Life is Strange – den melankolske spillserien om unge voksne med store krefter og enda større problemer – har vært gjennom store svingninger siden debuten i 2015. Ikke bare i form av utskiftninger på utviklerfronten og stadig nye, turbulente figurer, men også i kvalitet.
Forrige spill markerte et tydelig lavpunkt for serien. Her lekte utviklerne seg med bred og uvøren pensel, og sakte, men sikkert innså man at de hadde malt seg inn i et skikkelig hjørne. Resultatet var full kollaps i siste akt, og et svært lite gunstig utgangspunkt for veien videre.
Da er det desto mer imponerende at det angivelig siste spillet i serien, Life is Strange: Reunion, på heltemodig vis klarer snu skuta, reise kjerringa og gjøre det beste ut av situasjonen.
Blåøyd tidsoptimist
Også Reunion er en direkte oppfølger, og plukker opp tråden et snaut år etter utskeielsene i forrige spill. Max Caulfield er fortsatt frimodig foreleser på det prestisjetunge Caledon-universitetet, men sliter med ringvirkningene av de overnaturlige kreftene som har preget livet hennes.
Når universitetet brått en dag tar fyr og vennene hennes omkommer under mystiske omstendigheter, går det ikke lenge før Max faller tilbake til gamle vaner og reiser tilbake i tid. Nærmere bestemt tre dager – akkurat nok tid til å finne ut hvem som står bak brannen og om mulig stoppe ugjerningen.
Det som følger er et nokså typisk mysterie, med mange mulige mistenkte og et lass ladede ledetråder.
Uambisiøst gameplay
Historien er for det meste av det lineære slaget, hvor man utforsker universitet og snakker med både venner og fiender på jakt etter svar.
Max' evner kommer selvfølgelig til nytte også her, og lar deg bryte deg inn på steder du helst ikke burde være, stjele gjenstander du helst ikke burde besitte og bruke opplysninger du lærer underveis i samtaler for å tilegne deg essensiell informasjon du helst ikke burde vite.
Selve gameplayet er nokså alminnelig, og det begrenser seg selv hvor mange ganger det å reise tilbake i tid for å prøve andre dialogvalg føles friskt og spennende – særlig når man allerede har utført lignende krumspring i flere spill tidligere.
Man kan si hva man vil om forrige spill, men det forsøkte i hvert fall noe annerledes. Til sammenligning er det få spillmessige overraskelser i Reunion.
Med livet som innsats
Detektivarbeidet har selvfølgelig noen enkle nyanser – nyanser som krever at man har øyne på stilk, åpne ører og leter i både kriker og kroker, stadig på jakt etter spor. Og det bør man.
For dette er et mysterium det faktisk ikke er gitt at man komme til å løse – det er fullt mulig å mislykkes, det står faktisk noe på spill, og klarer man ikke å finne fram i mylderet vil det gå galt for flere av de involverte.
Det liker vi godt.
Meningsfull «fan service»
Ellers er det store trekkplasteret denne gangen tilbakekomsten av Max' barndomsvenninne/ungdomskjæreste/«partner in crime» Chloe Price.
Kjært punkrockbarn har mange navn.
De som husker tilbake til det aller første spillet i serien vil kanskje stusse over dette – et av de virkelig viktige valgene den gangen dreide seg nemlig om man skulle redde henne eller hjembyen Arcadia Bay.
Ved Reunions begynnelse kan man kjapt avgjøre hvilke valg Max har tatt i tidligere spill, men uavhengig av hvilke valg man tar er Chloe i live.
Dette er imidlertid mer enn enkel «fan service» – utviklerne har faktisk funnet en god grunn for å bringe henne tilbake, også for de som valgte «bay» foran «bae» i 2015.
Chloe er nemlig ubønnhørlig viklet inn i Max' tukling med tid og rom, og da handlingene mot slutten av forrige spill smeltet Max' to universer sammen, ble begge utgaver av Chloe dratt med i dragsuget – den levende og den døde. Begge eksisterer i én og samme kropp.
Dette har flere uforutsette konsekvenser for den ellers så rappkjeftede rockeren, og spillet klarer å være både tankevekkende og lekent når tematikken begynner å dreie seg om skjebnen og uunngåelighet.
Det tar riktignok litt tid før vi kommer dit, men et stykke ut i Reunion blir det tydelig at spillet virkelig ønsker å si noe – enten det er åpenbare refleksjoner om Max' krefter eller dype betraktninger om det å gi slipp.
Det er ikke alltid manuset holder stand, men forholdet mellom Max og Chloe er en gjennomgående drivkraft som gir spillet akkurat nok personlighet. De er keitete og karikerte, men også genuint sjarmerende – jeg bryr meg om dem.
Levende og lite variasjon
Det hjelper selvfølgelig også at Reunion er et pent spill, og Life is Strange har fortsatt noen av de mest maleriske karaktermodellene i bransjen. Særlig hovedpersonene stråler, med energisk mimikk og glassklare øyne som vitner om et rikt indre følelsesliv.
Enkelte animasjoner føles kanskje litt vel uttrykksfulle – tilgjorte, overdrevne – og jevnt over må jeg innrømme at jeg likte utseendet på forrige spill enda bedre.
Bruken av varme og kalde farger for å indikere de ulike universene man fikk utforske den gang var en visuell genistrek, og til sammenligning mangler Reunion rett og slett litt av den samme variasjonen.
Dette er likevel et fargerikt og levende univers, et sted det er hyggelig å være. Innimellom all den eksistensielle angsten selvfølgelig.
Konklusjon
Life is Strange: Reunion redder serien fra avgrunnen på mesterlig vis.
Reintroduksjonen av Chloe kunne fort endt opp som et litt banalt publikumsfrieri, men utviklerne har klart å snekre sammen en historie som det både går an å følge og finne dypere mening i.
Spillet er på sitt klart beste når det stiller filosofiske spørsmål knyttet til figurene og deres eksistens, og selv om det tar en stund før vi kommer dit – med vekslende manus og klein indre monolog langs veien – blir det veldig spennende mot slutten.
Jeg liker svært godt at det ikke er gitt at man klarer å løse mysteriet, noe som gjør opp for det ellers litt alminnelige detektivarbeidet.
Dette er på langt nær serien på sitt beste – til det er det for få spillmessige overraskelser og litt for enkle omgivelser – men det er i hvert fall betraktelig mer stas å leke sentimental superhelt her enn det det var sist.
Life is Strange: Reunion er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows.
