spill av denne typen.
Der ligger samtidig litt av aberet med Deer & Boy: Det er så tydelig «et spill av denne typen», men klarer dessverre aldri å nå opp til sjangerens største. Neva, Arise: A Simple Story, Inside, Little Nightmares II, Journey, The Last Campfire ... jeg kan nevne bedre spill til det kjedsommelige.
Det gjør ikke Deer & Boy til en dårlig opplevelse, men lista er altså et par gode knepp over dette.
Deer & Boy slippes 23. juni og kommer da til PlayStation 5, Nintendo Switch, Xbox Series X/S og Windows (testet).
