Lik ham eller hat ham, Hideo Kojima er uansett et navn de aller fleste spillinteresserte kjenner til. Mannen bak Metal Gear-serien har en pondus i spillverden få kan måle seg med, og med det følger store forventninger.
Jeg er helt med når mannen får tilsynelatende frie tøyler og en blank sjekk i Death Stranding 2. Dette er omtrent så Kojima-absurd, rart og gjennomsyret av kvalitet som det får blitt – og jeg elsker galskapen.
En lang tur
Bare så det er sagt: Jeg kommer ikke til å avsløre hemmeligheter eller store hendelser i historien. Det er mye jeg gjerne skulle diskutert eller hørt andres meninger om, men det får vente. Sikkert er det i hvert fall at Death Stranding 2 er en opplevelse av det sjeldne. Dette er Kojima uten bremser, med fritt spillerom til å gjøre nesten hva han vil. Kjente skuespillere, musikksekvenser og svulstige øyeblikk etterfulgt av nære, rørende, menneskelige scener.
Igjen trer vi inn i skoene til Sam Porter Bridges, hovedpersonen fra Death Stranding, spilt av Norman Reedus. Han har trukket seg tilbake med Lou, og gjemt seg fra alt og alle i håp om å gi babyen en trygg oppvekst. Men ting skjer, og etter få timer er Sam gjenforent med Fragile, og i ferd med å koble Mexico til «chiral network».
Akkurat denne delen av spillet er kjent for alle som spilte det første spillet. Du får et oppdrag fra en base, og må deretter bære en leveranse til destinasjonen. Noen ganger er det en kort tur, men ofte er den mye lengre. Ofte ender det litt som noen av løpeturene mine: Planen var en kort tur, men en sti, hindring eller noe spennende på veien gjør at turen blir tre ganger så lang – og samtidig minneverdig.
Heldigvis finnes det ikke «BT-er» i hadelandsskogene, og det er jeg glad for.
Sam kan se disse «spøkelsene» som drar deg ned i tjære, og heldigvis kan Sam, med blodgranater og et stadig voksende arsenal av våpen, både forsvare seg og bekjempe dem. Kampsystemet er sammenlignbart med forgjengeren, men det er mer kontroll denne gangen. Kontrolleren er strammere, hjelpemidlene fungerer bedre og det er større variasjon.
Balansen mellom å bære med seg nok utstyr og ikke være for tung er en evig kamp. Det endres riktignok når du får deg et kjøretøy. Da må du fortsatt vurdere hva du tar med, men utgangspunktet er annerledes. De nye landområdene er store, og du må regne med mye alenetid ute i naturen. Alt er vellaget, variert og åpent. Hvordan du løser neste levering, er helt opp til deg.
En levende verden
Det er lenge siden jeg spilte Metal Gear Solid V, men jeg får hele tiden den samme følelsen i Death Stranding 2. Alt er åpent, du gjør ting på din måte, og verdenen er levende og i konstant forandring. Broer kollapser, nye elver sperrer veier, jordskjelv ødelegger bygninger. En base du tidligere har tømt for fiender, kan bli gjenoppbygd og skape nye problemer for en av dine medhjelpere.
Ja, kjøreturene kunne kanskje blitt kjedelige og repetitive. Men Kojima har klart å gjøre hvert eneste oppdrag meningsfullt – Sams arbeid er viktig. Alle minuttene på landeveien føles betydningsfulle, og i stedet for å bli kjedelig byr det på fantastiske øyeblikk.
Musikken i spillet er fabelaktig, og bidrar sterkt til det inntrykket. De rette sangene til det rette øyeblikket gjør mye, og her treffer de bra. Det er også noen fantastisk teite, men samtidig sjarmerende musikknummer underveis som bryter helt med alvoret i spillet. Kunne kanskje vært upassende og ødeleggende for stemingen, og de er helt sikkert ikke for alle, men alle disse rare elementene i Death Stranding 2 hører også til her. En tommel opp med hjerteikon fra en bevisstløs mann på båre er bare ett av mange eksempler på hvor sært og samtidig rørende dette kan bli.
En minneverdig historie
Figurene du møter, har alle sine egne historier. Mange av dem dukker ikke opp i hovedfortellingen, men via sideoppdragene lærer du mer om dem. Stemmeskuespillet holder høy kvalitet, også hos mindre sentrale figurer. Og så må navnene trekkes fram: Heartman har hjerteproblemer. Tarman manøvrerer i tjære. Rainy har konstant regn rundt seg. Og sånn fortsetter det gjennom hele spillet.
Historien i spillet skal jeg på ingen måter prøve å gjenfortelle, og jeg tror også jeg har innsett at Kojima og hans manusforfattere er mye smartere enn meg. Men det er i hvert fall en historie om menneskelige forhold og interaksjon, om samhold og verdien av være en del av et fellesskap. Underveis er vi innom masse annen tematikk, og jeg synes mesteparten er veldig bra. Det er fortalt på Kojima-måten med monologer, overdådige videosekvenser og et språkvalg som virkelig er smør på flesk til tider.
Ingenting kan sies rett fram, og jeg elsker det.
Filosofi, psykologi, miljø og det meste av verdens store problemer og utfordringer røres ved i større eller mindre grad. Ikke alt er like vellykket, mest fordi det ikke får tid nok til å godgjøre seg, men totalt sett er historiene og tematikken i spillet interessant og godt fortalt. Det går litt tregt framover i starten av spillet, og det er en akt i historien der det skjer veldig mye på veldig kort tid, som kjennes litt forhastet ut fordi vi må komme oss til slutten. Men utover det driver spillet godt framover til enhver tid, i akkurat det saktegående tempoet Death Stranding 2 trenger å ha for å være akkurat det det er.
Konklusjon
Det er kun Hideo Kojima som kan lage et spill som dette. Det er kompromissløst – på godt og vondt. Og jeg vet mange vil enten elske eller hate det. Du er enten med på galskapen til skaperen, eller du er helt ute. Jeg er helt inne, jeg digger det utviklerne har laget, og jeg gleder meg til å gjøre unna alt av sideoppdrag og valgfritt innhold i ro og fred.
Death Stranding 2 er vakkert, gjennomarbeidet og et av de beste spillene Kojima har laget. Spillmekanisk fungerer det bedre enn forgjengeren, systemene henger sammen, og fiendene er varierte. Verdenen er spektakulært detaljert og verdt prisen alene.
Kampsystemet kjennes litt klønete ut i starten, men etter over 60 timer nå så kan jeg love deg at det sitter. Jeg er kongen når jeg svipper rundt fiendene, kaster granater og peprer løs med hagler, maskingevær eller sverd. Sjefskampene er et lite knepp dårligere enn resten av spillet. På ingen måter dårlig, bare ikke helt på toppnivå.
Dette er en opplevelse jeg kommer til å ta med meg lenge. Et minneverdig, særpreget og vellaget dataspill – fra en utvikler som tør å gjøre alt på sin måte.
Death Stranding 2 lanseres på PlayStation 5 den 26. juni.
