Se videoanmeldelse øverst i saken eller trykk her.
Med brask, bram og blod sparket Doom hardt fra seg i 2016 – faktisk så hardt at spillet fikk en direkte oppfølger i 2020 som, om mulig, var enda råere. Nå er det tredje spillet i den nye Doom-serien snart ute, og som bestilt får vi nok en gang servert et knakende godt skytespill.
Det var en gang i middelalderen
Doom: The Dark Ages er en naturlig videreføring av de tingene serien har gjort så bra tidligere, men er teknisk sett en forløper, satt i tiden lenge før både Doom og Doom Eternal.
Her får vi se den navnløse hovedpersonen på noen av hans første oppdrag, i en mørk og tydelig middelalderinspirert tolkning av Doom-universet. Også denne gangen bryter helvete (bokstavelig talt) løs, når demoner truer med å ta over verden. Nå er det riktignok ikke jorden som står i fare, men i stedet den stolte planeten Argent D'Nur.
Og sånt kan man selvfølgelig ikke ha noe av.
Stort mer trenger man egentlig ikke å vite for å kose seg glugg i hjel. Historien prøver forsøksvis å røre i gryta med noble konger, blåøyde kommandører, uspiselig heksemestere og for lengst glemte guder, men plottet er for det meste syltynt og lite imponerende, med en skurk jeg knapt husker navnet på.
Jeg skulle helst sett at utviklerne klarte å gjøre litt mer ut av den tross alt ganske unike settingen, men den gang ei.
Gamle-Erik venter
Når sant skal sies har heller ikke de foregående spillene i serien klart å skrive engasjerende og minneverdige figurer, men denne gangen er det desto vanskeligere å bry seg om den røde tråden.
Plottet har likevel aldri vært poenget med Doom, men i stedet bare et løst påfunn for å sende hovedpersonen til stadig nye hjørner av dette fantasifulle universet. Sånn sett lykkes også The Dark Ages godt, for det er ikke noe å si på selve reisen man legger ut på.
Handlingen tar oss med på tvers av dimensjoner, fra alminnelige landsbyer og beleirede festninger, til utenomjordiske templer og hele veien til Gamle-Eriks bakgård. Selv om jeg ikke bryr meg nevneverdig om hverken figurer eller utfallet av historien, har eventyret svært god framdrift, og man tilbringer sjelden for lang tid noe enkelt sted.
Rubiner og edelstener
Det er også stor variasjon i hvor omfattende nivåene er: Noen er mer eller mindre helt lineære, mens andre er halvåpne baner hvor man må farte fram og tilbake mens man karnøfler demoner og ødelegger infrastruktur. De største nivåene legger opp til mer eller mindre fri utforskning, og her er spillet fullt av små og store hemmeligheter.
På akkurat dette punktet ivaretar The Dark Ages seriens herlige retro-følelse, med bruk av fargede nøkkelkort, gjenstander som er akkurat utenfor rekkevidde og områder som er tydelig merket «SECRET AREA» når man finner dem.
Og utforske, det må man. I enda større grad enn tidligere er oppgraderingene knyttet til å finne ressurser og gjenstander rundt om på hver bane. Det er dessverre ikke like mange utfordringer å bryne seg på, slik at det er kun ved å utforske og løse enkle gåter at man får tak i gull, rubiner og krystaller som lar deg oppgradere våpnene dine.
Spillet er behjelpelig her, og markerer gjerne hemmelighetene på kartet når du først er i nærheten. Akkurat dette er et tveegget sverd.
På den ene siden er det perfekt for min indre «completionist», men samtidig ødelegger det merkbart for flyten når jeg må stoppe fullstendig opp og studerer kartet et titalls ganger på hver eneste bane for å forsikre meg om at jeg ikke har gått glipp av noe.
«Backtracking» er også et problem på noen baner. Og det til tross for at man kan løpe med en enorm fart når man først vet hvor man skal.
Grønt er skjønt
I motsetning til de to foregående spillene er The Dark Ages mye mer jordet, til en slik grad at man hverken kan dobbelthoppe eller «dashe» gjennom banene på måfå. I stedet tilbringer man mye tid nede på bakkeplan, og først da kommer den ekstra farten virkelig til nytte.
Det formelig kryr av fiender i spillet, og de bruker alt de har til rådighet for å prøve å ta deg av dage: Klør, mitraljøser, sverd, flammekastere og pisk er bare noen av verktøyene demonene besitter. Flere ganger per nivå låses man inne i en arena sammen med pakket, og da gjelder det å være våken for å dukke unna alt som kastes etter deg.
Noen ganger er det imidlertid så mye som skjer at det rett og slett ikke lar seg gjøre å unngå den visuelle voldskakofonien. Nytt av året er et digert skjold som ikke bare lar deg blokkere slag, spark og skudd, men også kan brukes som kastevåpen, gripekrok og til å parere spesielle angrep.
Noen utfall er markert med grønn, magisk energi, og disse kan man enten sende tilbake mot utysket eller bruke for å lamslå dem en stakket stund. Nesten alle fiendene i spillet har ett eller flere slike angrep, og etter hvert som man lærer de forskjellige arketypene å kjenne begynner kampene å få en helt egen, herlig rytme.
Råtøff radbrekking
Forsvar tar deg likevel bare så langt, og det er først når man begynner å skyte tilbake at The Dark Ages virkelig våkner til live. Demoner parteres, kvestes og radbrekkes om hverandre, og spillets ekstraordinære bruk av lydeffekter gjør blodbadet overdrevent og komplett.
Spillet overøser deg med et stadig voksende arsenal bestående av tiltalende våpen. Man begynner med en skarve pumpehagle og knyttnever, men det tar ikke lang til før man fyrer av både granater, raketter og lynild.
Noen våpen er mer kreative enn andre, slik som ett som lar deg pulverisere hodeskaller for å skyte sylskarpe beinrester i retning fienden. En annen variant er i korte trekk en diger kule på en kjetting som du kaster etter fiender og haler inn igjen, mens nærkampvåpen lar deg leke med både morgenstjerne og klubbe.
Mange av våpnene føles til forveksling like, men egner seg godt til forskjellige fiender. Eklinger med energiskjold må for eksempel håndteres med elektriske angrep; morbide «Mancubus»-skapninger krever at du ødelegger rustningen deres først og da er rivningskule tingen; mens usynlige demoner kan holdes i sjakk ved at du kaster skjoldet ditt på dem.
Ved å innføre stadig nye fiender med ulike svakheter klarer utviklerne å gjøre hver kamp actionfylt og spennende, og det til tross for at følelsen av hvert våpen altså ikke er veldig unik.
Den nye dragetreneren?
Ved siden av skjoldet, er det i hovedsak to andre store nyvinninger i The Dark Ages. Den første er også det klart svakeste aspektet ved spillet: «mechs». Massive roboter som man med jevne mellomrom må hoppe inn i og styre gjennom helvetes utmark.
Det høres kanskje kult ut på papiret, men i praksis er dette langsomme og svært lite engasjerende dueller med regelrett kjedelige fiender. Disse overdimensjonerte boksekampene er i tillegg svært enkle, slik at man føler hverken spenning eller mestring. Heldigvis er disse sekvensene korte nok til å aldri bli direkte irriterende.
Da er den andre store nyheten langt mer givende, for hvor kult er det ikke å fly gjennom skyene med en diger, halvt mekanisk drage? Veldig kult viser det seg. Heller ikke disse nivåene er fryktelig omfattende, men god styring og formidabel fartsfølelse gjør at det er veldig innbydende å jakte på luftbårne fiender og skyte ned romskip.
Man går inn for landing, skamferer noen demoner, knuser en skattekiste, før man hopper opp på drageryggen igjen og kaster seg etter et av mørkets merkelige jagerfly.
Disse nyhetene er med på å gi The Dark Ages et noe annerledes preg enn de forrige spillene i serien, men spillet er likevel gjenkjennelig Doom. Det er mange velkjente fiender, essensen av den barske musikken lever videre i beste velgående og en del omgivelser sliter med seriens litt for rødbrune fargepalett.
Du vet med andre ord hva du får: et helvetes godt skytespill.
Konklusjon
Doom: The Dark Ages finner på ingen måte opp hjulet på nytt, men klarer likevel å engasjere stort takket være enorm fartsfølelse, eksepsjonell flyt og seriens typiske fandenivoldskhet.
Spillet er et bestialsk blodbad hvor man skal lemleste og maltraktere demoner i stadig større monn, og man får et veldig arsenal med kraftigere og kraftigere våpen som lar deg fikse biffen. Det er riktignok ingen massive overraskelser her, og alle våpnene gjør i hovedsak mye det samme, men variasjonen i fiendetyper fører til at man hele tiden må veksle mellom de ulike verktøyene man har til rådighet.
Man får også en håndfull nye måter å spille på, og selv om det er overraskende kjedelig å løpe rundt som diger robot, leverer både skjold, morgenstjerne og drageflying i stor stil.
Når man i tillegg kan justere vanskelighetsgraden ned til den minste detalj, ligger alt til rette for en rekke fenomenale skuddvekslinger både i og utenfor helvetes forgård.
Grunnen til at man slåss er mindre viktig, men jeg skulle helst sett en mer minneverdig historie og kanskje også mer variasjon i områdene man blir sendt til. Det føles til tider som om man har sett og gjort en del av dette før – med tanke på hvor fenomenale de forrige Doom-spillene har vært, er ikke det nødvendigvis en dum ting.
Doom: The Dark Ages er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X og PC den 15. mai.
