Anmeldelse

Life is Strange: True Colors

Fargesprakende og velspilt mordmysterium

Det nye Life is Strange er kos så lenge det varer.

Espen Jansen/Gamer.no

De franske utviklerne i Dontnod Entertainment snudde mer eller mindre på flisa da de gikk fra merkelig fremtidsaction i Remember Me til landlig tenåringsdrama i Life is Strange, men jaggu var det ikke en snuoperasjon som lønte seg. Ikke bare høstet spillet lovord og kritikerpriser over hele fjøla, men det var også starten på en spillserie som nå rommer fem ulike spill.

Ansvaret for Life is Strange har riktignok blitt overlatt til et annet studio siden den gang, men arvtagerne i Deck Nine er på ingen måter ferske i «gamet»: Deres forrige Life is Strange-spill, Before the Storm, var av og til like godt som og glimtvis også bedre enn noe Dontnod noensinne leverte. Det samme gjelder helt klart også i 2021, når Deck Nine nå står bak Life is Strange: True Colors.

Velkommen til Haven Springs.
Espen Jansen/Gamer.no

En Midsommar-nattsdrøm

Der Deck Nine tidligere tok for seg pløyd mark ved å gå tilbake i tid og vise oss fortiden til Chloe Price fra det aller første Life is Strange, har de denne gangen fått fritt leide til å lage noe helt eget.

Dette betyr at vi har med en helt adskilt fortelling å gjøre, med kun små henvisninger og stikk til de andre spillene i serien. I hovedrollen i True Colors finner vi den 21 år gamle Alex Chen, en ung kvinne som etter åtte år i barnehjem og institusjoner blir oppsøkt og invitert til å flytte inn hos storebror Gabe.

Gabe har for anledningen slått seg til ro i den fiktive småbyen Haven Springs, et sted hvor alle kjenner alle, hver butikk i den lille hovedgata har sin egen historie og den lokale kneipa er samlingspunkt hver kveld. Det er postkortvakkert og pittoresk som bare pokker, med en nydelig innsjø, blomsterdekorasjoner i samtlige lyktestolper og barske fjell og tett, amerikansk skog på alle kanter.

Dette er etter alle solemerker et innbydende og koselig sted å slå rot, og selv om Alex tidlig vitser om Wicker Man-stemning og at det hele er litt for godt til å være sant, begynner hun etter hvert å føle seg som en del av bygda og dens fargesterke rollegalleri.

Fine fjes.
Espen Jansen/Gamer.no

Enhver bygd er ikke verdt mer enn de merkelige figurene som har falt til ro der, og her står True Colors sterkt. På tvers av spillets fem kapitler blir vi kjent med alt fra gamle blomsterbod-bestemødre og lensmenn med pondus, til vise bartendere og råkjekke fjellklatrertyper. Dette er interessante figurer i og for seg selv – endog kanskje ikke fullt så eksentriske og rare som man kanskje kunne håpet – og mye av tiden bruker man på å bli kjent med hver og en.

Idyllen kan imidlertid ikke vare for lenge, og mot slutten av spillets første kapittel går det følgelig fryktelig, fryktelig galt. En ulykke rammer en av landsbyboerne, og det blir opp til Alex og de andre etterlatte å finne ut hva som gikk galt. Var det i det hele tatt en ulykke? Og hvis ikke, hvem står i så fall bak?

En grålilla dis tilsier at Eleanor er engstelig for noe.
Espen Jansen/Gamer.no

Fargerike følelser

Med dette som utgangspunkt, faller True Colors fort inn i samme kategori som for eksempel TV-serien Riverdale, hvor fokuset jevnlig hopper mellom vordende kjærlighet, merkelige sideoppdrag for folk i byen og løsslupne Hardy-guttene-aktiviteter. Det hele fungerer omtrent som i tidligere spill, hvor man styrer hovedpersonen rundt i tre dimensjoner, slår av en prat med folk man møter, tar dialogvalg og løser enkle gåter i ny og ne.

Alex har, som alle andre protagonister i serien, uforklarlige overnaturlige evner, og disse er med på å piffe opp opplevelsen noe. Hun kan nemlig se andre personers følelser som fargerike auraer, og når disse er sterke nok, kan hun også høre hva personene tenker.

Sinne, redsel, sorg og glede er de fire sentrale følelsene som går igjen, representert som henholdsvis røde, lilla, blå og gule auraer. Det hele fremstår øyeblikkelig som en litt simpel og tegneserieaktig løsning, men det fungerer likevel godt til sitt bruk. På denne måten kan man tolke figurer både før, midt i og etter samtaler, til dels for å lære de å kjenne, men også for å låse opp nye dialogvalg og muligheter.

Man blir flere ganger oppfordret til å ta stilling til om dette er en superkraft eller en forbannelse. Noen ganger er det begge deler, og utover i spillet blir det tydelig at evnene kanskje strekker seg enda lenger enn det man først antok.

Dette skaper en håndfull små og store etiske dilemmaer underveis, og spillet gjør en nokså god jobb med å utforske mange forskjellige fasetter ved den menneskelige psyke. Det viser seg etter hvert at sorg er så mye mer enn bare en blå aura, og representeres også via lengsel, skyldfølelse og til og med overganger til sinne og frykt.

#teamryan.
Espen Jansen/Gamer.no

Livet er merkelig

Figurene som står for brorparten av følelsene er alle godt stemmelagte og nydelig designede, og her tjener spillet en del på å bruke en ny og forbedret spillmotor. True Colors klarer med det å ivareta den unike stilen serien er kjent for, samtidig som det legges ytterligere vekt på flotte fjes, med nydelig detaljerte øyne og tydelige ansiktsanimasjoner.

Barnesykdommene er likevel ikke slått i hjel helt enda, for stadig føles spillet litt vel stivt i perioder. Figurene har alle klønete kroppsspråk og rar gange, og det hjelper heller ikke med et nokså typisk manus og en del keitete stillhet mellom samtalene.

Litt tant og fjas blir det tid til.
Espen Jansen/Gamer.no

På samme måte fungerer også Haven Springs mye bedre som bakgrunn for historien, uten at utviklerne har truffet innertier her heller. Bygda er ikke nødvendigvis enormt stor, men fungerer bedre som en helhetlig verden enn det for eksempel Arcadia Bay gjorde i det første Life is Strange. Man hopper stadig mellom flere små og store områder rundt omkring i byen, men man står i mye større grad fritt til å traske rundt i hovedgata og se hva som foregår.

Brorparten av de fem kapitlene har en eller flere sekvenser hvor man får litt tid til å utforske universet, enten man vil ta en runde på arkademaskinene på pubben The Black Lantern eller dykker dypere inn i Duckies fortid. Denne friheten er fin å ha, men verdenen føles klaustrofobisk og lite forseggjort når man først får løpe rundt på egenhånd. Her sliter spillet også litt teknisk, og sideaktivitetene er også ganske begrensede.

Alt i alt føles spillet litt snaut for sitt eget beste. True Colors gis som kjent ikke ut i episoder slik tidligere spill i serien har gjort, men leveres i stedet i én pakke på åtte-ti timer. Dette er nok for det beste, men det resulterer også i at handlingen kommer og går uten enormt mye rom for ettertanke. Slutten dukker liksom bare opp et stykke uti opplevelsen, og valgene man har tatt underveis føles aldri fullt så tyngende som det de burde.

Og det er synd at det er over så fort, for dette er som sagt figurer jeg virkelig, virkelig begynte å like. Alex er en snerten dame med en gripende bakgrunnshistorie; Ryan er tidenes «dreamboat»; Steph sjarmerer meg i senk hver gang hun er på skjermen; og de andre innbyggerne i Haven Springs kommer alle med noe nytt og spennende hver gang jeg snubler over dem. Jeg skulle bare hatt mer tid. Men kanskje er dette også bare seriens melankoli som gjør akkurat som bestilt.

Steph er knall.
Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Life is Strange: True Colors gir serien et velfortjent ansiktsløft, og takket være strålende figurer og en flott verden er det stadig interessant å være ungfole med uregjerlige superkrefter.

Spillet makter å balansere mellom sukkersøt romantikk og spennende detektivarbeid, og gjør det hele med seriens sedvanlige teft for levende karakterer, vanskelige valg og emosjonell brodd. Nå, som i originalspillet, vies mye tid til små og store hverdagsproblemer, og i løpet av de drøyt åtte timene spillet varer rekker vi å stifte bekjentskap med mange unike og fargerike personligheter.

Kos så lenge det varte.
Espen Jansen/Gamer.no

At spillet ikke varer lenger er ikke nødvendigvis en ulempe i og for seg selv, men jeg skulle likevel ønske at utviklerne hadde gått mer i dybden og tatt flere sjanser med historien underveis. Slik det hele ender, kommer slutten noe bardust på spilleren, og jeg føler at det er noe som mangler her. Jeg liker flere av disse figurene svært godt og storkoser meg i deres selskap, men føler ikke at spillet lever helt opp til sitt eget potensiale.

Jeg blir aldri helt bergtatt på samme måte som med det første Life is Strange, og jeg kjenner allerede at dette er en historie som fort kommer til å havne i glemmeboka.

Dette er likevel helt på linje med Deck Nines forrige Life is Strange-forsøk, og bare et par knepp under det briljante originalspillet. Stemmeskuespill og grafikk jobber sammen for å skape en følelsesladd fortelling, og selv om det tekniske sliter med ujevne mellomrom, er dette et solid moderne eventyrspill.

Life is Strange: True Colors er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S og Windows.

7
Life is Strange: True Colors
Fargesprakende og velspilt, men også litt for kort og litt for klønete.
Life is Strange Life is Strange: True Colors

Les også

Siste fra forsiden