Doom: The Dark Ages var et av fjorårets aller, aller beste spill. Espen ga det terningkast 8 på våre vegne, og det havnet på sjuendeplass i vår kåring over de beste spillene som kom i 2025.
Siden jeg spilte gjennom grunnspillet, og rundet det 100 prosent, har jeg trippet utålmodig etter mer. Nå er utvidelsen Revelations her, og har jeg virkelig blitt så mye eldre som jeg føler meg bare et år senere?
Når helvete fryser over
Doom Slayer har fortsatt sitt korstog mot helvetes demoner etter hendelsene i grunnspillet. Ferden har ført ham til helvetes øverste organ: høyrådet. De spiller på Doom Slayers dypeste skyldfølelse og selvforakt og forviser ham til skjærsilden.
Skjærsilden er et kaldt og frossent fengsel, og Doom Slayer må gjennom flere prøvelser for å gjenopprette en vei tilbake for å hevne seg på høyrådet. I isødet får han hjelp av The Architect, som gir han utvidelsens store nyvinning: et dødelig kjettingspyd.
Spydet tilfører en mobilitet de som likte Doom Eternal helt sikkert savnet i The Dark Ages. Spydet lar deg stikke fiender og hekte deg på demoner og festepunkter for å slynge deg rundt eller over og få en annen vinkel å skyte fra, eller nå høytliggende områder.
Ellers har spydet mange av de samme egenskapene og funksjonene som skjoldet. Det kan parere angrep fra de mange demonene, og oppgraderes med nye angrep og egenskaper etter hvert.
Av en eller annen grunn er det helt egne knapper og kombinasjoner for spydet enn skjoldet. Det tuller i hvert fall med mitt muskelminne, og gjorde at jeg aldri ble helt fortrolig med å bruke det nye våpenet.
Evige horder
Spydet åpner for å tilpasse spillestilen til sine egne preferanser. The Dark Ages falt mer i smak hos meg enn Eternal. Jeg likte bedre flyten og den mer jordnære spillestilen uten så mye bevegelse i høyden og det veldige fokuset på mobilitet. Følgelig endte jeg for det meste opp med å holde meg til det gode skjoldet jeg er så glad i.
I Revelations har id Software skrudd opp intensiteten i kampene et hakk eller to. Det pøses på med fiender, og de største slemmingene fra grunnspillet dukker opp igjen og igjen i hyppig tempo.
Det blafrer i røde, gule og grønne lys, og det er fort gjort å bli overmannet. Noen av de nye fiendene som introduseres har også ganske uforutsigbare bevegelsesmønstre, eller «spawner» inn nye elementer på skjermen.
Jeg døde mye oftere i denne utvidelsen enn i grunnspillet. Når du ikke får blokkert et angrep fordi spydet ikke gjør det du egentlig hadde sett for deg; da er det fort gjort å bli både overveldet og overstimulert.
Selv på en relativt snill vanskelighetsgrad, slet jeg tidvis med å henge med og holde oversikt over farene som omringet meg. Er denne utvidelsen mye vanskeligere enn grunnspillet, eller har jeg blitt «washed», som kidsa sier (sier de fortsatt det?), på det drøye året siden The Dark Ages kom ut?
Etter mye jobbing med (eventuelt mot) muskelminnet, fikk jeg sakte, men sikkert mer og mer dreisen på de nye kontrollene. Og når flyten sitter, og du bruker spydet og skjoldet effektivt om hverandre når situasjonene krever det, da er Revelations like heftig som bare Doom-spillene kan være.
Da flyr man mellom stygginger og lager lapskaus av demoner i en blodig ballett musikksatt med blytunge metalriff. Haglen forvandler muskelbunter til en pøl av gørr, mens et annet våpen maler hodeskaller og bruker splintene til å rive fiendene i filler.
Det blir rett og slett ikke tøffere enn dette.
At det alltid dukker opp fiender, gjør dog at utvidelsen kjennes forutsigbar. Du skjønner når du skal til pers mot nye evinnelige bølger av demoner, men det er vel også poenget med Doom-spillene.
Gåteløsingen er hakket mer komplisert enn i de foregående spillene også. Det er sjeldent på et nivå hvor man ikke har skjønt tegninga i løpet av et minutt, og det meste løser seg ved litt god gammeldags prøving og feiling også. Fiffigst blir det når man må bruke egenskapene til både skjoldet og spydet for å komme seg videre.
Det tar rundt ti timer å spille seg gjennom historiedelen av utvidelsen, og når det er gjort låser man opp «end game», som byr på nye områder og større utfordringer. Med tanke på at historien i grunnspillet varer om lag 14 timer, er det ikke noen slapp pakke vi får servert her.
Konklusjon
Etter å ha spilt gjennom The Dark Ages i fjor, ønsket jeg meg mer. Det leverer Revelations-utvidelsen, og vel så det.
Dette er en utvidelse av den gode, gamle sorten. Den gir oss ikke bare nye områder, men tilfører også nye mekanismer; denne gang i form av kjettingspydet, som endrer måten spillet spilles på ganske mye.
De som savnet mobiliteten fra Eternal i The Dark Ages vil nok trives godt med det nye våpenet, som lar deg slenge rundt fiender og enkelt komme opp i høyden for å ta kampene fra en annen vinkel.
Paraden med fiender er like svær som før, og kan oppleves en del mer overveldende og overstimulerende enn i grunnspillet. Vanskelighetsgraden er definitivt jekket opp et hakk eller to, og det er flere angrep og prosjektiler å dukke unna eller parere.
Når man kommer inn i flyten de siste Doom-spillene har blitt kjent for, smeller det godt også fra denne utvidelsen. Vi får servert noe av den heftigste, høyoktan opplevelsen som er mulig å oppdrive i interaktivt format, musikksatt med et passende lydspor få spill kan matche.
Bare Doom er Doom. Og Revelations legger en ny sten på action-byggverket id Software har blitt mestre på å lage.
Det blir nesten for mye av det gode.
Doom: The Dark Ages Revelations er ute nå, for PC (testet), PlayStation 5 og Xbox Series X/S.
