La meg klarere én ting med det samme: 1-2-Switch er et morsomt spill. Fyrer du opp dette sammen med bekjente er du garantert en underholdende kveld – være det på bekostning av hverandre eller spillets presentasjon. Men dette spillet når ikke helt dit Nintendo vil det skal nå (og vi vet de vil nå langt når vi ser på prisen), litt på grunn av innholdet, men også som følge av voksesmertene vi ser i den rykende ferske maskinvaren til det japanske selskapet. Derfor må spesielt to ting sees på før jeg anbefaler at du går til innkjøp:
Prisen må ned
Nintendo har satt en prislapp på 1-2-Switch som indikerer at dette er nærmere et storspill enn en samling festspill. På eShop finner du spillet til 409 kroner, mens typisk pris i fysiske elektronikkbutikker lander like under femhundrelappen.
I løpet av slipphelgen har jeg spilt med samboer, familiebesøk og venner. Vi landet på omtrent tre timer spilling før alle minispill var gjennomført og vi begynte å føle oss «ferdige» med hver av de tjueåtte minispillene 1-2-Switch har å by på. Noen minispill var såpass morsomme at vi ble sittende med dem en stund, men dette rettferdiggjør ikke prisen for meg på noen tenkelig måte.
Bruker man markedet for øvrig som termostat er det tydelig at Nintendo krever for mye penger for innholdet i dette spillet: Klassiske Wii Sports var inkludert med Wii-maskinvaren, The Playroom fulgte med PlayStation 4. Spill som Jackbox Party Pack 3 er å få tak i til halve prisen av 1-2-Switch.
Synkroniseringstrøbbel må bort
Det andre store problemet, og dette er et problem som direkte påvirker balansen spillet er avhengig av, er synkroniseringen av Joy-Con-kontrolleren. Jeg har, som en del andre spillere også har rapportert de siste dagene, hatt særdeles problematiske forhold med min venstre Joy-Con.
Da jeg startet The Legend of Zelda: Breath of the Wild ble det fort tydelig at jeg ikke kunne sitte i sofaen to meter unna TV-en og spille med Joy-Con i «grip»-omslutningen sin, og måtte gå til innkjøp av en Nintendo Switch Pro-kontroller for å styre Link i TV-modus.
1-2 Switch krever at du bruker Joy-Con. Når den ene er upresis og faller ut til tider, blir det vanskelig å oppnå rettferdige spilleforhold og korrekte resultater. Jeg trenger egentlig ikke understreke det, men dette ødelegger moroa.
Synkroniseringen var ikke like trøblete når vi spilte stående på gulvet en til halvannen meter unna Switch-konsollen som sittende i sofaen, men det skjedde nok feil til at jeg stadig ble påminnet at jeg hadde en problematisk Joy-Con. Problemet virker for øvrig å være knyttet til konsollen, og ikke spillet.
Dette er ikke et universelt problem med alle Nintendo Switch-maskiner – mine kolleger Audun, Petter, Mikkjel, Andreas K-E og Andreas B har ikke dette problemet i like stor grad, men det var et problem for meg og kan like fort bli et problem for deg.
Når det er sagt
Spillet i seg selv er som nevnt morsomt. Når jeg sier morsomt er dette en snittmåling av minispillene, som individuelt kan måles fra dønn kjedelig og ubrukelig både som spill og teknologisk demonstrasjon, til svært morsomme og konkurransevennlige.
Den estetiske presentasjonen er skarp og fargerik, og introduksjonsvideoene til hvert minispill inneholder video av ekte personer som overspiller rollene sine på en måte som er lattervekkende og teit, men også enkel å forstå. Det er som en blanding av Wario Ware og japanske gameshow-programmer. Musikken gjør også jobben sin, og setter deg i rett sinnsstemning for hvert minispill.
Alle som har fulgt dette spillet siden de trakk sløret av det i januar, er kjent med Quick Draw – spillet hvor du skal duellere mot en motstander og trekke av med Joy-Con-kontrolleren først for å vinne. En enda morsommere vri finner man i Fake Draw, hvor annonsøren kan rope ut andre ting enn «fire!», som «fork!» eller «five!». Man taper hvis man fyrer av på feil ord. Dette er et av de morsommere spillene. Det skyldes nok at de jobber videre med et morsomt konsept istedenfor å kun fokusere på å vise hva Joy-Con-kontrolleren kan få til.
Minispillene er rangert etter hvor kompliserte de er. Enkle spill, som å ta telefonen (plukke opp sin Joy-Con) før motstanderen når du hører riktig ringelyd, eller å gjette hvor mange baller som spretter rundt inni kontrolleren (noe som fungerer utmerket godt takket være den såkalte «HD rumble»-vibreringen) tar seg bedre ut enn de mer kompliserte spillene.
I Air Guitar, en av de mer avanserte minispillene, skal du og motstanderen din konkurrere om hvem som er best i å spille luftgitar. Man får poeng for kule bevegelser, men det hele ender opp med å være et kaotisk rot som verken er morsomt eller demonstrerer Switch-teknologien på godt vis.
Andre spill igjen er…vel, jeg vet ikke hva jeg skal si. Se videoen og døm selv:
Er 1-2-Switch festkompatibelt?
Utover å velge hvilket minispill dere vil gjøre, kan man bruke en «shuffle»-funksjon som trekker minispill for deg. Her ble reaksjonen ofte «Nei, ikke dette igjen!» til en del av spillene vi fikk, da man fort føler at man har fått nok av enkelte minispill etter første gjennomspilling.
I tillegg har spillet et lagmodus som fungerer litt som Ludo eller Stigespillet, hvor man kan være flere på lag mot hverandre. Vinnerlaget i et minispill får snurre et hjul som bestemmer hvor mange skritt man kan ta på et rutebrett. Hver rute er et nytt minispill, og den som kommer først i mål vinner.
Jeg kan se for meg at dette ville tatt seg godt ut på fest. Men dette med forutsetningen om at alle på festen er med på leken. Switch-konsollen har ganske greit med volum, men ikke nok til å overdøve festmusikken. Skjermen er stor nok til at det fungerer helt fint å spille uten å koble til en TV, men musikken burde dempes om dette skal fungere. I tillegg er det greit å lade maskinen før du tar den med deg, da full skjermbelysning og maks volum betyr at batteriet tappes før kvelden er omme – men ikke nødvendigvis før alle minispill er testet i hjel.
Konklusjon
1-2-Switch er både morsomt å spille og ikke minst morsomt å se på. Reaksjonene til venner som spiller, introduksjonsvideoene med de sjarmerende og pinlige skuespillerne – det hele har noe nostalgisk ved seg om man spilte Wii Sports eller Wario Ware i sin tid.
Det er derfor synd at pris og tekniske problemer hindrer spillet i å bli like godt mottatt. At omtrent halvparten av minispillene ikke holder seg etter én gjennomspilling med samme pulje spillere hadde vært greit nok om spillet kostet hundre til tohundre kroner – eller enda bedre, var inkludert med hver Switch som ble solgt. Hvorfor gjorde dere ikke dét, Nintendo?
Jeg har ingen behov for å spille dette spillet igjen, med mindre det er for å vise frem Nintendo Switch til venner som ikke har spilt det før. Det er med andre ord lite gjenspillerverdi her, spesielt sammenlignet med Wii Sports hvor man kunne konkurrere om rekorder i bowling til sola gikk ned og stod opp igjen.
Det blir sikkert noen gjensyn med spillet etter hvert. Mitt håp er at Nintendo justerer ned prisen, fikser synkroniseringsproblemene med Joy-Con så fort som overhode mulig, og kanskje legger til noen flere minispill i utvidelsespakker. Fram til den tid har jeg fått mer enn nok.
Les alt vi har skrevet om Nintendo Switch i vår Switch-seksjon »
OBS: Vår anmelder brukte grå Joy-Con-kontrollere som fulgte med hans Nintendo Switch. Da han oppdaget at den ene av kontrollerne ikke responderte, gikk han og byttet den inn i en ny. Denne hadde det samme problemet som den forrige. Nintendo har annerkjent at det eksisterer synkroniseringsproblemer med kontrollerene.
