De franske utviklerne i Dontnod har for lengst tatt farvel med Life is Strange-serien, men de klarer tydeligvis ikke å gi helt slipp på sjangeren som satte dem på kartet – episodiske eventyrspill som Twin Mirror og Tell Me Why har vært med på å prege studioet i tiden etter Life is Strange.
Deres nyeste prosjekt, Lost Records: Bloom & Rage, føles som et tydelig forsøk på å sko seg over samme lest, men resultatet er dessverre langt fra fordums storhet.
27 år senere
Lost Records er todelt på flere måter, men først og fremst i den forstand at det er satt til to vidt forskjellige tidsepoker. Spillet begynner i nåtiden, hvor vi i skoene til 43 år gamle Swann Holloway reiser tilbake til hjembyen for å møte venninnegjengen fra ungdomstiden.
De har ikke sett hverandre på 27 lange år, og det som kunne vært en hyggelig og ganske alminnelig gjenforening, blir noe helt annerledes når de frammøtte begynner å mimre om flere merkelige episoder fra da de var unge og uvørne. Det er nemlig en grunn til at de har holdt hverandre på avstand, men nå har en uforklarlig postpakke tvunget dem sammen igjen.
Nøyaktig hva som førte til bruddet for nesten tre tiår siden kan de ikke huske, og det blir dermed den sentrale gåten som må løses før spillets slutt.
Allerede fra start ligger det med andre ord en kraftig eim av mystikk over samtalen som utveksles mellom venninnene; det er noe vondt og uforløst, og kanskje også noe mørkt og litt magisk, ved det hele.
Og plutselig er vi tilbake i 1995, idet den keitete Swann snubler over de tre andre jentene for aller første gang.
Lys, kamera, action!
Manuset veksler veldig i kvalitet, men det begynner nokså bra. Det føles hvert fall helt naturlig når det dannes et bånd mellom gjengen idet de bare et kvarter ut i spillet må samarbeide for å hanskes med den lokale bølla.
Figurene er ganske alminnelige tenåringer, men måten de ulike personlighetene utfyller hverandre på utgjør et fint samspill.
Den pliktskyldige Autumn er for eksempel det moralske kompasset i gjengen, og fungerer som en motpol til den viltre Nora. Kat står litt på siden av gruppen og bærer tydelig på flere skjulte følelser, mens Swann er en tilsynelatende enkel sjel som bare er glad til for at hun endelig har noen å tilbringe de late sommerdagene med.
Hun er langt ifra en blank tavle, og hennes forkjærlighet for film og natur skinner igjennom i stort sett alt hun gjør. Dette er også en helt sentral del av spillets «gameplay», i form av at man alltid går rundt med et videokamera på innerlomma.
Dette lar deg fange omtrent hva det skal være på tape – spillet har en rekke unike «samlinger» som du må lete etter og fylle ut, slik at du brått kan ta deg i å filme en hornugle mens du hører på kjeklingen til Nora og Kat i bakgrunnen. I ettertid kan man se på de forskjellige klippene og også sette de sammen til enkle filmsnutter, som for eksempel er dedikert til smådyrene i skogene eller til luftgitarspillingen til Autumn.
Det er ikke veldig avansert, men fungerer likevel som en artig distraksjon innimellom det litt beklemte sosiale dramaet som driver fortellingen videre.
Overbeviser ikke
Forholdet mellom figurene fungerer som sagt godt, men Lost Records er ikke uten åpenbare svakheter. For det første går det aller meste svært langsomt, manuset kunne med fordel vært langt strammere, og både animasjoner og stemmeskuespill sliter deler av tiden.
Venninnene er for så vidt godt designet og sjarmerende på sitt vis, men spillet er alltid litt for stivt, for banalt, for flaut.
Tilbake til fremtiden
Spillet gjør derimot en god jobb med å la deg velge hvordan Swann skal tilnærme seg de andre. Praten går som regel alltid i en bestemt retning, men interessante dialogvalg lar deg likevel ha en viss påvirkning på hvordan de andre figurene ser på deg.
All dialog foregår i sanntid, og i likhet med andre moderne eventyrspill kan man la tiden gå ut for å la vær å si noe som helst. Og enkelte ganger lønner det seg faktisk å la de andre figurene komme til orde – ved å vente med å svare og i stedet lytte til det som blir sagt, låser man ofte opp nye, mer nyanserte dialogvalg.
Jeg liker også hvordan de to tidsperiodene kan påvirke hverandre. Ved å huske detaljer fra en samtale i nåtiden kan du for eksempel komme langt tettere innpå de andre figurene i fortiden, mens dialogvalg du tar i 1995 kan påvirke figurenes væremåte og utseende i nåtiden.
Din anbefaling tidlig i spillet avgjør for eksempel hva slags piercing Nora har når hun ankommer møtet i voksen alder. En av flere fiffige detaljer.
Blir aldri mystisk nok
Historien er pent fordelt på to adskilte episoder, og særlig den første episoden har meget god flyt.
Etter det første møtet blir Swann invitert med på prøvespilling i bandet; de går ut i skogen for å lage en musikkvideo; og snubler etter hvert over en forlatt hytte. Her inntar spillet en enda mer mystisk karakter, og det er klart at det er noe i skogen som har lumske planer for venninnene.
Problemet er bare at spillet helt tydelig ikke har peiling på hvordan denne gåten skal løses. Det vies mye tid til å leke med tanken på at det foregår noe trolsk i skogen etter mørkets frembrudd, men den mystiske siden av historien slår liksom aldri ut i full blomst; det kommer ingen store åpenbaringer.
Og da sitter man litt slukøret igjen med det som egentlig «bare» er en historie om vennskap og vonde følelser. Akkurat det åpenbarer seg et stykke ut i den andre episoden, hvor mye av handlingen faller fra hverandre – både i 1995 og i nåtiden.
I nåtiden river og sliter de vonde minnene i det allerede skjøre forholdet mellom figurene, og man føler hele tiden at man balanserer på en knivsegg. Her er det utrolig fort gjort å si feil ting, og selv det minste feilskjær kan få store konsekvenser for utfallet av historien.
1995-historien er i langt større grad skrevet i stein, og det som til å begynne med var troverdige, godt skrevne figurer, faller i staver når spillet nærmer seg slutten.
Full kollaps i siste akt
Alt av dybde og sympati forvitrer i en heseblesende siste akt, hvor nesten samtlige av spillets figurer koker ned til enkle, tegneserieaktige stereotypier.
De fire venninnene blir mer og mer uspiselige; jeg føler at jeg mister kontroll over valgene som tas; og jeg skjønner ikke helt hvorfor figurene gjør de tingene de gjør. Dialogen er brått stiv og rar, og ethvert forsøk på å rettferdiggjøre historiens merkelige taktskifte føles hul og falsk.
Særlig underlig er spillets håndtering av «skurken», som bare timer tidligere ble malt som en potensielt interessant skikkelse i konflikt med seg selv. Så, helt plutselig er han en absurd mørkemann som ler hånlig mens han veiver med knyttneven og snurrer på en imaginær bart.
Verst av alt er likevel måten mysteriet «løses» på. Det magiske aspektet ved spillet viser seg brått å ikke være veldig mystisk i det hele tatt, og grunnen til at vennegjengen ikke har sett hverandre på 27 år gir egentlig veldig lite mening. Og da faller liksom alt sammen.
Spillets nostalgiske frieri, de mange flotte referansene til filmer og musikk fra en svunnen tid, og det herlige samspillet mellom hovedpersonene – absolutt alt blir farget av det som føles som en helt tonedøv, meningsløs avslutning. Har jeg kastet bort tiden min?
Konklusjon
Lost Records: Bloom & Rage begynner som et nostalgisk frieri til nittitallet, og begeistrer tidvis stort takket være fine figurer, nydelig musikk og en artig balanse mellom nåtid og fortid. Her tar man engasjerende dialogvalg mens man filmer et fargerikt dyreliv og lurer på hva som foregår etter mørkest frembrudd.
Handlingen holder liv i spenningen ganske lenge: Jeg er gjennomgående interessert i å se hvordan forholdet mellom de fire hovedpersonene utvikler seg, hvordan det skal gå når Swann må flytte og hva som har skjedd som har ført til det store bruddet i vennegjengen.
Sakte, men sikkert innser man omsider at spillet ikke har noen gode svar på disse spørsmålene. Flere av figurene blir direkte uspiselige etter hvert som historien utvikler seg; handlingen i nåtid er altfor skjør, for utsatt for enkle, tilsynelatende ufarlige avgjørelser; og mysteriet som omkranser venninnegjengen koker bort i kålen.
Etter drøyt ti timer bak spakene føles det som om jeg har kastet bort tiden, og når spillet heller ikke klarer å levere på det tekniske, er det rett og slett vanskelig å ha mye positivt å si om den helhetlige opplevelsen av Lost Records.
Lost Records: Bloom & Rage er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows. PlayStation Plus Extra- og Premium-medlemmer kan laste ned spillet gratis.
