VIDEOANMELDELSE: Se en videoversjon av anmeldelsen øverst i saken.
Tarsier Studios er en slags ekspert i den litt nisje kategorien små folk i en stor verden. De er utviklerne bak Little Nightmares 1 og 2 og kommer nå med enda et spill i samme stil. Du er liten, verden er stor og veldig høye folk med groteske proporsjoner er ute etter deg.
Reanimal kan spilles enten alene, i online co-op eller lokal co-op. Jeg hadde gleden av å spille gjennom hele spillet med min søster, som føltes passende, siden hovedpersonene er bror og søster som må reise gjennom en tåkelagt øy for å redde vennene sine.
Skrekkelig tamt
Reanimal har blitt beskrevet som et grøssereventyr, med fokus på atmosfære og spenning. Dette klarer spillet fint i den første timen. Man prøver fortsatt å få fotfeste i verdenen og vet ikke helt hva man kan forvente. Det er akkurat nok skumle sekvenser der man må ta beina på nakken og komme seg unna slendermenn og glidende hudvesener til å stoppe en fra å føle seg helt komfortabel. Dårlig sikt og låste kameravinkler gjør det vanskelig å få helt oversikt og man må ofte gå gjennom dører uten å vite hva som er på andre siden.
Alle ingrediensene er her, men etter den første timen begynte følelsen av mild frykt å dabbe av, og i tomrommet den etterlatte seg gled en annen følelse inn som et ekkelt hudvesen: kjedsomhet. Etter en snau time hadde spillet allerede vist hånden sin. Det ble en gjenkjennbar syklus av å gå rundt, løpe fra monstre, noen korte slåssekvenser, gjemme seg fra monstre og noen veldig enkle samarbeidsseksjoner. Rinse and repeat.
Dette var frustrerende, fordi som sagt, så var alle elementene der. Reanimal setter ikke sin lit til billige «jumpscares», men gjør en genuin innsats på å bygge en ekkel, utrygg stemning. Dessverre blir spillet forutsigbart altfor fort. Det er ingen som lusker på andre siden av dørene du går gjennom og det er grenser for hvor skummelt hattemenn og sauer er i lengden. Mangelen på kontekst gjorde også at spillet føltes tilfeldig og klarte derfor ikke å bygge opp en forventning om at noe skummelt kom til å skje, som er nøkkelen til godt gjennomført grøss.
Monokromatisk og monotont
Reanimal sin største styrke ligger i sitt svært polerte utseende og lydbilde. Verden er pen å se på, kameravinklene er attraktive, animasjonene realistiske og lydbildet kommuniserer både informasjon om fiender og bidrar til en urovekkende stemning. Din første advarsel om at en fiende er i nærheten er som regel lyd, om det så er en skummel sau som knasker i seg slendermenn eller en hattemann som sleper beina etter seg.
Selv om Reanimal er et pent spill, er det også relativt monotont. Det er mørkt, grått og tåkete hele veien gjennom og selv om jeg skjønner at de går for en viss estetikk, lurer jeg på om de har holdt seg litt for strengt innenfor rammene. Hvert nye område føles litt som det forrige, med unntak av en forfriskende gyllen åker. Her kunne utviklerne jobbet litt hardere med å få inn variasjon som passet stilen spillet allerede gikk for.
Musikken er fin og stemningsfull, men til tider altfor høylytt. Når man ankommer et nytt område eller et monster gjør sin entre, trer musikken ut av bakgrunnen og inn i forgrunnen med elegansen og subtiliteten til en elefant i en antikvitetsbutikk. Det er litt som å ha latterspor i eldre sitcoms. Det gjør det ekstra kleint når det ikke er morsomt. En sekvens blir ikke nødvendigvis mer dramatisk eller skummel av høylytt barnenynning, tvert imot tar det deg litt ut av opplevelsen og gjør deg altfor klar over at du spiller et spill som prøver å oppnå en følelsesmessig respons. Det er hverken skummelt eller dramatisk, men heller deres mindre populære kusine: melodramatisk.
Minimalistisk historiefortelling
Å referere til sin egen historie som «minimalistisk» er litt som de boligannonsene på Finn som refererer til en leilighet som «arealeffektiv». Det er lite historie i Reanimal og det er synd, fordi litt kontekst kunne lett gjort en mer investert i hva som skjer. Du skjønner at du skal redde vennene dine, men hvordan og hvorfor vet du ikke, så det blir til at man går gjennom dører fordi de er åpne og løper ned en vei fordi det er den eneste veien der. Noen ganger blir du jaget av hattemannen, andre ganger jobber han deltid som bussjåfør og kjører deg rundt. Det er vanskelig å orientere seg og få noe som helst forhold til hva som står på spill. Mystikk kan brukes effektivt, spesielt i et spill som dette, men for mye mystikk blir bare forvirrende og det gjør også ting mindre skummelt.
Spillet legger opp til at man skal lete etter samleobjekter og skjulte rom som tilbyr litt mer kontekst for hva som skjer. Som i Little Nightmares er temaet barn og traumer, men akkurat hvilke traumer det er snakk om og hvor overnaturlige de er av natur er vanskelig å si. Vi reiser gjennom tåkelagte, forlatte byer, gårder fylt med groteske dyr, samt en lang seksjon med skyttergraver, «no mans land» og tydelig første verdenskrig preg. Hvis poenget er at dette skal være en mølje av traumer ala Silent Hill så synes jeg godt de kunne skrudd den bryteren opp flere hakk. Verdenen er litt for virkelighetstro til at den føles symbolsk. Jeg vil at ting skal være mer marerittaktig, jeg vil ha flere metaforer og jeg vil at alt skal være rarere, hvis de virkelig vil gå den veien. Det er akkurat som om alle bryterne i dette spillet står på et høflig midtpunkt. Man trenger ikke skru opp alt, men en av dem bør utviklerne ha gått full pinne på.
Det mangler spill i spillet mitt
Reanimal føles til tider som en gåsimulator og ikke en spesielt morsom en. Det sies at man må jobbe sammen for å unnslippe øya man er på, men å «jobbe sammen» er en litt misvisende beskrivelse. Det går som regel ut på å snurre på joysticken samtidig for å åpne en port eller at begge må i posisjon for å dytte eller dra på objekter som blokkerer veien videre.
Jeg tror jeg hadde litt for høye forhåpninger til hva Tarsier Studios mente med ordet samarbeid. Jeg har spilt mange bra samarbeidsspill i det siste og det er egentlig ikke rettferdig å sammenlikne Reanimal med noe som Split Fiction, fordi Reanimal er designet for å bli spilt alene også. Pusleseksjoner er en grei løsning på dette, fordi det kan løses både med ett hode eller to. Dessverre er pusleseksjonene i Reanimal så lite imponerende at jeg kvier meg for å kalle dem pusleseksjoner. Om du kommer til en låst dør ligger som regel nøkkelen i rommet ved siden av eller i samme rom, midt på gulvet.
Reanimal har også en svært finurlig tendens til å lede spilleren til løsningen på problemet før man kommer til selve problemet. Det er en uskreven regel i spill at om noe kan plukkes opp eller dyttes på, så betyr det som regel at man bør. Du kommer til en bil som kan bli dyttet og siden bilen kan bli dyttet, så dytter du selvsagt bilen, til den ruller ned en bakke og kræsjer gjennom en port som var låst. Dette gjør at svært få ting føles bevisste. Du skyter en kanon på en skummel hest fordi den er der, før du har kommet til stedet den blokkerer. Du parkerer den lille båten din ved en stor båt, dykker ned under den og henter opp et øye, fordi du kan. Det føles ikke som om du løser problemer, du bare går gjennom neste dør og plukker opp nøkler uten å vite hvilke dører de åpner opp, bare at de åpner opp en eller annen dør.
Konklusjon
Reanimal er et spill en må spille med riktige forventninger. Som sine forgjengere er det ikke så mye spill og mer atmosfære, men selv atmosfæren og grøsserelementet synes jeg ble for magert. Spillet veier til tider opp for manglene sine med et flott audiovisuelt design, men dette er ikke nok til å gjøre opp for 6-7 timer med spill uten mye til historie, spillmekanikker eller ordentlig grøsserstemning.
Dette er et spill som ikke gjør noe spesielt dårlig, men ingenting spesielt bra heller, som leder til en helt ok opplevelse.
Reanimal er tilgjengelig til Windows, Playstation 5 (testet) Nintendo Switch 2 og Xbox series X/S.
VIDEOANMELDELSE: Se en videoversjon av anmeldelsen øverst i saken eller på YouTube.
