ANMELDELSE: Cadence of Hyrule
(Foto: Brace Yourself Games)

Et fullverdig The Legend of Zelda-spill

Byr på diskogulv og den stiligste utgaven av Gerudo Valley du noensinne har hørt.

Nintendo vet å spre om seg med sine spillmaskoter, og selv om ingen kan slå de mange påfunnene Mario og kompani har vært med på siden tidenes morgen — enten det er tennis, gokart eller brettspill — har Link og Zelda likevel fått kjørt seg opp gjennom årene.

Det nyeste innslaget i The Legend of Zelda-serien er en av disse merkelige avstikkerne: Cadence of Hyrule: Crypt of the NecroDancer featuring The Legend of Zelda (puh!) kommer fra en relativt ukjent indieutvikler og snur opp-ned på mye av det serien er kjent for … men gjør det på en så selvsikker måte at det er umulig å ikke like det man får servert.

Cadence, flankert av Link og Zelda. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Mord på dansegulvet

Cadence of Hyrule sparkes i gang idet Cadence, hovedpersonen fra det fortreffelige Crypt of the NecroDancer, teleporteres til hjertet av Hyrule. Som seg hør og bør er det noe fryktelig merkelig på gang i det magiske kongedømmet, og etter en kort opplæringsdel får man beskjed om å velge om man vil spille som Zelda eller Link.

Personlig gikk jeg for Zelda — all den tid man vanligvis spiller som Link — og med ett våkner man opp i en herlig indiefarget spillverden. Den mystiske skurkeskikkelsen Octavo har kastet en forbannelse over Hyrule: Ikke bare har kongen og halve kongeriket falt i en dyp, dyp søvn, men det flommer også over av monstre rundt omkring i verdenen.

Så langt høres det kanskje ut som et ganske typisk spill i The Legend of Zelda-rekken, og det er det egentlig også. Cadence of Hyrule føles som et fullverdig Zelda-spill, og det er ikke verst bare det.

Det er imidlertid et par nye ting her, slik som det faktum at man pent er nødt til å bevege seg i takt med musikken når man er ute på tokt. Dette er direkte overført fra Crypt of the NecroDancer, og betyr kort og godt at dette egentlig er mye det samme spillet som det vi fikk servert i 2015.

Den ene store forskjellen er det faktum at man denne gangen får en stor åpen verden å utforske: Hyrule er sedvanlig stort, pent og fullt av varierte omgivelser, og som i de fleste spillene i serien, kan man også her velge hvor man vil dra først. Frister det med regntunge fjellsider og småtung rock, burde man ta turen til Death Mountain; men man skal heller ikke kimse av en utflukt til hjertet av Gerudo Valley, hvor det kryr av eksotiske blomster og en hinsides kul utgave av dalens velkjente temalåt.

Det er livlig på Death Mountain. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Alt snøres sammen av finfin pikselgrafikk og de nydelige elektroniske tonene fra den fantastiske komponisten Danny Baranowsky. Bakken blinker i diskofarger i takt med musikken og fiendene vagger fram og tilbake med den største selvfølge — audiovisuelt er det altså ingenting å utsette på det Brace Yourself Games leverer her. Overgangene mellom de ulike områdene kan kanskje virke litt brå til tider, men med en bråte ulike utgaver av hver sang — avhengig av om man er i kamp, i menyen eller noe midt imellom — glir det aller meste som smør.

Det er flott på alle mulige måter, og alle som har et eller annet forhold til opphavsmaterialet vil storkose seg med disse aspektene av spillet.

Å komme i gang

Å spille Cadence of Hyrule er imidlertid ikke like uforbeholdent positivt. Som spillet det er basert på, er også dette et roguelite-spill hvor man må samle våpen, utforske områder og løse enkle gåter. Når man dør, mister man en del av de gjenstandene man har funnet, samtidig som man beholder ulike sjekkpunkter og diamanter man finner rundt omkring i universet.

Man kan bevege seg uavhengig av musikken når det ikke er fiender i nærheten. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

I begynnelsen er det hele litt forvirrende, selv for en som har brukt en god del timer på originalspillet, og den første snaue timen går for det meste bort til å famle i blinde omkring på verdenskartet mens man blir overfalt og grisebanket av fiender. Det er ikke nødvendigvis vanskelig å skulle bevege seg til musikkens rytme — spillet er ganske gavmildt når det kommer til timing — men når også en rekke ukjente fiender hopper fram og tilbake i takt med lydsporet, blir det plutselig verre å vite hvor man skal gjøre av seg.

Smått om senn lærer man imidlertid de ulike fiendetypene å kjenne: Noen beveger seg kun på skrå, noen flytter seg kun hver andre note, og enda noen rører seg ikke før du kommer nærme nok. Det er en bunke ulike skapninger fra seriens årelange fiendegalleri, men jeg skulle gjerne sett enda større variasjon i både fiendetyper og handlingsmønstre.

Plankekjøring

De kule sjefsfiendene er skuffende lette. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

I løpet av den første timen plukker man opp stadig flere gjenstander, trylleformler og hjerter (slik man har for vane i The Legend of Zelda-serien), slik at man etter hvert føler at man begynner å få ganske dreisen på dette rytmebaserte eventyret. Og når det først begynner å gå seg til, blir det plutselig veldig lett veldig fort. Det er nok ikke mer enn 15-20 minutter, hvor man nettopp har fullført det første tempelet i spillet, hvor alt virkelig klaffer og det er akkurat passe utfordrende.

Deretter blir det bare lettere og lettere, fram til det ikke er noen som helst utfordring igjen i spillet. Og da rakner egentlig ganske mye: Ikke bare mister man grunn til å bry seg om nye gjenstander — som vanligvis hadde vært livsviktige i et bedre balansert spill — men nye fiender, bosser og alt mulig annet mister litt av slagkraften sin.

Det går rett og slett litt på autopilot, uten at jeg føler at det er min fortjeneste. Jeg blir ikke bedre, spillet blir bare enklere. Misforstå meg ikke: Jeg skjønner at utviklerne har tonet ned vanskelighetsgraden for å tekkes Nintendo og den yngre garde — dette er et The Legend of Zelda-spill tross alt, og da skal det selvfølgelig være et spill de fleste kan fullføre — men jeg føler likevel de kunne truffet en mye mer gylden middelvei.

I løpet av de fem snaue timene jeg brukte på Cadence of Hyrule, døde jeg kun omtrent 15 ganger — jeg husker hvordan jeg brukte langt flere forsøk på bare den første banen i Crypt of the NecroDancer. Jeg mener ikke at det på noen måte trenger å være grusomt vanskelig, men når utfordringen uteblir totalt (i den åndelige oppfølgeren til et spill som er kjent for å by på solide utfordringer), er det noe som har gått på tverke et sted.

Man kan velge om man vil spille som Zelda eller Link, men det påvirker ikke vanskelighetsgraden. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Joda, man kan alltids utforske moduser som benytter seg av permadeath, daglige utfordringer og dobbelt tempo, men det er den alminnelige historiemodusen som står for brorparten av opplevelsen, og den er rett og slett for simpel.

Konklusjon

Cadence of Hyrule er et utrolig finurlig spill som formelig bugner over av kjærlighet til The Legend of Zelda-serien. Her har Brace Yourself Games hentet fram fiender, områder, gjenstander og (ikke minst) en rekke fantastiske låter fra Links mange utflukter opp gjennom Hyrules historie, og resultatet er stort sett veldig underholdende.

Fiender gir fra seg rupier, hjerter og litt attåt når de dør. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

I praksis er det lite som skiller Cadence of Hyrule fra det originale Crypt of the NecroDancer, men det er egentlig helt greit. Å utforske Gerudo Valley og Temple of Storms i takt med musikken slutter aldri å fornøye, og mye av æren for dette går til nettopp musikken. Komponist Danny Baranowsky leverer et helt bøttelass med fenomenale tolkninger av fordums slagere, og mange av disse er så bra at de simpelthen er nødt til å høres — gjerne mens man slakter lizalfoser og løser gåter til den store gullmedaljen.

Den utrolige kvaliteten på musikken gjør det derfor ekstra skuffende at spillet er over relativt fort. Og det er én ting at det tar knapt fem timer å se det aller meste spillet har å by på, men det er noe helt annet at det i tillegg blir så fryktelig lett underveis. Det går nesten på autopilot til tider, og dette, sammen med et par andre irritasjonsmomenter og skavanker, gjør at Cadence of Hyrule ikke står igjen som en uovertruffent positiv spillopplevelse.

Likefremt står jeg fast ved at dette er et finfint tilskudd i The Legend of Zelda-serien, og det i seg selv burde være skussmål godt nok.

For andre finfine rytmespill, kan vi anbefale Runner3 og Persona 4: Dancing All Night.

 
 
 

Vurdering

"En fantastisk hyllest til The Legend of Zelda, men spillet er altfor, altfor lett."

Cadence of Hyrule

Switch
Slippdato: 13. juni 2019
Sjanger: Eventyr, Musikk/rytme
Utvikler: Brace Yourself Games
Utgiver: Nintendo

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen