Den gradvise og ofte vemodige overgangen mellom forskjellige faser av livet, da spesielt fra barn til voksen, er et populært tema å dykke ned i i alle typer medier. Menneskehjernen husker aldri så mye som man tror, men følelser har en tendens til å henge igjen, selv når detaljene viskes ut. Og det er mye følelser forbundet med denne tiden av livet vårt, følelser Mixtape prøver å røre ved gjennom spesielt et virkemiddel: musikk.
Lyden av en generasjon
Rockford, Cassandra og Slater er tre 17-åringer som elsker musikk, hater autoritet og snart blir dratt i forskjellige retninger av livets nådeløse fremmarsj. Mixtape handler om deres siste dag sammen og vi blir med på jakten etter alkohol, gode minner og en skikkelig bra fest.
Vennegjengen mimrer tilbake til viktige øyeblikk i ungdomstiden innimellom nåtidens handling, alle med en egen bakgrunnslåt kurert av Rockford selv, som blir som et slags rammeverk rundt historien. Hun vet å putte riktig musikk til riktig øyeblikk og det planlegger hun å gjøre karriere ut av.
Bra musikk, bra animasjon og lekker kinematografi. Mixtape åpner sterkt og mitt første inntrykk idet de tre vennene står på skateboard nedover en bilvei er: dette kommer til å bli bra.
En «cinematisk» opplevelse
Mixtape står definitivt sterkest på det audiovisuelle. Den sjarmerende, tegneserieaktige stilen passer perfekt til den drømmeaktige, nostalgiske følelsen spillet går for og du blir tatt med fra ett flott fargerikt område til det neste.
Utviklerne har bakgrunn i film og det merker man godt. Dette bidrar til en unik visuell profil som er en fryd for øynene, men det er også noe som har gått tapt. I stedet for å forene det beste av to verdener, er Mixtape en film i spillklær og forkledningen holder ikke helt vann. Det mangler spill i spillet mitt og til tider føltes det som om jeg så på en film som fikk meg til å jobbe for opplevelsen ved å tidvis trykke inn en knapp til riktig tid.
Dette er ikke noe alle kommer til å plages av, men det surnet opplevelsen min betraktelig. Det er en kunstners oppgave, om det så gjelder bøker, spill, serier eller filmer, å forstå og utnytte mediet sitt til det fulleste. Om du skriver en bok, men heller skulle ønske du skrev et manus, så merkes det. Går det an å mikse to medier suksessfullt? Selvfølgelig, men om det ikke gjøres riktig, så tar du med deg svakheten til et medium inn i det andre og det er litt kjipt.
Målgrupper
Det føles viktig å påpeke at jeg ikke er i måldemografien for dette spillet. Jeg tilbrakte ikke mer enn mine tre første år på 90-tallet og har foreldre som vokste opp et tiår før, så selv om jeg definitivt kan sette pris på The Cure og Iggy Pop, så gir ikke disse sangene meg følelsen av å være ung og rebelsk.
Dette er et spill som har hengt alle jakkene sine på nostalgiknaggen og om det treffer, så treffer det som en slegge. Men det traff ikke for meg, og selve opplevelsen under den gyllne glansen av minner er helt OK. Dette er synd, fordi jeg tror det hadde vært fullt mulig å lage et spill som betydde noe ekstra for målgruppen sin, men fremdeles fikk med seg de av oss utenfor på andre måter.
Søt, men tannløs
En ting som kunne reddet opplevelsen for meg hadde vært et sabla godt manus. I stedet fikk jeg en søt, men overfladisk historie som ikke hadde så mye mer enn vage floskler å tilby. Figurene er sjarmerende, dialogen er «snappy» og underholdningsverdien holder seg som regel på et greit nivå. Men det manglet ordentlig sjel.
Hvis jeg skal sette godviljen litt til side, så kan jeg si at jeg tror spillet høster inn følelser det ikke har sådd selv. Å spille av en sang som vekker minner i en viss demografi er litt juks. Det er musikken som gjør mye av jobben og ikke spillet selv. Opplevelsen kan fremdeles bli god, men jeg synes det er verdt å gjenkjenne snarveiene som har blitt tatt.
Det er litt som Star Wars holder på for tiden, gestikulerer mot forskjellige ting og sier: Hei! Husker du dette? Er ikke dette kult?
Og du tenker: Joa, men er ikke du her for å legge til noe mer?
Rockford, Cassandra og Slater snakker til tider som tenåringer og til tider som voksne som reflekterer over det å være tenåring, men selv i disse refleksjonene er det som om vi er fanget på vannoverflaten. Det bygger seg opp mot en troverdig konflikt mellom to av hovedkarakterene, men den løser seg opp av seg selv, og med bare 3 timers spilletid er det kanskje ikke så rart.
En historie trenger ikke å være relaterbar for å være suksessfull, men den trenger å ha noe på hjertet. Og hvis poenget ikke er historien, ei heller selve spillingen, hvorfor er jeg her da?
Konklusjon
Mixtape er et veldig pent spill som ikke alltid husker hvilket medium den skal være. På bare 3 timer holder den seg fra å bli kjedelig, men en sitter fortsatt igjen med å ha blitt lovet noe som ikke ble innfridd.
Om du er målskiven spillet sikter på, generasjonen som vokste opp på 90-tallet, kan dette definitivt bli et blinkskudd, men for resten av oss vil jeg beskrive det som en helt grei opplevelse. Tingen er at det hadde vært mulig å gjøre begge deler og om utviklerne hadde vært mer interessert i å lage et spill heller enn en film, hadde vi kanskje fått et mye mer robust produkt.
Som det er nå har vi et spill som gestikulerer mot veldig mye, men ikke legemliggjør det. Det er noe «Platons huleliknelse» over det og selv om å se på skygger danse på veggen kan være vakkert og underholdende, så er det ingenting i sammenlikning med det som venter utenfor. Og det er det jeg skulle ønske Mixtape hadde klart å røre ved.
Mixtape er nå ute til Playstation 5, Xbox Series X og S og Windows (testet).
