Jeg vet ikke om det er riktig å kalle de to spillene som nå begge heter Lords of the Fallen en serie eller ikke, men i disse dager kommer i hvert fall spill nummer 2. Bare for å gjøre det enda mer forvirrende så heter de to spillene nøyaktig det samme, der utviklerne selv kaller spill nummer 2 for både en reboot og en oppfølger.
Uansett så er «soulslike»-spillet Lords of the Fallen her, og det er endelig på tide å se om det tåler å sammenlignes med håndverket til Dark Souls- og Elden Ring-skaper FromSoftware, noe alle spill som henger på denne knaggen nesten må tåle.
To verdener i en
En av tingene som skal skille Lords of the Fallen fra andre spill er at det har to ulike verdener. Eller to dimensjoner, som man mer eller mindre fritt kan bevege seg mellom. Det skjer ikke alltid helt etter egen maskin, men det finnes mekanikker i spillet som gjør at du skifter mellom «Umbral», som er en type underverden for de døde, og oververdenen «Axiom».
Hovedpersonen i spillet – altså du – får en magisk lykt som gjør at du fritt kan skifte til «Umbral»-verdenen. Og litt av grunnen til at du gjør dette er at du da kanskje kan få tilgang til andre stier og steder, eller flytte på noe som gjør at oververdenen endrer seg. Dette er en ganske stilig mekanikk, og det er litt problemløsning som krydrer og varierer tempoet i spillet. Det er imidlertid ikke ufarlig å være her, da det er en konstant strøm av skrømt som manifesteres. Og blir du lenge nok, kommer det flere og tøffere fiender.
Du kommer ut av underverdenen ved ulike punkter der du kan skifte tilbake til «Axiom». Ved å lyse med lykten kan du gløtte inn og sjekke om det er noe som gjør det verdt å ta turen over. I tillegg til dette blir du også dyttet inn i underverden når du blir bekjempet, noe som gir deg en siste sjanse til å berge livet før du faktisk kreperer og må starte på nytt ved siste sjekkpunkt.
Hele denne mekanikken med over- og underverden er vellaget og bra, og til tross for at de ulike problemene du støter på ikke er voldsomt variert, så er det mye ekstra utforsking og snarveier å finne ved å aktivt skifte mellom dem. Det er også et stilig visuelt uttrykk og stor forskjell på de to verdenene, så jeg kikker stadig etter for å se hvordan det ser ut på den andre siden.
Mørkt og dystert
Som seg hør og bør i denne typen spill så er det en lite håpefull og lystig verden vi befinner oss i. Store, slemme demoner er på vei ut av fangenskap, verden står i fare og du er en av få som faktisk kan stoppe det hele.
På veien møter du et hav av monstre, en haug av sjefskamper og heldigvis også noen som er på din side. Historien i spillet er ikke like vag og obskur som FromSoftwares historier er kjent for, men samtidig blir ikke ting overforklart. Stemmeskuespillet er stort sett ganske bra, men noen figurer hadde hatt godt av å lese linjene sine et par ganger til.
Visuelt er spillet utrolig vellaget og pent. De ulike områdene du besøker i løpet av spillet er varierte, detaljerte og har alle sine særpreg. Underverdenen legger seg som et ekstra lag på omgivelsene, og har sin egen gjennomførte visuelle stil gjennom hele spillet. Rustningene, våpentypene og karakteranimasjoner er alle bra, men kanskje ikke helt på nivå som omgivelsene og lyssettingen i spillet.
Der spillet per nå sliter mest er ytelsen. Spillet har to forskjellige modi, en med fokus på ytelse og en på utseende. Men selv på ytelsesfokus så sliter spillet ekstremt med å holde seg stabilt. I visse områder er det drøye fall i bildefrekvens, og spillet sliter med å holde seg stabilt. Det er også gjennomgående gjennom hele spillet, men i mindre grad enn på noen spesifikke områder. I et spill som krever presisjon i knappetrykk så er dette rett og slett ikke godt nok.
Likevel: utviklerne jobber med saken, og har allerede før slipp oppdatert spillet et par ganger. Til lanseringen kommer det også en oppdatering som skal gjøre ytterligere forbedringer. Forhåpentligvis gjør det at det meste av problemene slipes bort.
Dø, dø og dø igjen
Ja, spillet er vanskelig, slapp helt av. Akkurat hvor det ligger i vanskelighetsgrad sammenlignet med Elden Ring, Bloodborne eller Dark Souls er litt vanskelig å si. Det kjennes ut som om det er der oppe i hvert fall, men kanskje et lite knepp lettere. Men bare for å ha det helt klinkende klart – hvis du aldri har likt denne typen spill før, så vil du neppe like Lords of the Fallen.
Spillet har en litt mykere og lettere start, men det er fortsatt svært enkelt å gå med. Og utover i spillet blir det vanskeligere i takt med at figuren din blir sterkere. Kampsystemet tok det litt tid å bli skikkelig komfortabel med, men nå har jeg det rett og slett skikkelig moro i alle kamper i spillet. Animasjonene er gode, de ulike våpentypene er veldig unike i både tempo og stil og det er verdt å utforske og teste forskjellige kombinasjoner for å finne det du selv liker best.
Jeg gikk for et tohåndssverd med fokus på styrke, siden dette er noe jeg typisk ikke ville valgt i denne typen spill til vanlig. Litt treg og klønete i starten, men etter hvert som jeg ble mer komfortabel så ble det mer og mer moro.
Vanlige fiender moses uten problemer, og de mye mer utfordrende sjefskampene gikk også bedre og bedre utover i spillet. Og her skal utviklerne ha skryt: sjefskampene er totalt sett skikkelig bra. De er varierte, der noen er store og trege, mens andre er raske eller kaster livsfarlig magi mot deg konstant. Jeg har revet meg i håret, og jeg har trodd at anmeldelsen min kom til å bli forsinket fordi jeg har stått fast i det som kjennes som en evighet. Men så kommer forsøket der alt faller på plass, og du fullfører kampen med alle helsedrikkene intakt. Den følelsen er uslåelig, og du får den gang på gang i Lords of the Fallen.
Hvordan figuren din beveger seg avhenger av vekt på rustning og våpen, og det er tydelige variasjoner her. Jeg liker veldig godt tempoet og flyten i kampene, og det å kombinere unnamanøver med parering funker bra. Kontrollene er responsive og gjør mer eller mindre alltid som jeg vil. Den største utfordringen er kameraet som jeg tidvis må krangle med, noe som er ganske typisk denne typen spill. Spesielt i visse sjefskamper er det vanskelig å ha kontroll, da kameraet ikke viser nødvendig informasjon om hvilke angrep som kommer. Det er irriterende, men ikke et større problem her enn i andre sammenlignbare spill.
Oppskriften er likevel ikke unik på noen som helst måte. Utviklerne har såklart laget sin egen vri på ting, men alle som har vært innom et FromSoftware-spill kjenner seg igjen. Når du dreper fiender får du erfaringspoeng. Disse bruker du på å gå opp i nivå ved å øke en av egenskapene dine, for eksempel styrke og helse i mitt tilfelle. Du kan også miste disse når du dør, men du kan hente de inn igjen der du døde. Alt etter boka så langt. Våpnene dine oppgraderes med ulike materialer du finner eller får fra monstre, det samme gjelder «helseflasken» din. Alle de underliggende mekanikkene er helt frarøvet originalitet, og er mer eller mindre en blåkopi av Dark Souls. Og det er for så vidt ingen feil i det, men jeg skulle gjerne sett at de hadde tatt litt sjanser her.
Det utviklerne derimot har gjort unikt er de to ulike verdenene, og dette gjør at Lords of the Fallen faktisk skiller seg litt ut fra de andre spillene i sjangeren. Jeg liker denne todelte utforskningsbiten godt, selv om selve problemløsingen kan bli litt monoton.
Konklusjon
Jeg liker Lords of the Fallen veldig godt. Det er kanskje til og med et av de beste spillene av denne typen som ikke er laget av FromSoftware. Kampsystemet flyter godt, det gir god respons og tilbakemelding på kampscenene som utspiller seg på skjermen. De ulike rollespillelementene fungerer også bra, men det er lite unikt å finne akkurat her. Alt er ganske etter boka, men det er uansett vellaget og gjennomført.
Verdenen er stor og omfattende, med masse områder, hemmelige veier og skjulte skatter å finne. Jeg har helt sikkert ikke vært innom i nærheten av alt, og gleder meg til å spille og se mer selv. Områder du ikke trodde hang sammen kobles sammen etter mange timer med utforsking, og det er stor variasjon i vegetasjon, visuell stil og oppbygging av områdene.
Spillet ser tidvis fantastisk ut, det er detaljrikt helt ned til minste del av rustningen du velger å ta på deg. Per nå så sliter det fortsatt med ytelsesproblemer, men det har blitt bedre med en rekke oppdateringer. Fortsatt ikke friskmeldt, så akkurat på dette punktet har utviklerne fortsatt en jobb å gjøre.
Men utover det så er Lords of the Fallen et skikkelig bra actionrollespill. Kampsystemet er bra, musikk og visuell stil er bra, og verdenen vi befinner oss i er både interessant og frister til utforsking. Uten de tekniske problemene hadde dette vært hakket bedre.
Lords of the Fallen slippes til PC, PlayStation 5 (testet) og Xbox Series X/S 13. oktober.
