Franske Asobo Studio er utvikleren bak A Plague Tale Innocence og Requiem, der vi følger søskenparet Amicia og Hugo gjennom et pestfylt Frankrike på 1300-tallet. Neste i rekken er Resonance: A Plague Tale Legacy, som da altså er en «prequel» og finner sted 15 år før det første spillet. Her har skaperne skiftet gir, så i stedet for sniking i et grått Frankrike, blir det blodige kamper i solfylte Hellas.
Hiv o'hoi!
Sophia er en tidligere smugler med en mystisk forbindelse til den såkalte Minotaurens øy. Jeg fikk prøve ut 2 av spillets totale 15-20 timer, men det ble tid til både slåssing, gåter og sniking på den tiden.
Med deg på eventyr har du din venninne Leni, som har fått lov til å være en nyttig følgesvenn og ikke bare et spøkelse i spillmekanismene. Hun dreper fiender og hjelper til med gåtene, som gjør det ganske mye hyggeligere å ha henne med.
Dialogen derimot, falt ganske flatt. Det er ikke noe galt med en spøkefull tone, men jeg skulle gjerne sett mer personlighet heller enn vitser mellom Leni og Sophia. Det blir også mye: «Hei, husker du den tingen som skjedde? Dette er det jeg synes om den og dette er grunnen til at vi er her nå.» Som nok er den minst kreative måten å kommunisere informasjon på.
Velkjent oppskrift
Slåssing følger en kjent formel om man har spilt spill som for eksempel God of War-serien. Om en fiendes angrep lyser gult kan det pareres, rødt må du dukke unna og du har egne angrep for å håndtere skjold og bueskyttere. I motsetning til Amicia kan Sophia hamle opp med selv tungt utrustede pirater og de blodige animasjonene idet du setter inn nådestøtet er akkurat så tilfredsstillende som de bør være.
Selv om Sophia ikke har helt samme tyngde bak slagene sine som Kratos og det til tider kan bli litt «button mashing» så hadde jeg det gøy med å slåss med pirater og røvere. Bueskyttere plystrer når de skal til å skyte, som jeg synes var lurt, ettersom det kan bli mye farger å følge med på på skjermen.
Spillverdenen er pen, men lite merkverdig. Om du fjerner Sophia fra bildet kunne du like så godt ha spilt Assassins Creed: Odyssey eller et liknende actionspill satt i tropiske omgivelser. Gamle Hellas er en populær tidsepoke å bli inspirert av og jeg skal prøve å ikke klandre spillet for å føye seg inn i den evig lange rekka, men det gjør også at det mangler litt identitet.
Gåtene var kreative om ikke spesielt vanskelige og varte akkurat så lenge som de burde, i hvert fall for meg. Leni holder seg heldigvis stille mens du tenker og spillet er ikke overdrevent opptatt av å holde deg i hånden mens du prøver å finne ut av hva du skal gjøre.
Det som kanskje var minst morsomt var en slags snikeseksjon/løpeseksjon mot slutten, der Sophia støter på et monster i hulesystemet under øya. Etter det første sjokket blir monsteret litt mer irriterende enn skummelt, fordi det generelt er litt umorsomt å måtte kravle seg frem på huk over lengre seksjoner.
Konklusjon
Resonance: A Plague Tale Legacy var gøy å spille så lenge det varte, men det inspirerte ikke nødvendigvis en sterk trang til å spille mer. Jeg tror nok det gjenstår å se om spillet klarer å skille seg ut i de resterende 20 timene og det kan det godt hende det gjør, men det kan også ende opp som en helt midt på treet opplevelse. Styrken til de andre spillene i serien lå i karakterskildring og historien og det er vanskelig å dømme uten å ha spilt mer.
Slåssingen flyter fint, omgivelsene er attraktive på den typiske trippel A måten og dialogen er relativt uinspirert. En skummel mørklagt labyrint pirret interessen nok til at jeg er nysgjerrig på hvor spillet har lyst til å ta oss med, men ikke nødvendigvis overbevist om at det kommer til å gi meg bakoversveis.
Resonance: A Plague Tale Legacy blir lansert 27. August 2026 på Playstation 5, PC (testet), og Xbox Series X/S.
