La oss ta en liten tidsreise.
Tilbake til 90-tallet, da Drillo-is fløt fritt fra hver kiosk... og kiosker faktisk eksisterte. Hvor man hang fordi det ikke alltid var så mye annet å gjøre.
I skolegården kranglet man om POGs, hvilken Ninja Turtles-figur som var den tøffeste (Michelangelo) og hvem som hadde den strengeste læreren.
Diskusjonen om hvem som var best – Sonic eller Mario – var viktigere enn alt annet. SEGA mot Nintendo. Enkle fronter, sterke meninger.
Men tiden gikk, og nye lidenskaper ble født. Fra Pokémon til Premier League, Tamagotchi til teknomusikk (Siri, spill Sandstorm av Darude).
Etter hvert som verden ble større for mange barn og unge, ble gamle favoritter gjemt og glemt – best illustrert i Toy Story når den slemme antagonisten Andy slutter å leke med Sheriff Woody.
Ikke alle sluttet å spille, naturligvis. Men raske pinnsvin og hoppende rørleggere ble stemplet som noe barnslig og ukult – de verste merkelappene i verden for sjetteklassinger som lengtet etter ungdomsskolen og hjemmefester. Et konsept de bare kjente til på grunn av eldre søsken.
For mange fikk ikke gaming være med på den formative reisen gjennom barneskolen. En del av den reisen var nettopp å legge fra seg barndommens favoritter. Visstnok.
De som likevel klamret seg fast til hobbyen sin, risikerte å havne utenfor tøffegjengen™.
Så skjer det noe.
Høsten 1999 ruller en ny superhelt inn i skolegården, en opprørsk fyr med rullebrett, umenneskelig akrobatikk og et lydspor som får selv de tøffeste gutta i klassen til å holde kjeft og følge med. Tony Hawk.
Tony Hawk's Pro Skater var umiddelbart dritkult. Spillet ble et interaktivt førstehjelpsskrin for å være rå, rebelsk og utemmet, og introduserte en generasjon for «punk rock» og «ska».
Musikken var full av energi og speilet skatemiljøets undergrunnsidentitet så vel som at det forførte spillerne til å oppsøke band og artister som ikke var å finne i VG-lista.
Spillet var underholdende for gamere og ikke-gamere, og ble en snakkis på tvers av skolegården. På tvers av vennegrupper. Det fjernet et usynlig skille mellom gutta i klassen – forent av en fascinasjon for det antiautoritære og ekstreme. Innenfor stuens trygge rammer, der hvor han som hadde fått en PlayStation til jul igjen var kongen på lekeplassen.
Så lenge de dro hjem til ham.
Mens vi strevde for å låse opp nye figurer og få til den sykeste komboen i løpet av to minutter, eksploderte en annen syk gjeng – nesten bokstavelig talt – i popularitet.
Jackass på MTV.
Hi, I'm Johnny Knoxville
Tony Hawk Pro Skaters lot oss late som at vi var gærne og villig til å ofre alt for et stunt. Jackass tok konseptet fem hakk videre.
Med profesjonelle amatører som var villig til å gjøre alt for å skape TV-underholdning, så klarte Johnny Knoxville, Bam Margera, Steve-O og de andre å trollbinde oss på nytt. I likhet med Tony Hawk-spillene var det en ustrukturert, farlig og sinnsykt underholdende mølje av stunts, kameratskap og samhold.
Det var kulturelle fenomener som fanget oppmerksomheten til en ung, rastløs og prepubertal generasjon, og viste dem at det var helt greit å ikke følge strømmen. Og de andre, som lengtet etter å være litt badass, bare for en kveld.
Tony Hawk's Pro Skater forandret alt.
De første spillene i Tony Hawk-serien endret ikke bare gamernes verden – det redefinerte hvem spill var laget for.
Det åpnet døra på nytt for dem som hadde «vokst fra» Mario og Zelda (i den grad en som ikke har fått hår under armene kan vokse fra noe), eller dem som kanskje aldri hadde plukket opp en kontroller i utgangspunktet.
Mestret du en «540 Varial» så var du en konge, selv om du også kunne nevne alle 151 Pokémon i nummerert rekkefølge (shout out til #94 Gengar). Vi var alle nerder og alle kule; rebelske i vår trygge lille stue med norsk pizza til middag på fredagskvelden.
Det kunne bare skjedd på tidlig 2000-tallet.
Denne magiske tiden hvor internett ikke var jævlig, hvor teknologi, musikk, opprørskhet og pubertet smeltet sammen i et indre sammensurium av følelser, inntrykk og identitet. Uten likes, filtere eller Paul-brødrene.
Før «doomscrolling» på sosiale medier, men etter Napster.
Den tiden hvor vi bidro til at en gjeng idioter som slo hverandre i ballene ble millionærer.
Da vi satt i samme sofa og spilte. Sammen.
