Hva skaper en god Souls-like-opplevelse? Eller i 2026, hva utgjør en god Ring-like-opplevelse? I likhet med hvordan Souls-spillene skapte en ny sjanger etter Dark Souls' popularitet, har Elden Ring ledet til en slags Neo Souls-like-sjanger; det er souls altså, men nå med en mer åpen verden og dedikert hoppeknapp. Bandai Namco prøver seg igjen med Code Vein II, men selv over seks år senere er veien til toppen fortsatt lang.
Et tydelig steg opp
Code Vein II er enda en Souls-opplevelse der du vet hva du får med en gang du begynner: En mørk verden, et intenst kampsystem, oppgraderingsmuligheter og figurer som hjelper deg langs veien. Så lett er det likevel ikke, for Souls-sjarmen ligger til syvende og sist i hvordan man kombinerer disse systemene, ikke bare at man inkluderer dem.
Code Vein II utgjør et tydelig steg opp fra forgjengeren. Kampene er noe morsommere, mellomsekvensene bedre regissert, og settingen er mer interessant. Vi har tonet ned vampyr-tilknytningen noe, og fokuserer mer på universet vi faktisk befinner oss i.
Figurene vi møter, som ledsageren Lou eller veiviseren Voda, er interessante og gir Code Vein II en følelse av mysterie på en helt annen måte enn i forgjengeren. Det er bra, for når serien nå har tatt steget inn i en ny verden, er det viktig at hovedfigurene fenger fra start.
En fragmentert verden
Jeg har fortsatt ikke skjønt hva det er med Code Vein-serien som lengter etter grå betong og regnvær, men Code Vein II skyr dem ikke. Likevel, en helt ny verden har gjort Code Vein II godt.
Vi befinner oss atter en gang i en post-apokalyptisk verden. The Resurgence var en ødeleggende kraft som korrumperte mennesker og dyr, og som la sivilisasjoner øde. Revenants – mektige krigere – klarte å redde verden fra the Resurgence i siste liten, og låste kraften vekk. Men verden var bare midlertidig trygg.
Nå, hundre år senere, er du blitt vekket til live for å redde verden fra endelig ødeleggelse. Det kan bare gjøres gjennom Lou, vår personlige Fire Maiden-aktige partner. Hun kan nemlig reise frem og tilbake i tid. Og det er i fortiden at løsningene for å redde fremtiden finnes.
Ved å løse oppgaver i fortiden, redde krigere som egentlig døde, og ta rotta på farlige fiender, kan vi bringe tilbake deler av nåtidens verden. Slik ekspanderes Code Vein IIs områder bit for bit, og om det er til fots eller til motorsykkel er det opp til deg å utforske dem.
En bedre verden
Der Code Veins verden for det meste var grå og kjedelig, er Code Vein IIs noe mer spennende. Det er fortsatt mye grått – alt for mye – men det blir i minste tidvis avbrutt av skoger, stilige bygninger og kule effekter. Det hjelper at vi beveger oss frem og tilbake i tid, da det gir oss et dypere forhold til omgivelsene og situasjonen vi befinner oss i. At vi har flere spektakulære utsikter skader ikke.
Likevel er det en skam at Code Vein II sliter med presentasjonen. Det visuelle har fått et tydelig løft når det kommer til ting som ansikter, men ellers er det lite som imponerer. Jeg har kommentert en del på spillets grå verden, men grått er ikke en svakhet i seg selv. Det handler rett og slett om måten det hele fremstår, og på flere møter føles det som om vi løper gjennom en noe forbedret, men likevel dybdeløs og kjedelig verden fra PS3-tiden.
Sammen med en haltende og frustrerende dårlig bildefrekvens som alltid gjør seg gjeldende (spillet kjører visstnok i 60 fps, men uten frekvensbegrensninger), føles det rett og slett ikke så flytende og lekent som det burde.
Helt ok systemer
Code Vein IIs kampsystem er tilnærmet likt det opprinnelige, men føles likevel bedre i hånden. Kampene er litt mindre seige og ferdighetene morsommere å utføre enn før, men om det kommer til presisjon eller smidighet når spillet aldri opp til konkurrenter som Lies of P, Star Wars Jedi: Survivor, Lords of the Fallen, eller naturligvis Dark Souls og Elden Ring selv. Det har mye å si for opplevelsen at spillet ikke kjører så bra som det burde, men egentlig er det et større poeng at kontrollene fortsatt er litt tregere, litt mindre responsive, og at angrepene ikke føles fullt så slagkraftige som i andre spill.
Code Vein IIs store nyvinning er måten kompanjonger nå kan kjempe med deg til enhver tid, og hvordan de utgjør en midlertidig redningsvest om du skulle miste livet. Hovedfigurer du møter kan bli en del av laget ditt, og slik blir de mer enn bare sidefigurer du møter en sjelden gang. Å kjempe sammen med en partner gjør at du har flere å spille på, og det er fint at noen andre kan ta fiendens oppmerksomhet hvis ting går skeis. Samtidig har vi også mulighet til å slå sammen våre krefter, og på den måten bli sterkere – men selvfølgelig kjempe på egenhånd. Slik blir du nødt til å veie fordeler og ulemper, og det er slettes ingen dum ting.
Hva er dette egentlig?
Code Vein II foregår som sagt i en dyster verden, men stemning er det vanskelig for Bandai Namco å skape. Det er ikke uten grunn at serien har blitt kalt «Anime Dark Souls», for spesielt menneskene er modellert etter japansk tegneseriestil. Dette designvalget fungerer egentlig helt fint til de absurd seksualiserte kvinnefigurene begynner å vise seg, noe som strengt tatt begynner fra start.
Om det er kostymene eller kroppene som har mest skyld her er vanskelig å si, men Code Vein II er så hyperseksualisert som det går an å være, og jeg blir faktisk ganske ubekvem når hovedfiguren liksom-gifter seg med en jente som minner om en noe høy 15-åring hvis antrekk består av en truse, mikrotopp og en overdimensjonert jakke.
Konklusjon
Code Vein II utgjør for det meste et godt steg frem for Bandai Namco. Kampsystemet er bedre og settingen gjør større inntrykk enn forrige gang. Men presentasjonen svikter fortsatt gjennom en haltende bildefrekvens og en grafikkmotor som rett og slett ikke appellerer. Jeg blir i tillegg konstant dratt ut av opplevelsen av absurde antrekk, og helhetsopplevelsen er verken like gjennomført, ei like givende som man forventer av spill i denne sjangeren.
Med andre tar Code Vein II to steg frem og ett og et halvt tilbake, men digget du eneren er det sikkert mye morsomt å hente herfra denne gangen også.
