Jeg er ekstremt lei av superhelter. Det er få ting som møtes med mindre entusiasme fra meg enn en ny Marvel-film, eller enda en Superman-film, eller enda en Netflix-serie om assistenten til kusina til The Green Lantern.
Selv den originale og tidvis fantastiske TV-serien The Boys ble kjedelig til slutt, da de bestemte seg for å melke, forlenge og utsette klimakset litt for lenge. Disse historiene blir liksom aldri ferdige. De blir ofre for egen suksess.
Sånn sett var det ingen selvfølge at jeg skulle plukke Dispatch som min første anmeldelse for Gamer.no: Et historiedrevet spill om en gruppe superhelter som skal redde dagen gjennom åtte episoder.
Men det var to ting som lokket meg til å prøve nettopp dette spillet: 1) Det består av relativt korte episoder og 2) det spiller seg selv. Du ser en TV-serie mer enn du spiller et spill i store deler av dette … spillet. Progresjonen er garantert. Som en småbarnsfar med svært begrenset tid til overs så var dette siste punktet helt avgjørende.
I Dispatch tar du rollen som Robert Robertson, bedre kjent som Mecha Man. Alt endrer seg når drakten hans blir ødelagt. Plutselig står han der, fattig, sårbar og uten en mening med livet lenger. Han får en livslinje fra en ekte superhelt, Blond Blazer, om å ta over ansvaret for «Z Team», som består av tidligere superskurker, hvis hissige temperamenter, dårlige samarbeidsevner og uforutsigbare holdning gjør dem til alt annet enn en enkelt gjeng å jobbe med.
Som en slags lagleder og telefonoperatør er det Roberts (altså ditt) ansvar å sørge for at riktig «helter» blir sendt ut på oppdrag og sørge for en så god suksessrate som mulig. Hver helt kan bare være ett sted av gangen, og må i tillegg hvile mellom hvert oppdrag, så valgene du tar vil være avgjørende for hvor mange oppdrag du klarer å løse på en dag. Det er i tillegg et element av flaks. Du kan sende noen som tilsynelatende er en dårlig match for oppdraget – kanskje de er sterke på intelligens, mens oppdraget krever en som har et godt forsvar, eller er rask. For hver superhelt som sendes og kommer tilbake, så får du en fasit: Deres styrker satt opp mot oppdragets krav. Dersom disse er en god match, så får du en større sannsynlighet for å lykkes.
Dette er en enkel, men effektiv spillmekanisme som nesten på egenhånd forsvarer at dette er et spill. Og selv om det er engasjerende å sende heltene ut for å løse oppdrag, så er det alt rundt dette som virkelig treffer blink. Dispatch-delen av Dispatch oppleves mer som et minispill, noe du kunne gjort en «endless runner» av og sett hvor lenge man overlever før alt krasjer. I starten følte jeg at det var et uengasjerende excel-ark-spill som satte to tall opp mot hverandre og rullet en terning, men etter hvert som jeg fikk en bedre forståelse av hintene på oppdraget, hvor visse ord peker mot visse egenskaper, så løsnet det gradvis.
Rollefigurene er unike og svært godt skrevet. Dialogen er både morsom og troverdig, og spillet klarer å få deg til å virkelig bry deg om gjengen med reformerte overnaturlige vesener som du nå har fått ansvaret for. Styrken til Dispatch er også en konsekvens av at det i stor grad er bygget som en TV-serie, og derfor klarer den å oppnå en historiefortelling som mer åpne spill rett og slett ikke makter å regissere. Det gir en dybde til rollefigurene, hendelsene og historieforløpet som belønner dem som kommer tilbake for hver nye episode. Og jeg tok meg selv i å ville komme tilbake igjen og igjen. Ikke bare er episodene relativt korte (rundt én time), men vi blir ikke værende et sted lenger enn nødvendig, så man kjenner på en konstant følelse av progresjon.
At dette føles mer som en serie enn et spill har også en bakside, naturligvis. Valgene du må ta vil aldri kunne få en så stor innvirkning på handlingen som man ønsker (eller frykter), og dermed blir Dispatch nok et valgbasert spill hvor valgene i mange tilfeller er en illusjon. Men til forskjell for mange andre spill, så pakkes det inn med et så troverdig rollegalleri, bunnsolid manus og en humor som kan gå skulder-til-skulder med en hvilken som helst TV-serie.
For å ta et morsomt eksempel, allerede i første scene, før vår hverdagshelt har kommet til bunnpunktet og fått sin nye rolle som telefonoperatør, så er vi vitne til en klassisk skurk-mot-helt-kamp. Før du vet noen ting om rollefigurene eller handlingen for øvrig, så blir du møtt med dialogvalg og metakommentarer som ikke bare rammer inn at dette er et selvbevisst spill, men også at det er et spill som går steder som svært andre spill våger å gå. Som en superskurkepenis fra penisens synsvinkel. Dette skaper umiddelbart en forventning om hva du har i vente som spillet heldigvis klarer å følge opp gjennom resten av handlingen.
Stilmessig føles som Dispatch som en hybrid mellom Archer, The Boys og Deadpool. Animasjonen er upåklagelig, og jeg er svært imponert over stemmeskuespillerne til de mest fremtredende rollefigurene.
Mellom hvert skift på kontoret, drives handlingen fremover gjennom Roberts interaksjon med de andre superheltene. Etter hvert som at han blir tryggere i rollen, så stiller han flere krav til Z Team, som igjen lærer at han ikke er å kødde med og får stadig mer respekt for ham som en slags lagleder. Da gjør det også ekstra vondt å ta valg som gruppen misliker, enten det er å droppe en fra laget eller å stille noen til ansvar for at de ikke fulgte ordre.
Selv om konsekvensene skal vise seg å være minimale for det endelige utfallet av gjennomspillingen din, så føles det betydningsfullt der og da.
Enkelte viktige valg kastes mot deg litt vel brått. Blant annet er det et par forskjellige romantiske underhistorier som man kan satse på, hvor den ene åpenbart utelukker den andre. Hvis du ikke er forberedt på det, så kan du fort ha lukket en mulig romanse før du vet ord av det, så det kan være lurt å gjøre deg opp noen tidlige tanker om hvem du har et ekstra godt øye til.
Hovedpersonen selv, Robert Robertson, er på overflaten en hvilken-som-helst selvhatende (tidligere) superhelt. Du har sett det hundre ganger før. Det var ingenting ved ham, visuelt, som fikk meg til å tenke at dette var en jeg kommer til å bry meg om. Men jo mer han pratet, desto mer tok jeg meg selv i å like ham. Det er noen særdeles imponerende, subtile nyanser i stemmeskuespillet som selger hele rollefiguren og får meg til å føle at det som skjer faktisk … skjer. Aaron Paul (Breaking Bad) gjør en mesterlig tolkning som spillets protagonist, og tilfører en dybde som sammen med et så godt manus nærmest garanterer at man får en form for underholdningsverdi av å spille Dispatch.
Heldigvis er ikke resten av gjengen noe dårligere. Lance Cantstopolis gir stemmen til den både frekke, dumme og morsomme figuren Flambae, mens Travis Willingham leverer like sterkt som det hjerteknuste romvesenet Phenomaman. Erin Yvette som Blonde Blazer og Laura Bailey som Invisigal har kanskje aller mest vekt på sine skuldre for å drive historien framover, og er begge upåklagelige i sine prestasjoner til rollene. De står også for hver sine eksklusive handlingsforløp som potensielle romanser for godeste Robert.
Handlingen i Dispatch er aldri kjedelig og det blir aldri et for stort opphold mellom de store slagene. Humoren er der fra første stund og har en tydelig tilstedeværelse gjennom alle episodene, og selv i de mer alvorlige øyeblikkene så føles det aldri upassende å gjøre humor ut av noe totalt upassende. Til syvende og sist har disse episodene vært morsomme å spille gjennom. Det er ingenting her som jeg ikke har sett før, og det spillmekaniske er nesten ikke til stede, men det er innpakningen av alle delene som fungerer så godt. Det er vanvittig morsomt å følge med på reisen, og det er en frisk tolkning av noe som for undertegnede har blitt så utvannet og selvforherligende som superhelthistorier.
Jeg skulle ønske at jeg kunne påvirket handlingen i enda større grad. At valgene hadde en større prislapp. Ikke på noe tidspunkt var jeg oppriktig redd for at noe jeg gjorde fikk en større betydning for noen av rollefigurene eller historien fremover. Det skjer unntaksvis; du må velge å fjerne én av to medlemmer fra laget ganske tidlig, og mot slutten av sesongen vil valgene dine kulminere i én av flere ulike slutter. Men det er marginale endringer når alt kommer til alt.
En annen ting jeg savner er en enda mer tydelig spillmekanisme utover «send Invisigal hit og send gjørmemonsteret dit». Du har ingen måte å interagere med denne fantastiske verdenen utover valgene du tar eller handlingene dine på datamaskinen som en telefonoperatør. Jeg hadde elsket å kunne bevege meg mer rundt i kontorlandskapet og utforsket de mange rare og merkelige vesnene som jobbet der. Om det så bare hadde vært en illusjon av styring som vi kontrollerte med spaken. Men det er ikke det utviklerne gikk for, og det må samtidig være greit.
Konklusjon
Alt i alt er Dispatch en frisk og morsom tolkning av superheltsjangeren, med et stramt og velfortalt narrativ som holder deg engasjert gjennom alle åtte episodene. Rollen som operatør gir et interessant spillmekanisk element, men det er først og fremst rollefigurene, dialogen og humoren som gjør spillet minneverdig. Selv om valgene ikke har de store konsekvensene og friheten i spillet er begrenset, kompenserer det solide manuset, stemmeskuespillet og den gjennomtenkte episodiske strukturen mer enn nok.
For en som er litt lei av overmettet superheltunderholdning, er Dispatch et velkomment pust i bakken – en smart, underholdende og overraskende sjarmerende opplevelse som beviser at den gamle Telltale-oppskriften fortsatt har livskraft. AdHoc har skapt en morsom, rørende og godt fortalt historie som skiller seg ut fra veldig mye annet der ute, og jeg blir ikke veldig overrasket om Dispatch ender opp på manges topp 10-lister der ute når vi ser tilbake på spillåret. På tross av noen klare, spillmessige bergrensninger står Dispatch igjen som et av de morsomste og best regisserte spillene jeg har vært borti.
Anmeldelsen er basert på alle åtte episodene av Dispatch, som nå er tilgjengelig på PlayStation 5 og PC (testet).
