Det var en gang Tony Hawk var blant de kuleste kisene i verden – en talentfull urokråke som bergtok hjerter verden over og gjorde skating til allemannseie.
Årsaken? Tony Hawk's Pro Skater-serien. En rekke sportsspill som ga fingeren til realisme; spill hvor man kunne grinde på helikopterblader, ta saltomortale over rulletrapper og stå på henda som Darth Maul.
Et kvart århundre har gått siden den gang, men dette hindrer ikke Activision fra å regelmessig blåse liv i glørne. I 2020 fikk vi en herlig oppussing av de to første spillene i serien – nå er det nummer tre og fire sin tur.
LES OGSÅ: – Tony Hawk forandret alt »
Ikonisk og sjarmerende
Tony Hawk's Pro Skater 3 var blant mine absolutte favorittspill da jeg var liten, og naturlig nok er det også denne halvdelen av årets nyversjon som griper meg aller mest.
De to første spillene var glimrende på sitt vis, men det er tydelig at utviklerne tenkte større og enda mer utrolig i overgangen til spill nummer tre. Spillet hadde langt mer fantasifulle nivåer og langt mer interessante oppdrag, og mye av det samme gjelder også nå, 24 år senere.
Her får man gleden av å bryte seg inn i et falleferdig spøkelseshus, jage lommetyver omkring på en aktiv flyplass og kjøre loop i hjertet av Tokyo – og det bare for å nevne noe.
Nyversjonen ivaretar originalspillets sjarm på en herlig måte, og strukturen er også tilnærmet lik det den var i 2001. Hvert nivå har en rekke utfordringer som må spores opp og løses – saml svevende bokstaver (S-K-A-T-E), «grind» på en bøtte med flytende lava, triks over en rulletrapp.
En stor del av Tony Hawk-spillenes magi er å løse disse unike gåtene. «Hvordan kommer jeg meg opp til strømledningene?», «Var det ikke slik man utførte en «Nosegrab»?» og «Hæ, er det mulig å score så mange poeng på så kort tid?» er blant spørsmålene man stiller seg.
Spillet er utpreget arkadeinspirert, i en slik grad at man hver gang har to minutter på seg til å utføre de ulike oppdragene. Går tiden for eksempel ut før du har knust rekorden på 200.000, er du pent nødt til å prøve igjen. Og igjen, og igjen.
Skating til folket!
Selv om mekanismene er enkle å forstå og det er lett å komme i gang, tar det lang tid før skatingen og triksingen virkelig setter seg i fingertuppene.
Figuren sparker ifra av seg selv, men alt annet er opp til deg. Hold inne kryss for å ta i ekstra fart og lad opp til et hopp, firkant brukes til flippe-triks, runding lar deg gripe tak i brettet mens du snurrer gjennom luften, og trekant er reservert til «grinding» av ulik art.
Ved å kombinere de mange ulike spillestilene kan man etter hvert sette sammen ganske omfattende komboer – manualer, spesialtriks og «reverting» gir spillet desto mer kjøtt på beinet. Det blir en del kløning, særlig i starten, men etter hvert merker at ting begynner å spille på lag.
Dyrehagen er lagt ned, Xzibit har dratt hjem
Rent mekanisk var Tony Hawk's Pro Skater 4 mer eller mindre identisk med forgjengeren, men det var likevel et ganske annerledes beist da det ble sluppet i 2002. Her fikk spilleren utforske nivåene i relativ ro og mak, mens de sporet opp fargerike oppdragsgivere og enda mer sprikende gjøremål.
Det var noe nytt og friskt, og derfor er det ekstra skuffende å se at nyversjonen har gjort om på mye av dette. I stedet formes nivåene fra det fjerde spillet til å passe inn i samme format som de tre første spillene, med tidtaker på to minutter, ingen klassiske oppdragsgivere og langt mindre personlighet.
Nivåene er fortsatt fargerike og spennende å utforske, men opplevelsen har definitivt mistet noe i overgangen. Et av de tydeligste eksemplene på dette er dyrehagen som tidligere var fylt med besøkende og alskens fauna: På PlayStation 2 skulle man terge makaker, mate flodhester og distrahere iltre løver med enda iltrere triks.
Alt dette er borte i 2025 – hverken dyr eller dyrepassere er noe sted å se – og i stedet må man lide seg gjennom en dørgende kjedelig triksekonkurranse i parkens tussmørke. Andre baner, slik som det livlige karnivalet, er fjernet helt.
Mye av musikken er også fjernet, byttet ut. Mange av de nye sangene er riktignok veldig kule, og ånden fra originalspillene lever helt klart videre. Vi får fortsatt leke bajas til Ace of Spades og Amoeba, men det blir liksom ikke det samme uten Blitzkrieg Bop, Hush og I'm Destroying the World.
Å høre på Paparazzi av Xzibit mens jeg ruller gjennom forstaden i Tony Hawk's Pro Skater 3 er blant de største minnene jeg har fra PlayStation 2-æraen – skuffelsen over at sangen er blant de mange som ikke dukker opp i nyutgaven er tilsvarende knusende.
Veldig gøy på badeland, da
Som et slags plaster på såret har vi riktignok fått et par nye nivåer å leke med, deriblant et fornemt filmstudio og en nedlagt vannpark.
Sistnevnte er blant spillets mest engasjerende, og viser at utviklerne i Iron Galaxy tydelig vet hva som gjorde de første tre Tony Hawk-spillene så magiske.
Her kan man slenge seg utfor regnbuefargede vannsklier, maltraktere masete maskoter, fyre av kanoner på et vasstrukkent piratskip og grinde en tur innom arkadehallen. Dette føles som et nivå som fint kunne hørt til i 2001, og det skal man ikke kimse av.
Hvor er gjenspillingsverdien?
De to spillene fungerer godt som deler av en helhet, og man hopper sømløst fra den ene kampanjen til den andre. I alt er det 19 unike nivåer, med 10 ordinære utfordringer hver – når man har fullført en bestemt mengde av disse, låser man opp neste nivå og neste nivå og neste nivå.
Og sånn går spillets gang, før man brått føler seg mett og man når siste nivå i hver kampanje. Da er det lite fanfare, og samlingen legger tydelig opp til at man skal fortsette å bryne seg på triksekonkurranser og oppdrag helt til man har gjort absolutt alt.
Orker man det, låser man opp stadig mer innhold, inkludert «Pro»-utfordringer på hvert nivå, platinummedaljer og solokampanjer.
Problemet er bare det at samlingen mister mye av piffen jo mer man spiller – medaljenivåene er grusomt kjedelige og å skate rundt bare for skatingens skyld er egentlig ikke veldig interessant.
Et utvalg flerspillermoduser og muligheten til å bygge egne parker tilfører en viss gjenspillingsverdi, men heller ikke dette holder meg opptatt slik som før. Det er noe merkbart gammeldags ved spillets flyt og mange av de største øyeblikkene er tuftet på nostalgi. Når den minsker, mister spillet mye av gløden sin.
Konklusjon
Tony Hawk's Pro Skater 3 + 4 er en herlig liten spillsamling, og det skal godt gjøres å ikke kose seg med det man får levert her. Banene i disse spillene er ikoniske på så utrolig mange vis, og nivådesignet holder stand selv den dag i dag.
Mekanismene fungerer også godt; enkle å forstå seg på, til en slik grad at det er veldig lett å komme i gang, men avanserte nok til at man kan bruke flere titalls timer før man begynner å mestre avanserte teknikker og de hvasseste komboene.
Da er det ekstra synd at man er ferdig med begge spills kampanjer lenge før den tid. Det er riktignok flere utfordringer og utvalgte flerspillermoduser å leke seg med, men jeg er ikke i nærheten av å la meg fengsle slik jeg gjorde da jeg var liten pjokk.
Det hjelper heller ikke at spill nummer fire er en skygge av seg selv.
Når nostalgien roer seg og jeg begynner å se samlingen i kortene, er det skuffende lite gjenspillingsverdi her – kampanjene er både fartsfylte og fornøyelige på hvert sitt vis, men etter knapt ti timer har jeg fullført brorparten av spillets hovedutfordringer.
Bokstavene er funnet, gjenferdene sluppet fri, bøllene begravd og jordskjelvet forårsaket. Stor gjensynsglede, men så går luften litt ut av ballongen.
Og da er dessverre også mye av samlingens magi brukt opp.
Tony Hawk' Pro Skater 3 + 4 er tilgjengelig på Nintendo Switch, Nintendo Switch 2, Xbox One, Xbox Series X/S, Windows, PlayStation 4 og PlayStation 5 (testet).
