Overgangen mellom konsollgenerasjoner er en spennende tid for oss som følger med på spill. De utslitte kontrollerne fra forrige generasjon skal byttes ut, og nye spill ligger klare for å oppleves. Det er interessant å se hvordan utgiverne håndterer disse overgangene, og det er ikke alltid så lett å si hvordan det kommer til å gå på forhånd.
Om bare noen få dager står Switch 2 på trappene, og jeg regner med jeg ikke er den eneste som går med litt sommerfugler i magen for å se hvordan den nye konsollen ender opp. I mellomtiden har vi satt sammen en liten mimresak med noen av de tidligere lanseringene vi husker – noen av gode grunner, og noen mer uheldige.
Bra: Super Nintendo
Nintendo hadde allerede tatt verden med storm med sin første stuekonsoll, Nintendo Entertainment System (NES). På kort tid hadde spillere blitt kjent med ikoniske spillserier som Super Mario, The Legend of Zelda, Metroid og flere. Det var en tid i spillbransjen hvor det skjedde veldig mye på kort tid, og spilling begynte for alvor å bli noe folk brukte tid og penger på.
NES hadde kanskje vært en populær konsoll, men den var bare begynnelsen på konsolleventyret for Nintendo. Det teknologiske hoppet som skjedde da de tok steget over til 16-bitsgrafikk var nemlig gigantisk.
Med Super Mario World i spissen viste Super Nintendo Entertainment System(SNES) hva Nintendo kunne få til når begrensningene fra forrige generasjon forsvant. Det var et generasjonsskifte av de sjeldne, med fargesprakende spillverdener, merkbart bedre maskinvare, og noen helt fantastiske spill til å demonstrere det.
Selve konsollen hadde grensesprengende funksjonalitet. Den berømte mode 7-chippen lot utviklere skalere og rotere pixelfigurer, som kunne gi en slags imitert 3D-effekt. Den oppgraderte lydmaskinvaren gjorde på sin side at musikken faktisk høres ut som instrumenter. Oppgraderingen var en av de største vi har sett, og vi fikk enda flere klassikere å kose oss med enn på forrige konsoll. Super Mario Kart, A Link to the Past og Super Metroid er alle klassikere som fortsatt inspirerer nye spilll i dag.
Så viktig var denne tiden for Nintendo. Bare tenk å kunne lansere en konsoll med en tungvekter som Super Mario World i boksen.
Bra: PlayStation
Med tanke på posisjonen Sony har i spillbransjen nå, er det morsomt å tenke på hvordan spillbransjen rynket på nesen da Sony annonserte at de skulle kaste hatten inn i ringen med sin egen stuekonsoll. PlayStation var opprinnelig planlagt som et samarbeidsprosjekt mellom Sony og Nintendo, med mål om å gi Super Nintendo muligheten til å spille spill fra CD-plater.
Samarbeidet mellom gigantene endte med at forhandlingene falt fra hverandre, men det stoppet ikke Sony fra i fortsette sitt inntog i bransjen. Tidlig 3D-grafikk har kanskje ikke holdt seg spesielt godt i forhold til de nydelig 16-bitsfigurene fra generasjonen før, men det var noe eget med hvordan PlayStation-spillene så ut. Det var bare litt kulere å spille på PlayStation.
Selv om ikke lanseringsspillene var de mest spennende på lista, gjorde Sony en god jobb med å vise frem konsollen, så spillere skjønte at PlayStation var det neste store. Etter en stund fikk den også et stort bibliotek av både første- og tredjepartsspill, som sementerte Sonys identitet. Det er bare å se på alle de flotte vinkene til den generasjonen som var inkludert i fjorårets Astro Bot hvis du trenger en påminnelse hvorfor denne konsollen var så høyt elsket.
Den tidlige 3D-tiden var kanskje vanskelig for utviklere, men det var et tydelig driv i bransjen for å få ting til, og det var en spennende tid å spille dataspill.
Bra: Xbox
Microsoft kom inn i konsollbransjen på et tidspunkt hvor den var dominert av Sony og Nintendo. De to kjempene hadde nettopp danket ut konkurrenten, Sega, og det i så stor grad at Sega ga opp konsollproduksjonen sin for godt.
Tomrommet som var igjen etter dem ga grobunn til en ny tredjemann, og det var her Xbox kom inn i bildet. I likhet med Sonys første forsøk, var det mange som reagerte på at Microsoft ville inn i den bransjen. Kunne selskapet bak Windows lage stuekonsoll?
Bortsett fra en god håndkontroller og mer futt under panseret var det kanskje ikke så mye spennende med Xbox i forhold til konkurrentene, men når det kommer til lanseringsspill må de fleste pent bøye seg i støvet for Halo: Combat Evolved.
Spillet hadde hatt en litt trøblete og hektisk utviklingsperiode, og på et tidspunkt skulle det faktisk være et strategispill på Mac. Med det i bakhodet var det intet mindre enn et lite mirakel at skytespillet endte opp så bra som det gjorde.
Halo hadde et lettfattelige og velfungerende kontrollsystem, en mystisk sci-fi-historie og en avhengighetsskapende flerspillerdel som fikk ivrige spillere til å drasse både konsoller og tunge CRT-skjermer hjem til hverandre – nettspilling var jo ikke vanlig på konsoll enda.
Konsollen endte ikke opp med å selge mer enn verken PlayStation 2 eller Gamecube, men den hadde masse personlighet og «vibber» som skilte seg ut. Hvem husker vel ikke bildene av The Rock og Bill Gates som viste frem konsollen på CES?
Dårlig: PlayStation 3
Selv om den sjuende konsollgenerasjonen endte opp jevnere enn det så ut på lanseringen, er det verdt å huske hvor krisedårlig Sony håndterte lanseringen av PlayStation 3.
PlayStation hadde i utgangspunktet et solid grep om spillbransjen etter å ha knust både Xbox og Gamecube, men markedsføringen til Sony gjorde ikke en spesielt god jobb med å overbevise fansen om å holde seg til PlayStation denne generasjonen.
Konsollen var avansert for sin tid. Det var den første konsollen med inkludert blu-rayspiller, og den hadde en kraftig cell-prosessor som Sony skrøt så mye av (i motsetning til tredjepartsutviklerne som måtte lære seg å utvikle for konsollen). Det som var det første skåret i gleden kom da de annonserte prisen.
På en kjent norsk spillside kunne de i sin tid melde at PlayStation 3 var så dyr at du kunne kjøpe både en Xbox 360 og en Wii til samme prisen, og måten Sony omtalte konsollen fikk dem til å fremstå litt vel høye i hatten. De klarte heldigvis å innse sine feil, redusere prisen og slippe en bråte kvalitetsspill gjennom generasjonen. Det var nok til å redde seg inn igjen etter det snublende førsteinntrykket, men så ikke lovende ut fra starten.
Lærdommen konsollbransjen burde tatt fra lanseringen av PlayStation 3 burde vært at ingen er for store til å falle, og at selv om man har klart å lande én suksesslansering kan det være kort vei ned igjen. Det er aldri noen garanti for at neste generasjon blir bra selv om den forrige var en hit. Uheldigvis for de neste punkene på lista var dette ei lekse de andre fikk muligheten til å lære helt på egenhånd.
Dårlig: Wii U
Nintendo har hatt sine opp- og nedturer, og nå som vi sitter på tampen av en av de beste generasjonene de har hatt er det verdt å huske hvordan situasjonen var bare en generasjon tilbake. Wii U var nesten dømt til å feile så fort den ble annonsert, for de første presentasjonene ga fort inntrykk av at Wii U bare var et nytt slags tilbehør til Nintendo Wii, som hadde vært en braksuksess av de sjeldne.
De fikk aldri skikkelig fart på Wii U-markedsføringen, og resultatet ble at konsollen solgte langt under forventningene. Heldigvis skulle det ikke mer til enn et nytt forsøk før Nintendo fant fotfeste igjen, men det var en stund ting ikke så spesielt lovende ut for dem.
Jeg var derimot veldig glad i min Wii U fra starten av. Den hadde en håndfull skikkelig gode spill, og kontrolleren med skjerm gjorde jo noen spennende ting innimellom. Måten Nintendo Switch videreførte berøringsskjermen og spillmekanismene det førte med seg kan kanskje tyde på at de var inne på noe. Det var bare verden som ikke fikk det med seg der og da.
Et av minnene jeg sitter igjen med etter Wii U var de gangene jeg gikk for å handle spill på min lokale spillbutikk. Som Nintendofanen jeg var spurte jeg alltid om de hadde solgt noe særlig Wii U siden sist, og svaret var alltid et litt skuffet nei.
Dårlig: Xbox One
På mange måter speiler historien om Xbox One den vi hadde sett hos de andre konsollmakerne tidligere. Xbox 360 hadde vært en megahit, som over en lang konsollgenerasjon hadde bygget et fyrverkeri av et eksklusivt spillbibliotek. De hadde vært den foretrukne plattformen for mange, og bygget godvilje hos folket.
Godvilje som de rev i småbiter på bare noen minutter da de annonserte sin nye konsoll – Xbox One. Med den nye generasjonen siktet Microsoft på å gjøre Xbox til et slags mediesenter. Du kunne koble til TV-dekoderen din gjennom en HDMI-inn-kontakt, og E3-konferansen deres det året rettet fokus på filmstrømming, stemmestyring og fjas.
Som om ikke det var ille nok krevde konsollen at du alltid var koblet på nett, og fysiske spill skulle få en ny type kopibeskyttelse som knyttet disken opp til kontoen din. Det høres kanskje rart ut at fysiske spill var så viktig for for bare et lite tiår siden, men internett var i full fyr.
Det hjalp ikke akkurat saken til Microsoft at Sony benyttet seg av anledningen til å sparke dem mens de lå nede. Spilldelingen på Xbox gjorde i det minste en ypperlig jobb med å styrke markedsføringen til PlayStation 4.
Xbox-merket tok skade av denne lanseringen på en måte som de fortsatt merker virkningene av. Og selv om Xbox har fått til mye bra med krysspilling, Game Pass og konsollene de har sluppet siden den gangen er det tydelig at de fortsatt sliter med å hente seg ordentlig inn.
Men hvem vet? Plutselig en dag kan alt snu igjen.
