ANMELDELSE: Runner3
(Foto: Choice Provisions)

Rytmespill for selvpinere

Runner3 er brutalt vanskelig og sykt merkelig.

De amerikanske indiesjelene i Choice Provisions (tidligere Gaijin Games) har lagd de underlig unike Bit. Trip-spillene i snart ti år nå, og jeg har formelig elsket samtlige installasjoner i serien. Spesielt er det de unike rytmebaserte Runner-spillene som har fenget meg aller mest, og det andre spillet i denne spesifikke rekken, Runner 2: Future Legend of Rhythm Alien, står svært høyt i kurs her i gården.

Nyheten om at det skulle komme et tredje Runner-spill, da kun under det litt mer beskjedne navnet Runner3, tok jeg derfor imot med stor glede og iver. Nå som det er lansert, har jeg også storkost meg med det nye spillet, som egentlig bare er mer av de samme, brutale rytmeutfordringene. Det er jo akkurat det jeg ville ha, men samtidig merker jeg nå, ved veis ende, at det er noe som rett og slett er feil.

Man merker øyeblikkelig at dette er et Bit. Trip-spill. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Kjent og kjært

Men det begynner bra: Som Bit. Trip-spill flest, er også Runner3 et fargerikt, eksentrisk og engasjerende rytmespill. Hovedpersonen Commander Video er nok en gang i ulage med kjeltringen Timbletot, og for å redde verden fra den sikre undergang må han og vennene hans løpe gjennom en rekke unike nivåer i takt med leken, elektronisk musikk.

Akkurat som tidligere går løpingen for det meste automatisk fra venstre til høyre, mens spilleren kontrollerer når figurene hopper, dukker og sparker for å unngå å krasje i hindringer og feller underveis.

Runner3 viderefører også den ekstremt merkverdige stilen Choice Provisions alltid har sverget til, med omgivelser som er fulle av mer eller mindre sinnssyke figurer og antropomorfiske gjenstander. Det er vanskelig å setter fingeren på nøyaktig hvilke medikamenter utviklerne går på, men det er tydelig at det er noen ganske sterke saker.

Men jeg klager virkelig ikke, for ved siden av å gjøre spillets bakgrunner til en visuell fest hvor alt er mulig, gir disse elementene opplevelsen et ekstremt særpreg.

Det samme kan for så vidt også sies for musikken, som, til tross for å basere seg på de samme rytmene og tematikkene fra originalspillene, er fengende og frisk som aldri før.

Musikken er fengende og frisk som aldri før.

Melodien er stort sett den samme hver gang man løper gjennom et bestemt nivå, men det man gjør rundt omkring i banene har også litt å si: Fiender man unngår lager for eksempel alle en liten trudelutt, mens gull, edelsteiner og andre samlegjenstander man finner underveis gir fra seg en kimende lyd som glir inn i sammensuriet av lyd og musikk.

Det svinger godt av lydsporet, selv om flere av de ulike banenes sanger kanskje er litt like hverandre.

Hver gullklump man plukker opp lager en liten lyd. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Skulle vært lenger

Runner3 er fordelt på tre forskjellige verdener, alle med sin egen tematikk og stilart. Her bærer ferden fra det lystige og matfikserte Foodland, via det mørke og skrekkelige Spookyland og hele veien til Machineland. Det er langt større variasjon innad i hver verden enn i tidligere spill: I løpet av tiden man tilbringer i Foodland vil man for eksempel løpe fra enger dekket av regnbuer og melkefosser, til innsiden av kjøleskap hvor digre skinker og geleklumper holder til.

Foodland er akkurat så sykt og variert som det bør være. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det er også en god del forskjellige spillestiler man får prøve seg på i de ulike nivåene, slik som muligheten til å fly et lite modellfly, spille bowling eller sprette fra trampoline til trampoline. De fleste av disse unike spillfunksjonene føles litt upresise i forhold til den vanlige løpingen og hoppingen, men utviklerne skal i hvert fall ha for at de ikke har spart på det kreative kruttet. 

Men til tross for all denne variasjonen innad i hver verden, er det altså rett og slett for få verdener å utforske i Runner3. De forrige spillene hadde begge en håndfull flere verdener å leke seg med – i det nye spillet virker det som om opplevelsen er over akkurat idet den skal til å begynne for alvor. Det er ikke nødvendigvis det at jeg kommer på noe spesifikt som mangler, men det føles litt som om det er noe ubrukt potensiale her.

Opplevelsen skorter riktignok ikke på ekstra- og bonusbaner, men ingen av disse greier å gripe meg på samme måte som hovednivåene. For hovednivåene er utrolig fiffige, spennende og kule – jeg skulle bare ønske det var flere av dem.

Ett stort problem

Man låser opp en alternativ vei gjennom hvert nivå når man fullfører det for første gang – denne veien er enda vanskeligere enn den opprinnelige strekningen. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spillets største problem er likevel det faktum at de individuelle banene rett og slett er for lange. Der nivåene i de forrige Runner-spillene var nokså varierte hva størrelse angår, er de forskjellige brettene i Runner3 alle omtrent like lange. Eller, det virker i hvert fall slik, basert på hvor mye gull man kan sanke innenfor hver bane – her er det nøyaktig 100 gullklumper i hver bane, noe som ofte er over dobbelt så mye som det man måtte finne i Runner 2.

Dette kunne vært vel og bra det, spesielt med tanke på hvor mye variasjon det er innad i hvert nivå, men dessverre er det ett stort frustrasjonsmoment som ødelegger mye for spillgleden: antallet checkpoints.

For selv om mange av nivåene i Runner3 er dobbelt og kanskje til og med tre ganger så lange som de man løp gjennom i de foregående spillene, er det fremdeles bare ett eneste sjekkpunkt i hvert brett. Det blir dermed mye løping man må få til uten å skulle gjøre en eneste feil.

Det er riktignok dette nitide kravet om nøyaktighet og mestring av de mange Runner-mekanikkene som kjennetegner seriens brutale vanskelighetsgrad – du skal være ganske utholdende for å like disse spillene – men over så store baner som disse blir det rett og slett litt i meste laget.

Jeg sier ikke at jeg noensinne hadde lyst til å gi opp, og faktisk syntes jeg de knusende tøffe nivåene var en knallgod motivator fra tid til annen – spillet er ekstremt vanedannende til tider, og til tross for at det var få nivåer hvor jeg døde færre enn 20 ganger, storkoste jeg meg stort sett hele tiden. Men det blir altså litt for frustrerende til tider.

Spesielt merker man dette når man forsøker å spille gjennom banene på nytt for å oppdage nye figurer, oppdrag og samlegjenstander – motivasjonen for å lide seg gjennom baner man allerede har fullført er ikke like stor som tidligere, og gjenspillingsverdien får seg en kraftig trykk på grunn av dette.

Det er mange overraskende elementer i Runner3, slik som når man plutselig løper mot venstre for aller første gang. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Runner3 er på mange måter bare mer av det samme som det vi fikk servert i de to første Runner-spillene. Dette innebærer fargerike omgivelser sprekkfulle av merkelige figurer, fengende elektropop og brutalt vanskelige rytmespillmekanikker.

Og alt det kan jeg virkelig sette pris på – det er rett og slett bare gøy å spille gjennom disse nivåene, og når man virkelig mestrer en bane man har slitt med i over 20 minutter, er det en enorm glede og lettelse som siver gjennom kroppen.

Endelig i mål! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Samtidig kommer dette også som en følge av at banene er enormt mye lenger enn tidligere – variasjonen innad i hver bane er tilsvarende større enn i forgjengerspillene, men så blir det også enda lenger å løpe uten å skulle gjøre en eneste feil. Spillet har nemlig ikke tatt i bruk flere sjekkpunter for å bøte på de utvidede brettene, og dette fører til mange frustrerende øyeblikk hvor man spiller de samme delene av en bane om og om og om igjen. 

Første gang man spiller gjennom spillet kan man for så vidt bruke denne frustrasjonen som en motivator for å fortsette å spille – «ikke pokker om jeg skal gi meg før jeg fullfører dette brettet» – men denne fandenivoldske innstillingen blir ikke med over til neste gjennomspilling, og som et resultat er gjenspillingsverdien langt fra like stor som i Runner 2.

Det er også skuffende at det bare er tre verdener å utforske denne gangen. Innholdet i hver verden er liksom så merkverdig sjarmerende og kreativt at jeg virkelig bare vil ha mer – men det får jeg altså ikke.

Runner3 er derfor en bittersøt rytmespillopplevelse: vanedannende, fengende og enormt engasjerende, men langt fra like givende og utholdende som forgjengeren.

Runner3 er ute på Windows og Nintendo Switch (testet). Hvis du ser etter andre engasjerende rytmespill, kan vi lett anbefale Persona 4: Dancing All Night og Crypt of The Necrodancer.

Vurdering

"Ekstremt fengende og fargerikt, men det er noe som er litt feil."

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen