Det er en begivenhet å se Christopher Nolan på kino. Med en særegen stil og en tyngde som har imponert oss igjen og igjen i snart tre tiår, er det ikke rart at flere av filmene hans står igjen som bautaer i moderne filmhistorie.
Selv når han ikke treffer blink, er det alltid gøy å følge hans voldsomme ideer, engasjerende tankesprang og storslagne gjennomføringskraft. Det samme gjelder i stor grad for hans nyeste prosjekt.
The Odyssey er riktignok langt ifra hans beste verk, men er likevel en storfilm slik nesten bare Christopher Nolan kan.
Overraskende guffent
Etter å ha tolket skapelsen av atombomben i Oppenheimer for tre år siden, er han nok en gang tilbake med en historie som ikke er helt hans egen. I stedet har Nolan denne gangen valgt å tyde Homer, en av tidenes første, og største, diktere.
The Odyssey er en moderne tolkning av det historiske eposet og lar oss følge den greske helteskikkelsen Odyssevs gjennom hans mange prøvelser i tiden etter den trojanske krigen.
Med taktfast mannskap på slep og et ønske om å komme helskinnet hjem til Ithaka, farer Odyssevs vill på sjøveien vestover, og det viser seg raskt å være skjebnesvangert. Langs ferden snubler han over både små og store prøvelser, ikke bare i form av vær og vind, men etter hvert også myter og monstre.
Filmen holder ikke igjen på noe, og er overraskende liberal i bruken av overnaturlige, oppriktig gufne elementer. Det tar for eksempel ikke mer enn en drøy halvtime før vi kommer ansikt til ansikt med en vaskekte kyklop, og herfra og ut er det heller ikke manko på andre mytologiske vesener.
Ikke alt treffer like godt, og særlig den første timen mangler litt av den røde tråden jeg forventer av Nolan – historien bruker lang tid på å komme ordentlig i gang, og flere av disse sekvensene føles mer enn noe annet som løsrevne deler av en overdådig montasje.
Den lange reisen
Mye av dette bunner selvfølgelig ut i Nolans vane for å eksperimentere med oppsett og struktur, som også denne gangen er av det lettere eklektiske slaget.
Her flakker vi fram og tilbake i tid, på kryss og tvers av flere sentrale figurer, og mange av de mest toneangivende øyeblikkene blir belyst fra en rekke unike synspunkter. Scener vi ser bruddstykker av helt i begynnelsen av filmen dukker opp igjen og igjen, før de til slutt rekontekstualiseres med svært god effekt.
Slike frampek og tilbakeblikk benyttes i stort monn, men samtidig aldri i en slik grad at det blir umulig å følge med – regissøren har tydelig lært fra det som gjorde Tenet så deilig forvirrende i sin tid.
Og sakte, men sikkert faller The Odyssey inn i et spor hvor det plutselig er mulig å følge og samtidig bry seg om figurene. Reisen er både lang og krevende, og selv om de tre timene i kinosetet flyr unna i en fei, kjennes eventyret godt på kroppen.
Bugner av stjerner
Det påvirker tydelig også Matt Damon som spiller Odyssevs med kledelig gråning og akkurat passe mengde innlevelse.
Likevel blir han litt i overkant anonym til tider. Damon er en skuespiller jeg i utgangspunktet har lite til overs for, og jeg skulle aller helst sett noen med mer naturlig utstråling og langt større patos i hovedrollen.
Samtidig kunne det godt vært mye mindre slagkraft, mye mindre «Hollywood» i de andre fremtredende rollene.
Det skal nemlig godt gjøres å finne en film med flere kjente fjes enn denne. Hvor hen man snur seg finner man noen av bransjens absolutt største navn – Robert Pattinson, Anne Hathaway, Zendaya og Tom Holland er bare noen av de mange, mange stjernene i aksjon – og særlig til å begynne med er det på grensen til distraherende.
Når enden er god
Likevel går også dette seg gradvis til underveis, og i siste halvdel begynner filmen å ligne mer og mer på det kvalitetsnivået vi er vant med fra Christoper Nolan.
Filmen utvikler seg til å bli stor, større, størst, godt hjulpet av slående kinematografi og et mindre gjenkjennbart, men likevel mektig lydspor fra Ludwig Göransson.
Etter hvert klarer den også å treffe på et tydelig mer emosjonelt nivå, med en typisk tvist som fungerer sedvanlig godt.
Jeg kjenner at jeg blir grepet av stilsikkerheten, tyngden og alvoret – ja, til og med av det stjernepregede rollegalleriet – og da er Nolan nok en gang oppe og nikker som en av de aller, aller beste i bransjen.
Konklusjon
The Odyssey tar oss med til et mektig, mytologisk univers, og etter en litt langsom og pregløs åpning, faller stadig flere brikker på plass underveis.
Gudetro og profetier spiller etter hvert en helt sentral rolle i historien, og filmen er på sitt klart beste når den leker seg med temaer som skjebne og overtro. Da merker man at det plutselig står noe håndfast på spill, og selv om det er lenge til jeg friskmelder Matt Damons karisma, er det vanskelig å ikke la seg rive med.
Den særegne leken med tid og rekkefølge fungerer godt også her, i en slik grad at man hele tiden sitter med en litt uforløst, spent klump i magen.
Alt i alt fortsetter Christopher Nolan å vise at han er en filmregissør av de ytterst sjeldne, og selv om det er et godt stykke opp til filmer som The Dark Knight, Inception og Interstellar, er det stor, stor underholdning å følge hans overraskende mørke odyssé.
The Odyssey er på kino nå.
