Sol, ørken, sand, krydder. Sandormer. Mystikk. Planer inni planer.
Velkommen til Arrakis.
Dune: Awakening er et nettbasert overlevelsesspill for flere spillere (prøv å si den munnfullen fem ganger fort) med rollespillelementer. Du krasjlander på planeten Arrakis, også kalt Dune, med et vagt oppdrag og så å si ingen anelse om hvordan du skal overleve. Heretter er det om å gjøre å ruste seg opp, takle alt som har lyst til å ta livet av deg, som er det meste, og nøste opp i trådene rundt hvem du er og hva du faktisk gjør her.
Din ørken, din Arrakis, din Dune
Overlevelse er selvsagt førsteprioritet på en planet som Arrakis, og er det man kommer til å bruke største delen av spillet på. For en som er kjent med overlevelsessjangeren blir det fort åpenbart at dette er ganske standard saker. Få tak i plantemateriale, lag deg noen stusselige klær, samle sammen skrapmetall for å lage ditt første verktøy, kutt noe stein, bygg deg en stusselig base, dø i forsøket (vi kommer tilbake til det), kom deg til et område med bronse, lag deg litt mindre stusselige klær og sånn går nu dagan. Planter, stein, bronse, jern, stål, aluminium. Livets sirkel.
En ekstra utfordring på Arrakis er selvsagt at det er så lite vann, så dette blir enda en ting å passe på. Den mest pålitelige måten å slukke tørsten på i starten er å drikke blodet til fiendene dine. Dette er ganske likt et annet overlevelsesspill, V Rising. I V Rising er det også en god idé å ikke stå for lenge i solsteika, men Dune: Awakening er ikke på langt nær like flink til å si ifra som førstnevnte.
Min aller første død var mens jeg bygget basen min. Man har en liten blå indikator på siden av skjermen som forteller deg om du holder på å stryke med av tørste. Denne falt til et kritisk lavt nivå mens jeg bygget og koste meg og du får ikke så mye beskjed annet enn en liten lydeffekt. Plutselig var jeg på bakken, gispende etter luft og havnet da nedi en seksjon jeg ikke hadde bygget ferdig enda. Jeg kom meg ikke ut av mitt selvskapte hull og døde av tørste. Ikke den mest verdige døden. Veldig tematisk passende for Dune da.
Å bygge base er omtrent like gøy som det er i andre spill av samme sjanger, men her trenger man litt kreativitet for å få den til å se ordentlig kul ut. Jeg gikk for en klassisk firkant, den vakreste av alle former, stødig og pålitelig og sa meg fornøyd med det. Man blir etter hvert oppmuntret til å flytte basen sin lenger nord og med begrenset plass i lommer og på sandsykkelen din er dette sånn passe gøy. Det blir bare verre jo større baser man bygger og andre gang jeg flyttet base var et skikkelig herk. Noe av det er min egen feil (jeg hadde ikke fått laget et transportmiddel med større bagasjerom enda) men selv med en såkalt «buggy» hadde det nok blitt noen rundturer. Det er store avstander på kartet og man kommer seg ikke i en rett luftlinje før man får bygget seg et ornithopter. Spillet har et taxisystem som går fra utpost til utpost, og jeg endte vel opp med å bli pilotens mest lojale og mest betalende kunde.
Kanskje det mest unike Dune: Awakening introduserer er sandormen Shai-hulud. Tar man seg over åpen ørken for lenge, blir dette beistet tiltrukket av den rytmiske lyden av skrittene dine. Her er det ingen tvil om at du er i fare, både fra den røde indikatoren midt på skjermen din, til lyden av den gigantiske ormen som kommer nærmere. Om du blir spist av Shai-hulud mister du alt du har med deg, inkludert klærne dine, så det er anbefalt å være forsiktig. Jeg ble spist mot min vilje (i motsetning til andre her i redaksjonen) på det verst tenkelige tidspunktet, som var mens jeg flyttet basen min. Jeg mistet alt av ressurser jeg hadde samlet opp så langt og ble fanget i en ond sirkel av å være i et område der spillet forventer at du har bedre verktøy, uten da å ha dette. Løsningen ble å lage seg en ny karakter, som heldigvis ikke var altfor ille såpass tidlig i spillet.
Noe av det beste med overlevelsesspill er den gode følelsen når man endelig har nok ressurser til å bygge noe som gjør livet lettere. Dune: Awakening har sine øyeblikk, ornithopter er nok den største og kuleste milepælen, men ellers er det litt paft. Du lager etter hvert bedre verktøy som gjør det å få tak i ressurser enklere, men det er ikke en spesielt dramatisk endring fra nivå til nivå. Du har også rundt 8-9 verktøy du drasser med deg hele tiden, som alle ser litt like ut på hotbaren. Jeg skulle kanskje ønske at noen av dem kunne blitt kombinert, eller at man kunne hatt et eget hjul for verktøy. Hotbaren brukes nemlig til våpen og, så da blir det fort trangt.
Når det er sagt gjør spillet generelt en god jobb med overlevelsesdelen. Det er ikke noen revolusjonerende saker, men det er ting vi vet funker og det er akkurat så tilfredsstillende som slike spill pleier å være.
En barmhjertig gud er en fryktelig ting
En av tingene jeg var mest spent på var hvordan Funcom hadde taklet Dune sin tidvis kronglete verden. Jeg er nemlig litt over gjennomsnittlig betatt av Dune-universet og jeg var ekstra kritisk til hva de kom til å gjøre med det. Har de laget et verdig tilskudd eller bare en blek kopi?
Jeg kan med glede meddele at Funcom har truffet spikeren på hodet her.
Dette er et spill som føles som Dune og historiene, da spesielt hovedhistorien, formidler mange av de samme tematiske og moralske ideene presentert i Frank Herberts bok. På grunn av harde restriksjoner fra rettighetshaverne om å ikke ødelegge for filmene, er Dune: Awakening satt i en alternativ tidslinje der Paul Atreides aldri ble født. Dette har mange interessante ringvirkninger og var et premiss jeg var fan av fra starten.
Du starter spillet med å lage din egen figur og blir deretter avhørt av en «Bene Gesserit»-søster. Her kan du velge hvilken planet du kommer fra og din sosioøkonomiske bakgrunn. Disse valgene åpner opp unike dialogalternativer, min karakter fikk blant annet muligheten til å kommentere «ned med borgerstanden» i en rekke situasjoner på grunn av sin arbeiderbakgrunn. Dette har ikke så mye å si for historien, men er likevel en fin detalj.
Du blir så sluppet løs på Arrakis for å: «Finne Fremen-folket», som tilsynelatende har blitt utryddet av imperiets Sardaukar-legioner. Dette tar deg på en reise med visjoner, pilegrimsleder og urovekkende konspirasjoner.
Arrakis herder alle den kommer i kontakt med. Deg også.
Historien i spillet er for øyeblikket ikke ferdig, men det jeg har sett så langt er utrolig kult. Hver åpenbaring og overraskelse er helt i tråd med Dune-universet og utforsker deler av det som jeg personlig synes er veldig spennende. Filmsekvensene i hovedhistorien er merkbart bedre animert enn noe annet, som gjør at det hele blir god og dramatisk underholdning.
Nå skal det sies at Denis Villeneuve allerede kapret min interesse med Dune: del en i 2021. Jeg er i målgruppen for denne type historie; hver gang en kjent Atreides eller Harkonnen dukker opp blir jeg som en småunge som får øye på noe hun liker. Se der! Se der! Litt som enkelte Star-Wars fans reagerer når Darth Vader dukker opp i nyere serier.
Hvordan denne historien føles for en som ikke er kjent med Dune er vanskelig å si, men den er for øyeblikket ikke lang nok til å definere en stor del av spillet. Dette er ingen «MMORPG» (nettbasert rollespill) slik som FFXIV eller Star Wars: The Old Republic. Men det er et stort potensial her som kan og burde høstes inn. Dune er jo først og fremst en historie.
Arrakis er så vakker når solen står lavt
Det er ikke å komme unna at Dune er Anakin Skywalkers verste mareritt; altså en planet med mye sand. De forskjellige områdene i Hagga Basin er ikke helt like; noen har mer stein, man får utforske et dypt, mørkt juv og det er flere forlatte forskningsstasjoner med grøntområder. Spillet har adoptert Villeneuve-filmenes estetikk på klær og bygninger, så det blir mye grått, brunt og oransje.
Utviklerne har ikke ønsket å kalle dette en MMO og det er fordi det ikke er det, men det faller inn i samme kategori som en del andre MMO-er når det kommer til grafikk og ytelse. Figurmodellene ser ikke alltid like bra ut, med altfor glatt hud, rare ansiktsbevegelser og Oblivion-tendenser som å gå på veggen og dukke opp i bakgrunnen av samtaler med andre «NPC-er» (ikke-spillbare karakterer) bare for å stirre tomt ut i luften. Teksturer kan laste inn litt sent og større tettsteder med mye «NPC-er» ser generelt verre ut enn resten av verden. Ellers er det instanser av «rubberbanding» og fiender som «T-poser», men det har vært såpass lite at det ikke har gått utover spillopplevelsen.
Det største irritasjonsmomentet jeg har hatt så langt er at journalen ikke alltid oppdaterer seg med nye mål når du har nådd det forrige. La oss si du løper rundt i en radioaktiv sone fordi du har et oppdrag om å finne noe der. La oss si at uansett hva du gjør, så registrerer ikke spillet at du har plukket opp det du trenger. Radioaktive soner er lite gøy å loke rundt i, så du har ikke lyst til å komme tilbake. Du vil bli ferdig nå. Du tråler skipet opp og ned. Frem og tilbake. Hvor er objektet du trenger til oppdraget?
Etter hvert dør karakteren din plutselig av radioaktiv «build-up». Dette er noe spillet er dårlig til å si ifra om, så det tar deg litt på senga. Du løper inn igjen, plukker opp tingene dine og stikker. Du har fått nok. Etter å ha landet ornithopteret ditt trygt hjemme, sjekker du journalen igjen. Om du trykker deg inn på oppdraget står det nå at du har hentet hva enn det var du trengte der inne. Oppdrag fullført. Dette kunne spillet gjerne latt deg vite idet det skjedde, i stedet for å la deg virre rundt som en tulling.
Det må gjentas: MMO-begrepet har blitt slengt rundt i forbindelse med Dune: Awakening, men dette er ikke et MMO-spill. Man deler en såkalt «Sietch» (som er en underserver av en server) med opptil 60 andre spillere av gangen. Kartet er stort nok til at man for det meste bare ser basene deres, men man kan også høre og se dem om de for eksempel flyr i et ornithopter over deg, som jeg synes var kult. Jeg spilte gjennom hele spillet alene og det gikk helt fint. Det er ingen fiendeleirer eller oppdrag som ikke kan gjøres alene.
«PVP»-soner er spredt rundt omkring på kartet i form av skipsvrak og man blir sendt hit et par ganger for å hente ressurser, men sjansen for å møte på andre folk der virker liten. Å spille med andre gjør selvsagt det å samle ressurser lettere og noen av de senere transportmidlene du bygger har plass til passasjerer. Jeg kunne ønsket meg noe ala en «dungeon», et område man bare kan gå inn med andre spillere og som har en episk sjefsfiende og litt ekstra belønninger. Som spillet er nå er det liten nødvendighet for samarbeid, men det er også mulighet for å samarbeide på det meste, om man ønsker det.
Du kan velge å jobbe for enten hus Atreides eller Harkonnen og blir deretter sendt ut på en rekke oppdrag for dem. Jeg gikk for Atreides og synes oppdragene var interessante, selv om de ikke ledet til så mye annet enn en skuffende filmsekvens der jeg ble sverget inn som et offisielt medlem av Atreides-styrkene. Arrakeen (hovedsetet til Atreides) er ikke like imponerende som Harko Village (hovedsetet til Harkonnen) heller, ettersom sort tar seg litt bedre ut på Arrakis, men det er smak og behag.
Det er verdt å merke seg at spillet krever en viss investering. En del prosesser går i sanntid, deriblant strømgeneratoren i basen din. Om denne slutter å virke er ikke basen din beskyttet lenger og alt inni vil bli slitt ned av vær og vind og til slutt bli ødelagt. Dette er delvis for å hindre fraværende spillere i å bruke opp plass, men kan også straffe deg som bare vil ta en pause i en uke eller mer. Jeg var borte i to dager for å bli ferdig med anmeldelsen og hadde ikke tatt høyde for at vindturbinene mine ikke var utstyrt til å klare seg så lenge. Da jeg logget på igjen var ornithopteret mitt ødelagt, siden skjoldveggen som vanligvis beskytter den ikke hadde nok strøm. Jeg fikset dette med en kjapp reparasjon, men det var fremdeles irriterende. Om man ikke tenker å logge inn på en stund kan det være en idé å sjekke at basen din klarer seg såpass lenge uten deg.
Et sakte støt trenger gjennom skjoldet
Dune: Awakening har både skyting og nærkamp. I Dune-universet har det blitt funnet opp en type skjold som stopper alle prosjektiler. Dette har gjort nærkamp trendy nok en gang og de fleste krigere blir trent opp til å håndtere sverd og kniver. Dette skiller Dune fra en del andre «sci-fi»-verdener. Som spiller møter du på fiender med og uten skjold og med et arsenal som er like variert som ditt eget, alt fra sverd, skarpskyttergevær og flammekastere.
Spillet har fem forskjellige evnetrær: Bene Gesserit, Sverdmester, Mentat, Soldat og Planetolog. Man er ikke bundet til en klasse, men du starter med å ha låst opp bare en. For å låse opp flere må du spore opp spesifikke mestere som vil at du skal gjøre oppdrag for dem før de lærer bort noe. Bene Gesserit og Sverdmester-trærne fokuserer mer på nærkamp, mens Mentat og Soldat gjør deg bedre med skytevåpen. Planetolog er for å overleve bedre i ørkenen.
Skjold kan i utgangspunktet bare trenges gjennom med et såkalt «langsomt» blad, men man får etter hvert skytevåpen med prosjektiler som oppnår det samme, så det er fullt mulig å lage en karakter som bare fokuserer på skytevåpen. Jeg synes nærkamp i Dune er kjempekult, så jeg startet selvsagt som en Sverdmester. Det jeg fort fant ut er at nærkamp i dette spillet har sine mangler.
Mot bare én fiende føles duellering kult og «cinematic» og jeg imponerte et par venner som så på at jeg streamet en dag med mine syke moves. Det er om å gjøre og slå fienden til de er ute av balanse, for så å holde inn venstre museknapp og høre på at fiendens skjold piper i advarsel idet du sakte kjører våpenet ditt gjennom.
Med en gang det blir mer enn en fiende er ikke nærkamp like gøy. Etter å ha spilt spill som God of War, Bloodborne og mer nylig, Expedition: 33, der å parere er en kunstform, føltes Dune til tider som en parodi. Parering er ikke en eksakt vitenskap, timingen føles rar og klumsete, det er ikke noen vekt bak slagene, karakteren din er treg og kan lett bli lammet og dette leder til kamper som ser og føles teite ut.
Dune: Awakening er ikke et vanskelig spill, fiendene gjør mye rart, sprenger seg selv med granater, løper inn i hjørner og har noen ganger stirrekonkurranser med deg i stedet for å angripe. Så lenge du ikke blir lammet i midten av en mengde med sterke fiender går slåssingen veldig lett. Du har mulighet til å gjenopplive deg selv om du blir felt, og det har fienden også. Det er bare en fiendetype, som er mennesker og de oppfører seg alle ganske likt. Skyting er helt greit, ikke like ille som nærkamp kan være, men ikke spesielt bra heller. Her er det rom for forbedring.
Det Dune: Awakening er flink til er bevegelse utenom kamp. Etter hvert kan man låse opp evner som «Bene Gesserit»-sprint, Soldaten sin «shigawire claw» eller Planetologen sin «suspensor pad». Disse kombinert med «anti-gravitasjons»-beltet ditt, gjør at å komme seg opp og ned klipper blir en lek. Som Link i Breath of the Wild kan du klatre på alle overflater og på Arrakis trenger man ikke uroe seg over at regn gjør overflatene glatte. Dune: Awakening gjør her en kvalitetsendring som flere spill bør lære av.
Krydder er makt
Med 75 timer spilt har jeg ikke fått snuse så mye på «endgame», men jeg har fått prøvd ut litt. Her får du muligheten til å utforske den dypeste delen av ørkenen med ditt ornithopter. Hele dette området er PVP og det er her man får tak i ressursene som skal til for å lage det beste utstyret. Siden Shai-hulud dukker opp ca. 0.1 sekunder etter man trår på sand og hele dette området er gigantisk, så er det ikke noe vits i å gå ut av ornithopteret annet enn når du ser et landemerke. PVP går da mest ut på ornithopter vs ornithopter. Jeg har ikke møtt på noen andre mens jeg har vært ute og flydd der og godt er det, fordi jeg har ikke noe stort ønske om å bli skutt ned. Ornithopteret er morsomt å fly; det ser kult ut og kan gjøre et par imponerende manøver ved å slå av vingene og gli fremover. Absolutt et høydepunkt ved spillet og gjør alt av sanking og utforsking 100 ganger lettere.
Dyp-ørkenen er enorm, ganske mye større enn Hagga Basin, men den er også ganske mye tommere. Jeg har ikke det beste ornithopteret enda, så det går ikke så fort og jeg støter altfor sjelden på områder med noe interessant i. Her finner man liknende interessepunkter som i Hagga Basin: teststasjoner og skipsvrak. Fiendene er tøffere enn vanlig og belønningen er større. Når det er sagt er det egentlig ingen grunn til å samle ressurser og utstyr her. MK5, utstyrsnivået før, holder i massevis for alt spillet har å tilby. Den eneste grunnen til å lete etter MK6 vil jo være om du har lyst til å slåss med andre spillere nettopp i denne delen av ørkenen. Jeg følte lite insentiv til dette og håper at Funcom etter hvert gjør ørkenen litt mer interessant.
Ellers går sluttspillet ut på å samle krydder, passe på at sandormer ikke sluker utstyret ditt og evt. låse opp de siste delene av evnetrærne. Jeg har ikke sett snurten av noe stort politisk spill enda, så det kommer vel senere.
Konklusjon
Dune: Awakening er et spill som til tider virkelig skinner, til tross for sine mangler. En helt grei overlevelsessyklus blir forsterket av en setting som Funcom virkelig har forstått og brukt effektivt. Dette er ikke bare et overlevelsesspill som tilfeldigvis er Dune, dette er et Dune-overlevelsesspill og den distinksjonen er viktig. Selv ble jeg sugd inn i hovedplottet og er veldig fornøyd med det vi har sett av universet så langt.
Slåssing er ikke forferdelig, men det mangler polering og spesielt nærkamp kan føles frustrerende. Karakteren din virker klumsete, fiendene er lite truende og gjør mye dumt, så det er sjelden nødvendig å spille taktisk.
Sluttspillet virker så langt bare som en gigantisk tom sone der man kan bli skutt ned av andre spillere om man ønsker det. Det er ingen grunn til å dra dit og utstyret man får av ressursene der er ikke nødvendig andre steder enn i akkurat denne sonen.
Alt i alt har jeg kost meg med Dune: Awakening de 75 timene jeg har fått spille. Som et overlevelsesspill er det på linje med de bedre; da tenker jeg spesielt på Valheim og V Rising. Jeg vil anbefale det for tilhengere av sjangeren, såvel som tilhengere av Dune.
Jeg ser frem til å følge med på hva Funcom gjør med dette spillet videre, her er det et stort potensial som absolutt bør bygges på.
Dune: Awakening er nå ute til Windows.
