Det har gått ganske nøyaktig 25 år siden lanseringen av Halo: Combat Evolved, og derfra har det gått slag i slag for spillutvikleren Bungie – først gjennom en rekke eminente Halo-oppfølgere og så i overgangen til Destiny fra 2014 og utover.
Selskapet ble tatt under Sonys vinger i 2022 og nå, fire år senere, har samarbeidet båret frukter. Resultatet kommer i form av det nye skytespillet Marathon.
Mer Tarkov enn Halo
Marathon er ganske ulikt det utvikleren har kommet med tidligere, men innehar likevel tydelig deler av Bungies DNA.
Dette betyr at vi fortsatt befinner oss i en fjern fremtid og en galakse langt, langt borte; et sted hvor roboter, romvesen og god, gammeldags «loot» står sentralt. Kvalitetsnivået er jevnt over høyt og skytefølelsen er knallgod.
Der slutter imidlertid de største likhetstrekkene.
Strukturen er for eksempel helt annerledes. Marathon er helt og holdent rundebasert og har sånn sett mer til felles med ARC Raiders enn Destiny – mer «extraction shooter» enn noe annet.
Mye vil ha mer
Rundene begynner ved at en bråte spillere slippes løs tilfeldige steder på et digert kart, enten alene eller i lag på opptil tre stykker. Hver spiller har hver sin utvalgte kontrakt å forholde seg til – en gjenstand å spore opp, motspillere å drepe eller et område å utforske – og så beinflyr man fram og tilbake mens man samler ressurser og meier ned fiender.
Når alt fungerer, har Marathon svært god flyt, med underholdende utflukter som kan vare i alt fra fem til 30 minutter.
Lengden på rundene avhenger helt av hvor omfattende oppdrag man må løse og hvor eventyrlysten man er.
Man er hele tiden på leting etter stadig bedre «loot» – ikke bare i form av kraftige våpen og verktøy, men også gjenstander man kan ta med tilbake til basen for å oppgradere figuren sin.
Kan vi ikke bare være venner?
De andre lagene har ofte mange av de samme gjøremålene, og på denne måten sluses spillerne innom mange av de samme stedene på kartet.
Og så blir det som regel kamp på liv og død.
Det er på ingen måte påkrevd å skyte på hverandre, men foreløpig er det langt mindre naturlig å samarbeide i Marathon enn det det er i for eksempel ARC Raiders.
Man kan kommunisere med motstandere i nærheten og på den måten forsøke å slutte fred, men spillet legger tydelig opp til at man først og fremst skal kverke hverandre. Dør man, kan man bli gjenopplivet av de andre på laget, men om hele laget stryker med, er runden over og man mister alt av våpen og «loot».
Dette skaper flere intense situasjoner i mange av rundene hvor man både frykter for oppdraget sitt og ressursene man har klart å samle. Selv om det av og til kan gå lang tid mellom de sammenstøtene, har man kontinuerlig en stemme i bakhodet som sier at man aldri er trygg.
Som for å understreke nøyaktig hvor fokusert Marathon er på spiller-mot-spiller, så kalt «PvP», er en av spillets seks faksjoner helt og holdent dedikert til å drepe andre spillere. I løpet av mine godt over 20 timer bak spakene har det kun vært en håndfull fiender som har forsøkt å kommunisere med meg overhodet.
De få gangene har til gjengjeld vært svært kjærkomne, slik som da jeg slo meg sammen med en enslig motstander for å gjennomføre et vanskelig oppdrag, eller den gang jeg dannet en allianse med en vennligsinnet tysker som lot meg eksfiltrere sammen med ham.
Snakk med meg
Sistnevnte tok også initiativ til å danne en gruppe senere på kvelden, og brått var det meste litt lettere.
Jeg vil nesten si at det er påkrevd med både samarbeidsvilje og en god mikrofon for å få mest mulig ut av Marathon.
Rundene hvor ingen av lagmedlemmene dine er snakkesalige blir ofte langdryge og litt forvirrende – hvem tar ledelsen, hvor skal man gå først? Når man først blir beskutt av andre lag, er det også helt essensielt å kunne kommunisere muntlig.
Barnesykdommer
Det kan også være lurt å samarbeide for å komme i gang med spillet. Marathon er et spill med mange systemer og bratt læringskurve, og det kan være både demotiverende og kjedelig når ting ikke går riktig vei.
Spillet har som sagt enorme høydepunkter, men det kan også gå lovlig lang tid mellom disse: Flere runder kan foregå helt uten å se snurten av andre spillere, og de datastyrte robotene man sabler ned er på langt nær like spennende sparringspartnere.
Oppdragene man utfører er heller ikke veldig avanserte – for det meste er dette litt godt kamuflerte «fetch quests», og det at man ikke kan ha flere aktive samtidig er en diger bøyg. Det er foreløpig også litt snaut med kart, og spennende bruk av vær og vind klarer ikke helt å gjøre opp for mangelen på reell variasjon i omgivelsene.
Spillet har riktignok fått et splitter nytt kart allerede, i form av Cryo Archive. Dette er noe helt annerledes – en enorm, innendørs labyrint som lover både gåter, utforskning og utfordringer som legger seg langt tettere opp mot blant annet Destiny.
Dette lukter både svette og end-game lang vei; man må investere betydelige ressurser for å i det hele tatt få være med; og er kanskje et godt eksempel på Marathon på sitt beste og verste. Man får servert skyhøyt spenningsnivå og heseblesende skyting, men samtidig er det mye «busywork» og svært lite brukervennlighet.
Det lokkes også med forsøk på en slags historie, men på dette punktet er det foreløpig svært lite å feste seg ved.
Ulikt alt annet
Som et motsvar skal det sies at Marathon har et utseende som er slående unikt.
Spillet preges øyeblikkelig av sterke farger, voldsom bruk av geometriske former og deilig retro-futurisme. Flere av faksjonene man jobber for har et helt besynderlig utseende, og både lasteskjermer og det lille som er av mellomsekvenser er påfallende speisa.
Det eneste unntaket er kanskje figurene man spiller som. Også de er merkverdige fremtidsvesen med en håndfull unike evner, men mest av alt fremstår de som ublu kopier av karakterer man kjenner igjen fra andre, lignende spill. Særlig Apex Legends ser ut til å ha inspirert Bungie på denne fronten.
Alt i alt vil jeg ikke gå så langt som å si at det er et pent spill, men rent estetisk er det ulikt nær sagt alt annet.
Konklusjon
Marathon er spennende, selvsikkert og byr på glimtvis eksemplarisk underholdning.
Dette skyldes dels et nydelig univers med mange muligheter for utforskning, dels plettfri skytefølelse med stort fokus på «PvP». Selv skulle jeg helst sett at det var enda litt mer rom for samarbeid, også på tvers av lagene, men det er tydelig at dette er et litt annet beist enn ARC Raiders.
På sitt beste har Marathon svært god flyt, men spillet preges også av mange tilbakeslag og mye «busywork» både i og utenfor kamper. Mange systemer og en rekke ulike ressurstyper gjør at det er mye å følge med på og ganske bratt læringskurve, og det går dessverre litt for lang tid mellom høydepunktene.
Håpet er likevel at dette er et spill som kan utvikle seg mye i tiden framover, med nytt innhold, nye kart og nye måter å samarbeide på.
Så får vi se om spillerbasen er stor og lojal nok til at vi kan snakke om noen ny Halo eller Destiny. Foreløpig er vi ikke helt der.
Marathon er tilgjengelig på Windows, Xbox Series X/S og PlayStation 5 (testet).
