Internettfenomenet kjent som «The Backrooms» har røtter tilbake til en forumpost fra 2019. Posten skisserte et endeløst kontorlandskap med vegg-til-vegg-tepper, gulnet tapet og den øredøvende summingen av gamle lysrør.
Posten vekket noe blant folk. Kontrasten mellom de gjenkjennbare omgivelsene og den totale mangelen på liv skapte en følelse som ofte har blitt omtalt som en guffen tomhet; en bitende følelse av at noe er veldig, veldig galt.
Dette premisset har siden inspirert «creepypasta» på kryss og tvers av internett, men har også avlet endeløse bøker og en lang rekke dataspill.
Og nå jaggu også en kinofilm.
Endeløs uhygge
Mannen bak den brennaktuelle kinofilmen, Kane Parsons, er helt fersk i gamet som spillefilmregissør, men er likevel ikke en hvemsomhelst i denne sammenhengen.
Han har nemlig lang fartstid på YouTube, hvor han har produsert en mengde omfattende videoer om nettopp The Backrooms.
Den erfaringen gir straks uttelling, for den nye storfilmen er en stilren og selvsikker tolkning av fenomenet. Hver minste detalj oser av mørk mystikk, og den tiden vi tilbringer i de endeløse korridorene byr på store mengder grøss, gru og ekkel uhygge.
Dette er The Backrooms, og jeg kjøper straks regissørens audiovisuelle visjon, om en mektig labyrint, et klaustrofobisk mareritt med ingen vei ut.
Det har også mange andre gjort, og det er lett å skjønne hvorfor den relativt lille filmen allerede har satt flere rekorder på vei mot toppen av den beryktede «box office» – det er noe øyeblikkelig pirrende ved filmens premiss.
Frykten for det ukjente
Historien er imidlertid ikke like umiddelbart fengende, og filmen bruker lang og god tid på å etablere det sentrale mysteriet og figurene vi skal følge.
Chiwetel Ejiofor spiller Clark, en molefonken møbelselger som søker hjelp hos Renate Reinsve som den tilkneppede terapeuten Mary. Begge har åpenbart skjeletter i skapet, men Backrooms klarer likevel å nyansere figurene takket være interessant karakterarbeid og naturlige utvekslinger dem imellom.
Når Clark etter hvert oppdager inngangen til en parallell dimensjon i kjelleren på møbelbutikken sin, klarer han derimot ikke å dy seg.
Brått snubler han, og dermed også vi, hodestups inn i marerittet, og som et moderne vrengebilde av Alice i Eventyrland blir filmen mer og mer utsvevende jo lenger ned vi dykker.
Det er også her filmen er på sitt beste, når vi får følge hovedpersonene inn i det ukjente – lange sekvenser nesten uten dialog, hvor hvert nye rom er fremmed og underlig; potensielt livsfarlig og definitivt skrekkinngytende.
Mange av omgivelsene er riktignok ganske alminnelige kontorlandskap, men den enorme tomheten som sitter i veggene er til å ta og føle på. Noe er veldig, veldig galt her, og som en trafikkulykke i sakte film er det plent umulig å se vekk; Clark har heller ikke noe valg, han må dypere.
Selv når rommene blir stadig mer uoversiktlige og morbide, og også når det etter hvert blir tydelig at det ikke bare er han som sniker seg rundt i de mørke gangene.
Burde vært enda skumlere
Deler av filmen lener seg tydelig i retning «found footage»-formatet – ustø videoopptak i kornete kvalitet som lar oss se nøyaktig det samme som hovedpersonene.
Overgangen til førsteperson gjør brått allting mye, mye mer ubehagelig, og jeg er ikke redd for å innrømme at jeg krymper ned i setet flere ganger når vi sniker oss rundt hjørnene i tussmørket.
Men enn så uhyggelig Backrooms er, mangler filmen også det lille, lille ekstra – opplevelsen blir sjelden mer enn «bare» uhyggelig og kunne med fordel vært langt skumlere. Joda, jeg skvetter godt til et par ganger, men det forløsende øyeblikket som får det til å gå kaldt nedover ryggen kommer liksom aldri.
I stedet roter filmen seg bort i en tredje akt hvor den mister helt fotfeste. Her skifter vi perspektiv og fortellerstil i en håndvending, og resultatet er en veldig typisk avslutning som faller midt imellom alle mulige stoler.
Konklusjon
Backrooms byr på sjokkartet skrekk og gripende grøss, og imponerer lenge takket være tilbakelent skuespill og et fantastisk audiovisuelt uttrykk.
Dette er et univers det er oppriktig spennende å utforske, og så lenge filmen lener seg på naturlig utforskning og en fin vri på «found footage»-formatet, kiler det godt i magen. På sitt aller beste er dette å regne som en moderne forvrengning av Alice i Eventyrland, og det er stor moro så lenge det varer.
Dessverre faller mye sammen i en siste akt hvor filmen mister nær sagt all fremdrift.
Det forløsende øyeblikket kommer aldri, og i stedet avsluttes filmen med en litt typisk seanse som klarer å være både overtydelig og altfor vag på en og samme tid.
Backrooms ender dermed opp som mye stil og lite substans – stort mer kan man kanskje ikke forvente av et et konsept som dette.
Backrooms går på kino nå.
