Det tok ikke mange sekundene før Mouse: P.I. For Hire hadde overbevist meg om hva slags spill det var: en salig blanding av klassisk detektivfortelling, håndtegnet animasjon i skikkelig Steamboat Willie-stil og skyting med høyt tempo.
I praksis er det mye nærmere Doom enn et detektivspill, men den særpregede innpakningen gjør at det likevel føles som noe helt eget.
Skyt først, spør senere
Den hardbarka krigsveteranen Jack Pepper (spilt av Troy Baker) har lagt skyttergravene bak seg og driver nå et privat detektivbyrå i byen Mouseberg. Byen er plaget av vold, undertrykkelse og korrupsjon, og spillet begynner med at journalisten Wanda Fuller tipser ham om en forsvinningssak.
Saken viser seg å være en del av en større konspirasjon enn ventet – eller akkurat den typen konspirasjon du forventer hvis du har vært borti en krimhistorie før. Før du vet ordet av det blir Jack kastet ut i en voldelig spiral som spenner seg over hele byen.
Du utøver alle tenkelige former for tegneserievold mot alt fra skumle sektmedlemmer til skitne politifolk, mens et storband-soundtrack tuter og skramler i bakgrunnen. Selve spillingen føles som en ganske så typisk «boomer shooter», med alt fra pumpehagler, maskingevær, rakettkaster (strengt tatt en kanonkulekaster), syrevåpen som smelter fiendene på stedet og en god blanding av krefter som gjør det lettere å holde tempoet oppe på slagmarken.
I likhet med Doom og andre skytespill av den gamle skolen er trikset nemlig å alltid holde seg i bevegelse. Du hopper i sirkler rundt fiender, som kommer etter deg med kuler, eksplosiver og nærkampsvåpen. Eksplosive tønner er strategisk plassert i rommene av en eller annen grunn, og hvis du stopper opp for lenge blir ting fort farlig.
Den overdrevne volden ga meg assosiasjoner til Itchy and Scratchy-filmene som pleide å dukke opp i The Simpsons, og det er lagt mye kjærlighet i animasjonsarbeidet til hver fiende.
Hagla er for eksempel så kraftig at du kan skyte hodet av de vanlige fiendene hvis du skyter på kloss hold, og hvis du går amok med «Tommy Gun» blir hele rommet dekket av sort blekk.
Slett ikke Doomt
Jeg angret litt på at jeg hadde bedt om å få PlayStation-versjonen til anmeldelse, da det fort ble tydelig at styringen i dette spillet gjør seg best med mus. Jeg skulle visst ha lest tittelen på spillet litt nøyere.
Utviklerne har heldigvis vært fullt klar over dette, så selv konsollversjonene av spillet støtter mus og tastatur. Jeg endte likevel opp med å spille gjennom hele spillet med kontroller for å få et skikkelig perspektiv på konsollopplevelsen, og etter litt justering i sensitivitet gikk det seg til.
Utover det opplevde jeg konsollversjonen av spillet som god, men jeg mistenker at PC-versjonen kan være et bedre valg for de fleste.
Nivådesignet låner fra både nye og gamle Doom-spill, men plattform-hoppingen og flyten i kampene ga meg tydeligst assosiasjoner til Doom (2016).
I tillegg til historiesekvenser og frenetisk skyting, er det også samleobjekter og minispill spredt rundt i nivåene. Jeg følte egentlig ikke at disse gjorde så mye ut av seg i den ene eller andre retningen, og særlig safe-minispillet ble litt seigt i lengden.
Manuset er proppfullt av tørre vitser og flere ostebaserte ordspill enn man kan telle. Rollegalleriet rommer mange interessante typer du blir kjent med, men utover det har ikke historien så mye mer gående for seg. Det gjør akkurat jobben det må, og flytter Jack rundt til de forskjellige stedene i Mouseberg, men selve manuset føles litt uinspirert i forhold til det kreative overskuddet som kommer frem i det visuelle.
Både Troy Baker og det utvidede rollegalleriet gjør en god jobb med materialet som er der, og jeg syns ikke dette er et sånt spill hvor historiefortellingen veier særlig tungt.
Jeg vil likevel først og fremst si at utviklerne har truffet godt med akkurat det de siktet på. Det føles ikke som det mest ambisiøse forsøket på et skytespill, men det har særpreg, god skytefølelse og en historie som gir deg nok til å ville se hvor det ender opp.
Konklusjon
Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av denne blandingen. De har virkelig fått til den håndtegnede 30-talls-tegnefilmstilen, og pakken med de mange ostebaserte ordspillene og noirhistorien passer veldig fint sammen. Det utgjør et sterkt helhetlig uttrykk.
Samtidig er det du gjør i selve spillet ganske ensformig av natur, og jeg var tidvis litt lei av å sloss mot de samme tre fiendene om og om igjen. Det som holder nivåene variert er alle de flotte settingene du gjør skytingen i, kombinert med et knippe spektakulære sjefskamper som bryter opp tempoet.
De har valgt å ikke la detektivarbeidet i historien være en del av selve spillingen, men for akkurat denne typen spill tror jeg det var helt rett valg. Det kunne kanskje vært kult å få være litt mer delaktig i oppnøstingen av krimsakene, men for meg føles det som at det var bedre å la selve skytespillopplevelsen stå på egne bein.
Skytingen er nemlig mer enn nok til å bære spillet i en gjennomspilling, og i likhet med Doom-spillene gjør den enkle helheten at jeg bare har lyst til å starte på nytt, skru av hjernen og plaffe meg gjennom hele greia en gang til. Noen ganger er den følelsen alt jeg ber om fra et skytespill.
Mouse: P.I. For Hire er ute nå til PC, PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Nintendo Switch 2
