Det er høysesong for fullverdige nyversjoner om dagen, men få klassikere har trengt en overhaling så mye som det første Gothic-spillet. Det så dagens lys allerede i 2001. Nå er kultklassikeren tilbake. Det er ikke bare positivt, men for en opplevelse vi er servert.
Herlig unikt
Noe av det aller beste med Gothic 1 Remake (heretter «Gothic») er hvor kompromissløst det er med tanke på å ta sjelen av det opprinnelige spillet seriøst. Gothic finner nemlig sted i ikke bare en brutal verden, men et nådeløst samfunn hvis fordømte kriminelle lever i et eget friluftsfengsel som også fungerer som gruvefelt for kongerikets viktige malmressurser. Murene er ikke er laget av betong, men av ugjennomtrengelige magiske barrierer. I utgangspunktet kommer ingen tilbake til omverden.
Over tiden har disse fangene laget egne klaner, religioner og samfunn. Samtidig har noe gått fryktelig galt – kongens trollmenn har mistet kontroll over barrierene, og de fangede kriminelle har nå full kontroll over ressursene. Det eksisterer en prikær fred mellom de to verdenene, hvor de en gang fordømte nå sitter på et viktig trumfkort kongen er avhengig av.
Det er i denne konteksten at du, en ny fange, skal ta med et viktig brev til en av lederne i gruvenes dal. Om du trodde du skulle få spesialbehandling av den grunn må du tenke om igjen. Her blir vi kastet inn i en nådeløs verden der alt ikke bare kan, men ofte ønsker å ta livet av deg.
Som om vi er blitt kastet inn i et Battle Royale-kart a la Fortnite må du sanke alt som lukter verdifullt, finne ut av hvem som ønsker deg død, hvem du kan jobbe på lag med, og helst ende opp med bedre våpen, ferdigheter og omgivelser enn der du begynte. Å sammenligne Gothic med Fortnite var sikkert ikke på bingokortet ditt, men sånn er verden vi lever i.
Det er ikke bare noe jeg sier – dette er brutalt. Som i likhet med realismen i Kingdom Come Deliverance 2, hvor du må øve og lære deg nye ferdigheter før du kan få nytte av selv gode våpen og utstyr, betyr det ikke nødvendigvis mye hvor god du er til å spille Gothic. Som regel er du bare så god som figuren din. Du begyner ikke med å kunne fekte så raskt og treffsikkert som du ønsker, og magibruk virker langt unna når du først begynner. Der du i rollespill som The Elder Scrolls V: Skyrim sjelden vil ha trøbbel med å uskadeliggjøre en flokk ulver eller en gjeng banditter, må du i Gothic huske å lagre før du i det hele tatt prøver deg på en muldvarp.
Etter noen timer gjør dette at du tenker nytt om hvordan du orienterer deg i verden, hvordan du kommer deg frem, og hvor langt du risikerer å reise før det blir natt. Og natten, ja, den blir ganske så mørk – og varer skremmende lenge.
Med samfunn som dette, hvem trenger anarki?
Det er ikke bare dyr og monstre du må vokte deg for i gruvenes dal – menneskene du deler hølet med er om mulig enda farligere. Om du takker nei til å betale beskyttelsespenger er du et enkelt bytte for røvere, og nåde deg om du gjør noe som skaper sinne blant medfangene dine. Kanskje gjør du som meg og leker deilig når du først ankommer Den gamle leiren (The Old Camp). For hvem trenger vel beskyttelse, og hvem vil betale 10 malm for den? Ikke jeg!
Det tenkte jeg i det minste i begynnelsen. Så ble jeg gjengbanka midt på natta. Da fikk tonen en annen lyd. Men å bli banket opp betydde faktisk ikke at lysene slukna helt. Det er nemlig stor forskjell på hvem som «dreper» og hva som avgjør om noen blir «drept» i Gothic.
Kjemper du mot et monster vil du som vanlig miste livet – og måtte laste inn en lagringsfil – om du taper et møte. For Guds skyld, lagre ofte.
Når du imidlertid kjemper mot et menneske, et ellers lovlydig menneske som hører til et samfunn, er regelen en annen. Da kjemper man i utgangspunktet til siste helsepoeng før man kollapser. Livet beholder man overraskende nok, men seierherrens rett er å kunne ransake den andres gjenstander. Slik gikk det altså da jeg en natt ble klubbet (halvt) ihjel og mistet nærmest alt jeg eide til en lokal tulling som visste at jeg ikke hadde betalt vokterne beskyttelsespenger.
Og dette var bare første dagen min. For en velkomst!
Det gjorde paradoksalt nok godt å umiddelbart bli møtt med en av Gothics hovedkonsepter, først og fremst at du ikke får noe – noe som helst – gratis. Med mindre du finner det i en gammel ulåst skattekiste, selvfølgelig.
En tjeneste for en tjeneste
Gothics spillfilosofi bygger på tanken om at ikke noe kommer av seg selv. Hvis du vil lære deg en ny ferdighet må du jobbe for det, ikke bare ved å tilegne deg erfaringspoeng, men ved å bruke disse erfaringspoengene på ferdigheter hos lærere som faktisk kan lære deg noe nytt. Hvis du vil få innpass hos et mikrosamfunn eller en gruppe er det ikke bare å valse inn og si «jeg vil bli med», for du må bevise at du har det som trengs. Det gjøres ofte ved å bruke tid på gjøre småoppdrag for relevante personer.
Viktig er det at Gothic ikke opererer med de samme veivisesystemene som de fleste rollespill har benyttet de siste 15 årene. Her er det ingen piler i brukergrensesnittet som leder deg direkte dit du skal som en GPS, og hvis du i det hele tatt ønsker å se hvor i verden du er, må du faktisk kjøpe et kart. Det stemmer – kartet er en unik gjenstand i Gothic, og slettes ikke en egen meny!
Her samles det informasjon på enhver unik person du snakker med, og et eget journalsystem gjør at du kan holde orden på de mange oppdragene du plukker opp underveis. På magisk vis gjør denne blandingen av minimalistisk brukergrensesnitt og grundig, men effektiv organisk informasjonssanking at Gothic aldri føles overveldende på en slitsom måte. Overveldende er det definitivt å begi seg ut på en brutal og nådeløs reise, men ved å ikke gi spilleren GPS, Google Maps og uorganisk fast-travel, er det læringskurven – ikke slitsomme menyer og innpåslitne oppdragslister – som gjør at dette føles som en real utfordring.
Men kom igjen da!
Et spesielt slitsomt moment ved Gothic har dessverre vært ytelse og tekniske feil. Selv om det er mulig å benytte teknikker som DLSS og «frame generation» for å øke oppløsning og antall bilder som leveres i sekundet, er Gothic såpass dårlig optimalisert at spillet ofte like gjerne bestemmer seg for å levere 15 bilder om gangen. Dette skjer gjerne når du befinner deg i samtaler, hvor ytelsen faller som et anker, og hvor det å bevege musepekeren for å velge svaralternativ føles like nådeløst som en faktisk kamp til døden.
Samtidig er det påfallende ofte at spillet begyner å hakke konsekvent en gang i sekundet uten at noe spesielt har skjedd. Å begynne applikasjonen på nytt fikser som regel problemet, men det er til å rive av seg både hår og pels når det tekniske så ofte saboterer opplevelsen.
Det opprinnelige Gothic var og forblir «clunky», og selv om nyutgivelsen for det meste føles ordentlig godt i hånden, er ikke ordet «smidig» det jeg ville brukt for å beskrive det. For selv om det er gøy å lære seg å fekte med sverdet på forskjellige måter, å kunne vite når man skal smette unna eller beskytte seg, og om man skal bruke pil og bue eller magi, virker det veldig som om kontrollene lugger. Jeg har dødd mange ganger av at jeg smettet unna tregere og kortere enn jeg føler jeg burde, og det kan være en stor utfordring å vite nøyaktig hvor stor rekkevidde fiendene har på angrepene sine. Vitenskapen er med andre ikke ord på langt nær så nøyaktig som i Souls-spillene, og selv om den ikke trenger å være det, ber jeg i det minste om forutsigbarhet og konsekvente systemer.
Konklusjon
Gothic 1 Remake byr på en saftig mengde hemmeligheter, spenningsmomenter, innlevelsesrike systemer og unike øyeblikk. Det er spesielt å fysisk kunne stå ved verdens ende og samtidig oppleve at det føles som det mest naturlige noen sinne, og ikke bare en falsk «her stopper spillet»-vegg. Jeg digger at aspekter som «fast travel» gjøres via spillsystemer i stedet for gjennom en generisk meny, og at det å tape et slag ikke nødvendigvis betyr døden.
Gothic er likevel så nådeløst, holder deg så lite i hånden og byr på såpass mange tekniske utfordringer at mange nok vil ha store vansker med å sette seg inn i det. Kanskje er det noen som vil forsøke seg på en time i denne verdenen før man innser at dette er for old school.
Men om du setter pris på en opplevelse som tar deg seriøst og som gir deg mange måter å spille på, er denne nyversjonen nokså praktfull på sin egen måte. Gothic vet hva det gjør, selv om det ikke alltid lykkes. Det er samtidig skuffende hvor teknisk dårlig denne utgivelsen er. Forhåpentligvis vil utvikleren rette på de aller største feilene så kjapt som mulig, for de er nokså store.
NB: Gothic 1 Remake er testet på PC (Steam). Spillet er også tilgjengelig på PlayStation 5 og Xbox Series X/S.
