Etter flere år med nye serier og filmer i ett sett, har Marvel roet ned tempoet betraktelig den siste tiden. Kanskje har også de innsett at det faktisk kan bli for mye superhelt i monitor.
Håpet er at kvaliteten skal gjenspeile dette, og enn så lenge kan det virke til at vi er på riktig spor. Selskapets nyeste prosjekt, Wonder Man, er i hvert fall et tydelig friskt pust, og fremstår lenge som noe helt annerledes det som har kommet tidligere.
Hektisk i Hollywood
Her følger vi Simon Williams, en lovende skuespiller som i jakten på sin neste store rolle, og et gjennombrudd i Hollywood, må sjonglere auditioner, angst og uante overnaturlige evner.
Stadig flere og mer voldsomme utbrudd – øyeblikk hvor kreftene tar overhånd, ofte med eksplosive følger – er dårlig nytt for den blivende skuespillerkarrieren, og det blir ikke bedre når myndighetene også begynner å puste ham i nakken.
Når skuespillerkollega og tidligere liksom-Mandarin Trevor Slattery – som har dukket opp i både Iron Man 3 og Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings – slenger seg med i dansen, er kaoset komplett.
Supre skuespillere
Resultatet er en hektisk og humørfylt TV-serie; en annerledes Marvel-opplevelse hvor hverken skurker eller superkrefter står i fokus.
Den æren tilfaller i stedet Yahya Abdul-Mateen II som storspiller i en nydelig, nyansert hovedrolle. Han er sensasjonelt sjarmerende og leken, men har samtidig en tydelig sårhet som gjennomsyrer mye av det han sier og gjør.
Serien tar seg god tid til å la oss bli kjent med Simon og hans nesten nerdete forkjærlighet for film og skuespill. Det er så altfor tydelig at han brenner for dette – dette er Simons ene store sjanse, og frykten for at noen skal avsløre hemmeligheten hans vokser seg større og mer klaustrofobisk for hver episode som går.
I motsatt enda av spekteret finner vi Ben Kingsley, som også denne gangen imponerer i rollen som den underlige Trevor. Mannen er godt inne 80-årene, men spiller likevel figuren med en markant ungdommelig gnist. Malerisk aksent og særegen ro hjelper også langt på vei.
De to hovedrollene er begge fremragende på hver sin måte, og truer jevnlig med å levere noen av de beste skuespillerprestasjonene jeg har sett i Marvel-universet til dags dato. Sånn blir det når man har med både Emmy- og Oscar-vinnere i troppen.
Det er likevel først når de jobber sammen at magien virkelig oppstår – kjemien er da til å ta og føle på, og det blir både mektig og merkelig; energisk og rørende.
Kort og godt
Og ikke minst morsomt.
Wonder Man frontes som en slags abstrakt komedie, og selv om det aldri blir slå-seg-på-låret-morsomt, er det likevel flere genuint artige, absurde øyeblikk underveis.
Serien presterer å være både fargerik og underholdende store deler av tiden, og selv de mest langsomste sekvensene – og de er det flere av –har mye å by på takket være de henrivende figurene.
Formatet fungerer også til seriens fordel: Wonder Man kommer i små doser, hvor de fleste episoder er knapt en halvtime lange. Med kun åtte episoder, er dette både velsmakende og lettfordøyelig underholdning.
Slukøret slutt
Noen ganger blir det imidlertid litt for enkelt, og særlig i siste episode fisler mye av den unike stemningen ut. Det sterke skuespillet mister litt av gløden, og manuset blir glatt og overfladisk.
Plutselig virker det som om serieskaperne har bråhast med å nøste sammen alle trådene de har lagt fra seg underveis, og til tross for en heftig oppbygning fram mot slutten, får vi liksom aldri den emosjonelle utløsningen vi har ventet på.
Det vi får fungerer for all del, men det føles som om noe mangler i siste akt, og jeg sitter nokså slukøret igjen. Det var såpass at jeg så meg nødt til å dobbeltsjekke om vi faktisk hadde fått tilgang på alle episodene fra Disney – er det virkelig ikke mer?
For jeg vil ha mer Wonder Man.
Konklusjon
Wonder Man er en tydelig annerledes Marvel-opplevelse, hvor det handler mindre om skurker og superkrefter, og mer om skråblikk, samhold og strålende skuespill.
De som forventer voldsomme utskeielser og ledetråder om veien videre for Marvel-universet vil utvilsomt bli skuffet, men har du en anelse tålmodighet i blodet, vil du belønnes rikelig i form av en særegent underholdende serie.
Yahya Abdul-Mateen II og Ben Kingsley briljerer i hovedrollene – de utstråler en enorm karisma hver for seg, men det er først når de spiller sammen at de utgjør en uforlignelig duo som rett og slett er til å spise opp.
Dette er med på å gjøre selv de mest tungrodde episodene til en fornøyelse å se på. Manuset kan være litt seigt til tider, men er også naturlig lekent, og figurene er mer enn fargerike nok til å holde meg engasjert den relativt korte stunden serien varer.
Er det noe å klage på, er det avslutningen, som blir litt for typisk i all sin enkelhet. Det utløsende øyeblikket man venter på gjennom åtte episoder kommer og går, men setter på langt nær like dype spor som det serieskaperne kanskje skulle ønske.
Det føles som om det er noe som mangler her – en epilog, en ekstra episode eller kanskje bare et siste vink til et annet hjørne av Marvel-universet.
Den gang ei, men dette hindrer likevel ikke brorparten av Wonder Man fra å være Marvel i storform.
Wonder Man har premiere på Disney+ 27. januar, og alle episoder slippes samtidig.
Anmeldelsen er basert på alle åtte episoder.
