Franske Dontnod har lenge vært blant mine personlige favorittutviklere – ikke fordi de alltid har levert feilfrie produkter, men fordi det de har lagd bestandig har overrasket, vært friskt og litt annerledes.
Den tiden kan nå se ut til å være forbi. Fjorårets sørgelig svake Lost Records viste seg nemlig å bare et varsku.
Blodferske Aphelion er også en skuffende middelmådig spillopplevelse.
Et feilslått oppdrag
Men det trengte ikke bli slik, for utgangspunktet er egentlig ganske interessant.
Året er 2062, og vi følger to astronauter – Ariane og Thomas – på et desperat oppdrag for å undersøke en nyoppdaget planet i utkanten av solsystemet. Det går som det må når skipet deres krasjlander i isødet Persephone og de to astronautene ender opp på hver sin kant av den ugjestmilde planeten.
Ariane overlever den eksplosive landingen uten en skramme, mens partneren Thomas blir hardt såret idet fluktkapselen hans forliser.
Herfra og ut veksler spillet regelmessig mellom de to figurene, og flyten er svært god.
Man har alltid et konkret mål å strekke seg etter, en fjelltopp i det fjerne, en åskam å forsere eller en ny oppdagelse å vende tilbake til. Kapitlene er akkurat passe korte, gjerne i en slik grad at det ofte er vanskelig å finne et naturlig punkt å legge bort kontrolleren. «Bare ett til».
Følelsesmessig dragkamp
Underveis bruker spillet en del tid på å vekte de to ulike synspunktene mot hverandre, og klarer å bruke kontrastene mellom figurene på en finfin måte. Det blir raskt tydelig at forholdet mellom Ariane og Thomas ikke er kun profesjonelt, og dette litt usikre partnerskapet står for flere engasjerende enkeltøyeblikk underveis.
Jeg lar meg for eksempel gripe av Arianes desperasjon i sin søken etter makkeren, samtidig som jeg fullt ut forstår hvorfor Thomas opprettholder en sterk front og et ønske om å fullføre oppdraget.
Det er denne emosjonelle dragkampen, sammen med mindre doser enkel sci-fi, som driver handlingen videre.
Blandingen fungerer godt i perioder, men dessverre klarer hverken manus eller stemmeskuespill å holde tritt med ambisjonsnivået. Dette merker man spesielt godt på monologene som figurene holder for seg selv.
De klarer rett og slett ikke å ti stille, og leverer en rekke ustanselige selvfølgeligheter og dårlig forkledde hint – særlig Ariane bare prater og prater og prater, og også på de verst tenkelige tidspunkter.
Et glimt fra fortiden
Forsøket på å fortelle en gripende fortelling klarer heller ikke å bøte på det som er ganske enkle mekanikker.
Aphelion åpenbarer seg raskt som et veldig typisk actioneventyr, med klatring i fjellvegger, balansering over juv og dumdristige byks fra skyhøye avsatser som noen av de viktigste ingrediensene.
Også dette fungerer, men spillet er svært stivt i perioder, og det er få eller ingen muligheter til å utforske utenfor den angitte stien. Klatringen går nær sagt på autopilot, og det er bare et visst antall ganger man kan rutsje nedover en forrædersk snøfonn før man begynner å kjenne lusa på gangen.
Jeg tar meg i å tenke 15-20 år tilbake, og spesielt da på de første Uncharted-spillene. Der var det dog mye større rom for å utforske, med langt mer spennende omgivelser; både skyting og gåteløsing var med på å bryte opp ensformigheten.
Aphelion er betydelig mindre allsidig, og fra et rent gameplay-perspektiv makter ikke spillet å hverken overraske eller utfordre nevneverdig på de syv-åtte timene historien varer.
Et spill fullt av kontraster
Det er imidlertid noe variasjon, og også her kommer kontrastene mellom figurene til nytte.
At Thomas er såpass hardt skadet, gir ham nemlig en tydelig annerledes rolle enn det Ariane har. Der hun kan klatre på vegger og slenge seg mellom stalaktitter som om hun aldri har gjort annet, er Thomas brutalt bundet til bakkenivå.
Når han i tillegg slår hull på oksygentanken sin tidlig i spillet, blir han om mulig enda mer lammet.
Akkurat dette siste kunne fort blitt en slitsom spillmekanisk hemsko, men ender i stedet opp som et av de mer interessante aspektene ved Aphelion. Thomas finner stadig nye steder å fylle på oksygen, og deler av tiden i skoene hans bruker man på en litt gåteaktig, panisk jakt på den neste rasteplassen.
Dette står som en klar kontrast til spillets evigmange, ganske banale snikesekvenser.
Man er selvfølgelig ikke helt alene på Persephone, og det gjøres jevnlig et poeng ut av man må holde tåta og liste seg stilt på tå for å unngå å bli oppdaget av hva enn det er som lusker under isen.
Men heller ikke her klarer figurene å holde stilt; selv bare meter unna den sikre død, fortsetter figurene å bable ustanselig til seg selv. Jeg kjenner at jeg blir revet fullstendig ut av opplevelsen, og det hele tenderer til å bli parodisk, flaut.
Konklusjon
Aphelion har et spennende premiss og flotte figurer. Jeg liker universet, flyten er svært god, og det er helt klart spor av spennende sci-fi et sted like under overflaten.
Rent teknisk er det ingenting ved spillet som er fryktelig avansert, men det er noe litt nostalgisk ved de relativt alminnelige mekanikkene – det føles som et spill som fint kunne blitt lansert for ti-femten år siden, og jeg tenker med lengsel tilbake til en enklere tid.
Dette er imidlertid ikke utelukkende positivt, og til syvende og sist er Aphelion hverken presist eller oppfinnsomt nok til å være verdt investeringen. Snikingen er spesielt tam, med en hel masse prøving og feiling.
Utover dette skuffer også handlingen og manuset, med en parodisk mengde pjatt, småsvakt stemmeskuespill og en siste akt som ikke helt klarer å leve opp til forventningene.
Og dermed blir ikke dette mer enn nok et feilskjær fra franske Dontnod.
Aphelion lanseres på Xbox Series X/S, Windows og PlayStation 5 (testet) i dag.
