Assassin's Creed er spillserien som simpelthen nekter å gi seg, og forrige måned markerte Ubisoft lanseringen av det trettende hovedspillet i rekken. Det fjortende om man regner med Assassin's Creed Rogue.
På de mange årene som har gått siden seriens debut i 2007, har vi fått besøke nær sagt alle verdens hjørner. Vi har fått leke oss som brautende viking på tvers av de britiske øyer og deltatt i den franske revolusjon; vi har utforsket gravkamre dypt under egyptiske pyramider og fått besøke antikkens Hellas.
Reisen har tatt oss fra Jerusalem til Japan, og selv om hvert spill har hatt engasjerende verdener med mye nytt og spennende å by på, er det unektelig stor forskjell i kvaliteten på opplevelsene. Ikke alle spillene har tålt tidens tann like godt, mens andre fremstår som tidløse klassikere også den dag i dag.
Vi har dykket dypt ned i arkivet for å forsøke å bli klok på hvordan man skal klare å rangere en så eklektisk samling handlingsforløp og spillmekanikker. Ha i mente at dette vil være en subjektiv affære, basert på både synsing, følelser og dårlig hukommelse fra de siste 18 årene. Dette er Assassin's Creed-serien, fra verst til best:
13. Assassin's Creed
Dette vil som sagt ikke være noen bastant, objektiv liste, men jeg er likevel ganske sikker i min sak når jeg plasserer det første spillet i serien aller, aller nederst.
Det originale Assassin's Creed var riktignok en svært engasjerende og tidvis også revolusjonerende opplevelse da det ble lansert i 2007.
Et mystisk komplott omkranser snikmorderen Altaïr, og for å løse opp i flokene får man i oppdrag å gjøre ende på en rekke høytstående medlemmer av tempelridderordenen.
Muligheten til å utforske tre ulike middelalderbyer i hjertet av et konfliktfylt Midtøsten bød på mange unike øyeblikk, men spillet var klønete og stivt allerede den gang. Å gå tilbake til begynnelsen i disse dager er en enda større prøvelse — særlig spillets blasse fargepalett gjør opplevelsen til en tidvis ganske kjip affære.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed »
12. Assassin's Creed III
Etter tre spill satt til renessansens Italia og et brunlig Konstantinopel, vendte serien blikket mot nye himmelstrøk ... og endte til slutt opp i Nord-Amerika på midten av 1700-tallet.
Den nye settingen var svært forfriskende den gangen, og de første timene virket alt nytt og spennende. Overgangen fra livlige bykjerner og nydelig arkitektur i Roma, til snøkledde skoger og små bosettinger utenfor Boston var en interessant vri, men etter en stund var det tydelig at spillet manglet noe.
Spillet er mer eller mindre blottet for særpreg, med figurer og en historie som er et klart steg tilbake sammenlignet med Ezios eventyrlige eskapader de foregående tre årene.
Det som virkelig var drepen for Assassin's Creed, III var nok likevel de enorme forventingene. Særlig skuffende var spillets middelmådige håndtering av historien til seriens hovedperson fram til det punktet, Desmond Miles. Det er en grunn til at nåtidselementene i Assassin's Creed aldri har vært det samme siden.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed III »
11. Assassin's Creed Mirage
Assassin's Creed er en serie som har gjennomgått store omveltninger i sin tid, og ikke alle er for det bedre. For noen har særlig de nyeste spillene, som maskerer seg som massive rollespill, blitt i overkant store. Mirage er et direkte svar på dette, og markerer et tydelig steg tilbake.
Her går Ubisoft vekk fra de enorme åpne verdenene til fordel for et univers som er mer på størrelse med de første par spillene i serien.
Det er en overgang som fungerer godt på grunn av konteksten — som et fint hvileskjær i den enorme Assassins Creed-sjøen — men sett for seg selv er det ikke mye å rope høyt hurra for når det kommer til Mirage.
Opplevelsen er riktignok svært lekker, med en tidvis slående vakker utgave av 800-tallets Bagdad. Snikingen fungerer også ganske bra, men ellers er dette ikke mer enn et nokså godt Assassin's Creed-spill.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed Mirage »
10. Assassin's Creed: Revelations
Ezio Auditore da Firenze vil alltid stå igjen som en av de mest definerende og karismatiske figurene i Assassin's Creed-serien. Han dukket første gang opp i Assassin's Creed II, et spill som var markant bedre enn det første spillet i serien på alle punkter. Faktisk var spill nummer to i serien så bra at Ezio fikk ikke bare ett, men to frittstående oppfølgerspill.
Revelations er det siste av disse. Her skroter Ubisoft Italia til fordel for Konstantinopel ... uten at det er nevneverdig stor forskjell på de to settingene. Om noe, fremstår spillet som mørkere og mindre fargerikt, og man rekker aldri å bli like oppslukt av dette universet som det man gjorde av Firenze og Roma.
Handlingen er satt lenge etter Ezios storhetstid, og selv om han er både eldre og angivelig svakere, slåss, løper og klatrer han med omtrent samme vigør som alltid.
Spillet skal samtidig ha skryt for måten det på mesterlig vis fullendte Ezios historie. Utenom dette, og de mange henvisningene til de foregående spillene, er Revelations egentlig et lite minneverdig eventyr.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed Revelations »
9. Assassin's Creed Syndicate
Syndicate ble sluppet året etter det mye omtalte Unity — et spill som til tross for, eller kanskje på grunn av sine mange ambisjoner, vaklet under de tekniske begrensningene som var gjeldende den gang.
Året etter byttet utviklerne Paris mot London, og ganske mange av de tingene som dette nye spillet gjorde, bar preg av det som hadde gått galt ved lanseringen av forgjengeren. Syndicate har blant annet tydelig nedskalert grafikk, animasjonene er langt stivere og universet føles mye mindre levende.
London er til gjengjeld både stort og sjarmerende, og et par unike duppeditter, deriblant en hendig zipline-kanon, gir utforskningen en ganske annen karakter enn i tidligere spill.
Opplevelsen skilte seg videre ut ved å være det første i serien som lot deg velge fritt mellom to hovedpersoner, i dette tilfellet søskenparet Evie og Jacob Frye. Rent praktisk er de to til forveksling like — begge kan slåss, stikke og snike god som noen — men de har unike personligheter som legger i det minste litt opp til at man kan utforske forskjellige spillestiler og måter å agere på.
Ellers står Syndicate dessverre igjen som et litt stivt og kjedelig innslag i rekken — det gjør ingenting direkte feil, men mangler samtidig mye av særpreget til de neste spillene på listen.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed Syndicate »
8. Assassin's Creed Origins
Origins markerer den største omveltningen i serien til dags dato og er punktet hvor Assassin's Creed gikk fra å være sånn passe romslige sandkassespill, til å forsøke å bli vaskekte rollespill. Eventyret bød dermed på mer omfattende sideoppdrag, et engasjerende nivåsystem og en stor verden full av ting å la seg begeistre av.
Og det klarer spillet samtidig som det utviser et måtehold som de neste spillene i serien rett og slett ikke klarer å etterleve. For selv om spillets utgave av Egypt er svært omfangsrikt, blir det sjelden for stort, og i hvert fall aldri på samme måte som i spesielt Valhalla.
Både slåssing og sniking er riktignok betydelig svakere enn i mange andre spill i serien, men det gjør Origins opp for gjennom den gleden det er å utforske dette fargerike universet.
Spillet er kanskje ikke fullt så åpent som det gir uttrykk for, og det gjør seg blant annet skyldig i å sperre av store soner ved bruk av fiender du ikke har nubbesjanse mot.
Synd, for det litt langsomme tempoet ødelegger for det som til tider er et av de mest engasjerende handlingsforløpene i serien. Hovedpersonen Bayek er en øyeblikkelig likendes karakter, som fenger takket være tidløst design og godt stemmeskuespill. Det historien eventuelt mangler i originalitet og flyt, gjør den mer enn opp for i patos og presentasjon.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed Origins »
7. Assassin's Creed Shadows
Helt fra Assassin's Creeds spede begynnelse har Japan vært et meget ettertraktet reisemål. Etter 18 år leverer serien endelig det fansen har ventet så lenge på, uten at resultatet er utelukkende positivt av den grunn.
Spillet kommer blant annet til kort når det gjelder både dybde, framdrift og meningsfullt sideinnhold — spesielt sistnevnte skuffer stort, især sammenlignet med de mange fantasifulle sideoppdragene vi ble bortskjemt med i både Odyssey og Valhalla.
I stedet skiller spillet seg positivt ut ved å ha noen av de mest polerte mekanikkene i serien. Særlig snikingen er noe av det beste Assassin's Creed har prestert, hvor «shinobi»-en Naoe utnytter lys og mørke på en måte som byr opp til mange intense sekvenser. På motsatt side av spekteret står den brautende samuraien Yasuke, som sparker fra seg med enorm brutalitet. Også slåssingen er jevnt over god.
Sammen utgjør de en herlig og troverdig enhet — selv om det å veksle mellom dem ikke er det mest intuitive i verden.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed Shadows »
6. Assassin's Creed IV: Black Flag
Black Flag tar et tydelig oppgjør med alt som gikk galt i Assassin's Creed III, blant annet ved å gjøre handlingen satt i nåtid til en ettertanke som man nesten ikke trenger å forholde seg til. Melodramaet fra det forrige spillet kastes mer eller mindre på dør, og igjen står man med et spill som gjør sin helt egen greie.
I rollen som rappkjeftet pirat snubler man sakte, men sikkert inn i rollen som frynsete «assassin», i et eventyr med tonnevis av glimt i øyet.
Black Flag klarer med det å være en unik motpol til det som fram til da hadde blitt preget av mer og mer alvorlig tåkeprat om tempelriddere, tenners gnissel og verdens undergang.
Her får man i stedet leke seg fra start til slutt; både som pirat, skattejeger og innimellom også snikmorder. Førstnevnte er det klart beste aspektet ved spillet, og muligheten til å seile på bøljan blå, mens mannskapet veksler mellom å fyre av kanonkuler og synge fylleviser gir opplevelsen en helt egen sjarm.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed IV: Black Flag »
5. Assassin's Creed Valhalla
Med tiden har Assassin's Creed-spillene blitt veldig, veldig store, og ingen av spillene i serien representerer dette bedre enn Valhalla. Spillet er rett og slett helt utrolig massivt og formelig bugner over av ting å se og gjøre.
Faktisk er det så mye at det blir litt i overkant til tider, hvor bare det å fullføre historien tar et sted mellom 60 og 80 timer.
Å leke viking i Norge og på tvers av de britiske øyer byr til gjengjeld på enormt mange flotte enkeltøyeblikk. Eventyret består av en rekke unike vikingtokt og flere fargerike sammenstøt med lokalbefolkning, den ene mer forunderlig enn den neste. Det meste holder stort sett veldig høy kvalitet, og historien nøstes finfint sammen av Eivor, en av de mest sjarmerende hovedpersonene i serien.
Det skader heller ikke at Valhalla er Assassin's Creed på sitt vakreste og mest varierte — her viser Ubisoft at de virkelig kan lage sandkasser som det er en glede å utforske.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed Valhalla »
4. Assassin's Creed II
Dette er oppfølgeren som endret alt, og nær sagt alt ble endret til det bedre. Den litt stive, livløse middelalderen fra originalspillet måtte vike for renessansens Italia, og det er en overgang det skulle vise seg at denne serien kom til å kle svært godt.
Ikke bare er Firenze, Venezia og de andre italienske byene langt penere, mer fargerike og fulle av liv på en helt annen måte, men disse sandkassene er også bygd opp på et vis som innbyr til langt mer tilfredsstillende «parkour», klatring og utforskning enn det første spillet.
Spillet markerer begynnelsen på Ezios reise gjennom historien, og forteller svært engasjerende om hevn, kjærlighet og brorskap.
Ingenting av det spillet gjør er fryktelig originalt, men det ter seg med en lekenhet, selvsikkerhet og god, gammeldags «gusto» som var enormt forfriskende den gang — og som fortsatt fungerer godt den dag i dag.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed II »
3. Assassin's Creed Odyssey
Odyssey kom bare året etter de egyptiske krumspringene i Origins, men klarte likevel å være en soleklar forbedring på de aller, aller fleste områder. Spillet har blant annet bedre slåssing og langt mer givende sideoppdrag, med merkelige, unike figurer.
Likevel var det den fargerike verdenen og alt man kunne finne på der som virkelig gjorde Odyssey til et unikt univers; et levende univers man kunne synke titalls timer inn i uten å gå lei. Balansen mellom historie og mytologi er på sitt beste, på en slik måte at det føles helt naturlig å gå fra filosofiske basketak med Sokrates, til faktisk tvekamp med den mektige kyklopen.
Spillets virkelige genistrek kommer i form av den enorme friheten det gir spilleren. Den greske odysseen er nemlig bygd opp slik at man i langt større grad kan utforske universet på egenhånd. Gjennom den nye «exploration»-modusen må man sågar evne å tenke litt sjæl; lytte til beskrivelser, bruke hint og spore opp ledetråder og oppdragsgivere.
De to hovedpersonene var også dønn sjarmerende på hvert sitt vis; den kosmiske kulten man skal ta av dage er en glede å spore opp; og spillet har noen av seriens aller beste sideoppdrag. Også her er det flere uheldige veisperringer i form av mektige fiender og høye nivåkrav, men flyten er i det minste langt bedre enn i Valhalla.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed Odyssey »
2. Assassin's Creed: Brotherhood
Mange vil argumentere for at Assassin's Creed er en serie som «peaket» tidlig, og det er nok noe i dette. At to av de tre spillene i Ezio-trilogien er godt inne på øvre halvdel av listen taler i hvert fall til fordel for dette.
Spesielt Brotherhood sitter friskt i minne — i likhet med hvordan alt ble bedre i overgangen fra Assassin's Creed til Assassin's Creed II, gjaldt mye av det samme for Brotherhood.
Handlingen ble flyttet til Roma, mekanikkene ble perfeksjonert og historien var (om mulig) enda mer engasjerende. Cesare Borgia engasjerte oss spesielt mye og minnes fortsatt som en av de mest minneverdige skurkene i serien.
Brotherhood vil også bli husket som det første spillet i serien til å ha en vaskekte flerspillerdel. Her hadde hver spiller én annen spiller de skulle være på utkikk etter og dernest knerte, ofte på meget teatralsk vis.
Poenget var da å bevege seg gjennom mørke smug rundt omkring i Italia på tå hev, både for å spore opp målet sitt og samtidig unngå å bli oppdaget selv. Det var en utrolig spennende katt-og-mus-lek, og det er litt synd at de neste spillene ikke klarte å ivareta den litt magiske stemningen fra Brotherhood.
Les vår anmeldelse av Assassin's Creed Brotherhood »
1. Assassin's Creed Unity
Unity var så ambisiøst at det rett og slett gikk på tverke ved spillets lansering. Tekniske feil og mangler var med på å skjemme opplevelsen de første par månedene — det var ikke før langt utpå nyåret at spillerne sto igjen med et produkt som var mer eller mindre komplett, uten nevneverdige problemer.
Da slo spillets ambisjoner til gjengjeld ut i full blomst, i det som står igjen som et av de mest engasjerende Assassin's Creed-spillene, punktum.
Her forteller utviklerne en gripende, teatralsk, nesten Shakespeare-aktig historie, med noen av de mest likendes figurene i serien. Arno Dorian er riktignok ingen Ezio, men gjør likevel en god figur som en karismatisk, fandenivoldsk skikkelse som er villig til å ofre alt for kjærligheten.
Enda mer enn de faktisk figurene, er spillets univers, Paris under den franske revolusjonen, å regne som en karakter i og for seg selv. Universet er nydelig gjenskapt, med sirlig detaljerte versjoner av alt fra Notre-Dame til Versailles. Et yrende, tidvis klaustrofobisk folkeliv bidrar videre til å gi verdenen et helt eget særpreg: et univers hvor det å klatre opp på hustakene er en reell pustepause i alt mylderet.
Det beste med Unity var utvilsomt «parkour»-systemet, som ikke bare har noen av seriens flotteste animasjoner, men også den desidert mest avanserte styringen. Dette ga spilleren enorm frihet til å utfolde seg i fullt firsprang , både oppover kirkespir og dypt under jorden i byens mange katakomber.
Unity var det desidert lekreste Assassin's Creed-spillet i sin generasjon — det var ambisiøst i en slik grad at det med sitt troverdige visuelle uttrykk holder seg svært godt selv den dag i dag.
