Vi er bare noen få dager unna et flunkende nytt innslag i den fantastiske Resident Evil-serien. Requiem ser ut til å levere noe for enhver smak, med både ikonisk motorsag-action og noen rimelig guffne skrekk-segmenter. Det blir spennende å se hvordan ting har utviklet seg videre fra det forrige spillet, Resident Evil Village.
Serien har hatt en variert og tidvis vaklevoren utvikling, men Capcom har gang på gang vist en imponerende evne til å gjenoppfinne seg selv når det trengs. Fra forlatte herskapshus og merkelige politistasjongåter til steinknusing med bare nevene og jagerflysekvenser – denne serien har tatt oss til noen helt bananas steder opp gjennom årene.
Som en oppvarming til skrekkfesten har vi dykket tilbake i fortiden for å snekre sammen en rangert liste med de sprekeste og svakeste spillene i serien. Det hører til historien at Capcoms definisjon for hva som er et hovedspill eller sidespill i denne sammenhengen er nokså ullen, men for enkelthets skyld har vi holdt oss til de nummererte spillene. Dermed uteblir både oppgulp som Re:Verse, og fanfavoritter som Code Veronica og Revelations-spillene i denne omgangen.
Flere av spillene på lista har flere versjoner å velge mellom, men vi har valgt å slå sammen de utgivelsene med sin respektive oppussing, og heller fokusere på å få frem hvilke utgaver som bør spilles i teksten til hvert spill. Her kommer Resident Evil, fra verst til best.
9. Resident Evil 6
Jeg ser ikke for meg at det blir spesielt kontroversielt at det korteste strået går til Resident Evil 6. For ordens skyld er dette det eneste spillet på lista jeg anser som direkte dårlig.
I noen av de foregående spillene hadde Capcom blitt beskyldt for å ta serien i en litt mer actionpreget retning, men det var bare småtteri i forhold til dette beistet. Hvis du myser kan du så vidt se glimt av et stilig nærkampssystem og noen kreative sjefskamper. Problemet er at du må myse gjennom seriens dummeste historie (og ikke dum på en bra måte), noen ekstremt upolerte, Call of Duty-inspirerte actionsekvenser og flate nivåer som gjentar seg til det kjedsommelige.
Jeg spilte ikke dette krampetaket av et actionspill før mange år etter det var aktuelt (faktisk rett etter Resident Evil 2-nyversjonen), men jeg husker jeg gikk inn i det med både åpent sinn og lave forventninger. Det sier sitt om spillet at jeg likevel ble skuffet.
Du spiller som et stort galleri av kjente figurer fra de tidligere skrekkspillene gjennom en B-filmhistorie som tar deg med på en spinnvill reise fra den ene actionscenen til den neste, i noe som føles veldig fjernt fra seriens opphav.
Det finnes spillere som liker flyten i kampene, store eksplosjoner og «cheesy» dialog godt nok til å gi dette spillet litt skryt – Og for all del, spillet har ikke så rent lite innhold med sine tre separate kampanjemoduser. Det er bare ikke nok til å veie opp for helheten.
Det blir dessverre vanskelig for meg å se på Resident Evil 6 og tenke at det var noe annet enn et feilsteg. Hvis du allikevel vil gi det et forsøk, så anbefaler jeg å spille det i samarbeidsmodusen, og ha med en venn som liker å le av under middels gode B-filmer.
Les vår anmeldelse av Resident Evil 6 »
8. Resident Evil 0
Dette var et langt mer tradisjonelt Resident Evil-innslag, og det kan kanskje virke litt strengt å plassere denne så langt nede på lista, men det var ett eller annet som ikke landet helt som det skulle med Resident Evil 0.
Det ble lansert noen få måneder etter den legendarisk gode oppussingen av det første spillet, og i likhet med sistnevnte ble det i utgangspunktet sluppet eksklusivt til GameCube. Du spiller som den unge S.T.A.R.S-agenten Rebecca Chambers og den kriminelle råtassen Billy Coen, som utforsker en mystisk bygning rett i nærheten av herskapshuset fra det første spillet.
Spillet videreførte den småkranglete styringen fra originalspillet, men la til noen finurlige vrier på de gamle systemene. For eksempel spiller du som begge hovedpersonene i samme gjennomspilling, og kan bytte mellom dem med et enkelt knappetrykk. I tillegg la de til muligheten til å legge gjenstander fra deg på bakken.
Det er egentlig ikke så mye som er påfallende dårlig ved Resident Evil 0, men nyvinningene var ikke nok til å få det til å føles som et eget frittstående spill. Dessuten blir figurbyttingen og gjenstandsfiklingen mer irriterende enn morsom. Det ble rett og slett mer knot enn det var verdt.
Til tross for irritasjonsmomentene var det et redelig forsøk på en gjenskape den magiske stenmingen fra originaltrilogien, komplett med fastlåste kameravinkler og hanglete stemmeskuespill. Jeg forstår godt at det traff godt blant sultforede skrekkfans i 2002. I 2026 har vi derimot såpass mange bedre alternativer at jeg sier styr unna.
Les vår anmeldelse av Resident Evil 0 »
7. Resident Evil 5
Resident Evil 5 er spillet som jeg oftest høre folk beskrive som et ganske godt spill, men likevel et ganske dårlig Resident Evil-spill, og det er ikke vanskelig å se hvor kritikerne kom fra.
Selv om Chris Redfield returnerte for første gang siden originalspillet, var det fint lite som minnet om den ekle stemningen fra hans forrige opptreden. Det økte actionfokuset i Resident Evil 4 var allerede ganske utpreget, men selv det spillet hadde prøvd å få inn noen solide doser med grøss mellom all skytingen. Det femte spillet markerte derimot første gangen serien tok steget fult og helt over i ren action.
På papiret høres det kanskje katastrofalt ut, men overraskende nok er faktisk Resident Evil 5 verdt en gjennomspilling. Det har et variert og godt flytende nivådesign, gøyale våpen og fiender som er både utfordrende og morsomme å sloss mot. Rosinen i pølsa var nok likevel at du kunne spille gjennom hele sulamitten med en kompis i sofaen – og gud bedre så gøy det var å spille Resident Evil 5 sammen.
Som et Resident Evil-spill kommer det til kort på flere måter, men jeg tenker sjeldent over det mens jeg spiller spillet. For meg vil det alltid først og fremst være et knakende godt samarbeidsspill med dum action, tilfredsstillende kamper og bøttevis av moro – så lenge du spiller sammen med noen, ikke prøv å spille dette alene.
Les vår anmeldelse av Resident Evil 5 »
6. Resident Evil 3
Resident Evil 3: Nemesis var spillet som i sin tid rundet av Resident Evil-serien i sin mest tradisjonelle form. Capcom visste allerede at de hadde skutt gullfuglen 2 ganger, så avslutningen på trilogien landet selvsikkert og stødig på beina, til tross for en kort utviklingsperiode på ett snaut år.
Jill Valentine fra det første spillet kom tilbake, denne gangen som en mer erfaren og herdet zombiejeger. Som Jill fikk du utforske mer av de mørke gatene man så vidt hadde blitt kjent med i forløperen, og på den tiden var det utrolig stilig å endelig se hvordan selve Racoon City så ut etter zombiene hadde tatt over.
Byen var større i skala enn herskapshusene og politistasjonen, men utforskingen leverte den samme tilfredsstillende gåteløsingen. Om mulig fungerte den faktisk enda litt bedre her. Siden hovedpersonen er litt høyere i hatten etter å ha overlevd sin første runde i zombieapokalypsen, passer det fint som en avrunding etter å ha spilt de første spillene. Det er fortsatt overlevelsesskrekk, du er bare et hakk mer overlevelsesdyktig i denne omgangen.
Nyversjonen av Resident Evil 3 leverte dessverre ikke fullt så sterkt som noen av de andre oppussingene i serien, men det er veldig mye moro å finne i den versjonen også. Min anbefaling er å spille gjennom originalversjonen hvis du tåler den litt utdaterte lavpolygongrafikken fra 90-tallet, og eventuelt sjekke ut nyversjonen hvis du er nysgjerrig på den etterpå.
Bortsett fra manglende innhold og et litt vaklende tempo skal det likevel sies at nyversjonen heller ikke er noen dårlig opplevelse i sin egen rett.
Les vår anmeldelse av Resident Evil 3 (nyversjonen) »
5. Resident Evil Village
Resident Evil Village var mitt favorittspill i 2021, og leverte en skikkelig gavepakke til fansen. Det klarte på et eller annet vis å levere både en god videreføring av førstepersonsskrekken fra Resident Evil 7, og samtidig et gjensyn med den mer overveldende raske actiontempoet fra Resident Evil 4.
Dette spillet er som et «greatest hits»-album som plukker og mikser kule Resident Evil-greier på mesterlig vis, og likevel klarer å sette det hele sammen i en pakke som føles som et friskt pust.
Village ble en massiv internettsnakkis i forkant av lansering, mye takket være et fargerikt skurkegalleri – og den smått bisarre kollektive fascinasjonen for vampyrmonsteret Lady Dimitrescu.
Historien er riktignok både tøysete og dum, men det er noe ved reisen til den snublende familiefaren Ethan Winters som fungerer overraskende godt i dette spillet. Jeg tror ikke historien ville fungert i noe annet medium enn dataspill, men jeg ble faktisk veldig glad i den for det den var.
Om du liker skumle vampyrdamer eller ikke, Resident Evil Village er en fest av et skrekkspill som varmt kan anbefales.
Les vår anmeldelse av Resident Evil Village »
4. Resident Evil 7: Biohazard
Mange år etter seriens lavpunkt fikk vi endelig et nytt nummerert Resident Evil-spill i 2017, og det ble et sterkere comeback enn noen hadde turt å håpe på. Samarbeidsspilling og muskelbunter var helt ute av bildet denne gangen, og serien tok igjen turen til et forlatt hus i ødemarken.
Tonen er som en blanding av det første Resident Evil-spillet, Blair Witch og The Texas Chainsaw Massacre, og den miksen fungerte dødsbra. Som den vanlige fyren Ethan Winters utforsker du et guffent sumpområde, på leting etter din forsvunne kone, Mia. Underveis må du løse gåter, skyte infiserte mugg-monstre og overleve sprellene til den ødelagte og skremmende Baker-familien.
Hvis du spiller gjennom serien kronologisk, vil nok tonen i det sjuende spillet gi en ganske kraftig tonemessig nakkesleng etter den actionpregede retningen serien hadde begynt å ta, men resultatet snakker egentlig for seg selv. For første gang på lenge fikk man oppleve den gode gamle Resident Evil-følelsen igjen.
Resident Evil 7 er en moderne klassiker som alle grøsserfans burde kaste seg over.
Les vår anmeldelse av Resident Evil 7: Biohazard »
3. Resident Evil
Resident Evil var opprinnelig inspirert av et mindre kjent grøsserspill, nemlig et av Capcoms egne NES-spill, Sweet Home. I likhet med inspirasjonskilden går spillet ut på å utforske et skummelt herskapshus, og låse opp hemmelighetene som skjuler seg i et puslespill av gåter, historietråder og farlige fiender. Du spiller som radarparet Jill Valentine og Chris Redfield, som begge har sine forskjellige ferdigheter, og dermed må følge forskjellige ruter gjennom det enorme huset.
Du samler nøkler, låser opp snarveier og sloss mot de zombiefiserte beboerne av huset, mens du gradvis nøster opp de eksperimentene og mysteriene som skjuler seg i skyggene. Den gufne stemningen spillet klarte å sette er like beundringsverdig i 2026 som den var i 1999.
Resident Evil var ansett som et skummelt spill i sin tid, men originalversjonen vil nok kanskje virke litt tam i forhold til det man er vant med nå om dagen. Heldigvis kom det en utrolig fin nyversjon av spillet til Nintendo Gamecube i 2002, som nå også er lett tilgjengelig på alle moderne plattformer.
For min del var nyversjonen en så soleklar forbedring i dette tilfellet at jeg likevel vil anbefale den over originalen, men det er en sterk spillopplevelse uavhengig av hvilken utgave du spiller. Capcom fant noe helt magisk på første forsøk.
Les vårt tilbakeblikk om Resident Evil »
2. Resident Evil 2
Resident Evil 2 tok alt som hadde funket bra med det første spillet, og blåste opp skalaen. Det ekle skogsområdet fra det første spillet ble erstattet av forlatte bakgater, herskapshuset ble erstattet av en slags mellomting av en politistasjon og et forlatt museum (nevnte jeg at denne serien er ganske teit?), og vi ble kjent med to nye ikoniske hovedpersoner, Claire Redfield (søsteren til Chris), og Leon S. Kennedy.
Det første spillet hadde vært en stor suksess, men det var først med andre forsøk at de virkelig fant formelen for hvordan disse spillene skal bygges opp.
Det er rett og slett utrolig mye som klaffer her. Leon introduseres som nyutdannet politimann med en brutalt tøff første arbeidsdag, mens Claire leter etter sin forsvunne bror midt i zombiekaoset. Selv om Resident Evil skal være litt overdrevent og teit, så er spillene på sitt beste når de får deg til å bry deg litt om rollefigurene. Resident Evil 2 var et av spillene som fikk til dette best.
Nok en gang er det et par versjoner å velge mellom, og med Resident Evil 2 kan du ikke egentlig gå feil. Hvilken versjon du burde gå for kommer bare litt an på hva du er ute etter.
Originalversjonen fra PlayStation-tiden krever litt tilvenning, men etter et par timers spilling blir man faktisk vant til det. Tempoet, historiefortellingen og stemningen har holdt seg overraskende godt, selv om menyer og bevegelse selvfølgelig føles litt seigt etter dagens standard.
Hvis du derimot vil se eventyret gjennom en litt mer moderne linse, er uansett nyversjonen en av de beste av sitt slag.
Les vår anmeldelse av Resident Evil 2-nyversjonen »
1. Resident Evil 4
Det er ett spill i serien jeg alltid har holdt litt tettere til brystet enn resten, og det er Leons andre eventyr: selveste Resident Evil 4. Jeg forstår hvorfor serien mistet noen av tilhengerne sine da dette spillet kom ut, da det faktisk er en helt annen type Resident Evil enn originaltrilogien.
Resident Evil 4 har inspirert alt fra den nyeste Tomb Raider-serien til Dead Space, Gears of War og The Last of Us, og personlig holder jeg det fortsatt som et av tidenes beste spill. Det er så tilfredsstillende, intenst, spennende og vanedannende som alle actionspill skulle ønske de var. Og det var et hakk mindre skummelt enn forløperne sine, men fortsatt lastet med nok guffen stemning til å tilfredsstille grøsserfansen.
Det blir aldri gammelt å se Leon gjøre wrestlingangrep på landsbyboere, og jeg har spilt gjennom den tullete historien flere ganger enn jeg tør tenke på. For noen år siden fikk jeg gleden av å anmelde den oppussede utgaven av spillet til moderne plattformer, som landet den eneste toppkarakteren jeg har delt ut her på siden i skrivende stund.
Nyversjonen skrudde opp tempoet og intensiteten på kampene enda et hakk, og moderniserte styringen til noe som føles mer som et spill fra denne generasjonen. Som om ikke det var nok, fikset det i tillegg opp i de små irritasjonsmomentene som fantes i Gamecube-versjonen.
Nå ser Resident Evil Requiem ut som det plukker opp Leons historietråder, og det blir utrolig spennende å se hva det nye spillet ender opp som. Får vi et nytt spill som endelig kan leve opp til Resident Evil 4-standarden, eller holder Capcom på å snuble tilbake til noe som minner mer om Resident Evil 6?
