Anmeldelse

Animal Well

Stor ståhei for et nokså typisk «metroidvania»

Animal Well er stemningsfullt som få, men jeg lar meg ikke bergta slik resten av internett har gjort.

Bigmode, Limited Run Games

Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å ikke lese for mye om spill jeg skal anmelde, men den siste uken har det vært plent umulig å ikke få med seg at folk virkelig, virkelig liker Animal Well. Spillet har fått jevnt over strålende tilbakemeldinger, det har rukket å bli en indie-hit på Steam, og både kritikere og spillere har genierklært enmannsutvikleren Billy Basso.

Selv enser jeg helt klart sporet av noe stort her, men jeg klarer dessverre ikke å la meg begeistre i like stor grad som folk flest.

Men det er heller ikke langt unna, for Animal Well er både stemningsrikt som få og akkurat passe fascinerende store deler av tiden.

Underjordisk uhygge

I utgangspunktet fremstår spillet som et ganske typisk «metroidvania»: Man slippes løs i en stor, todimensjonal verden, og etter en kort introduksjon ankommer man et knutepunkt med fire forskjellige veier man kan velge mellom. Disse veiene leder til hver sin ende av spillets massive labyrint, og det er kun ved å utforske alle fire og få tak i skattene som skjuler seg i dypet at man kan nå spillets slutt.

Du må gjerne prøve å ringe en venn.
Espen Jansen/Gamer.no

De underjordiske hulene er fylt til randen med sirlige veggmalerier, merkelige statuer og obskure hemmeligheter. Det kryr også av en rekke forskjellige dyrearter, og disse har alle hver sin rolle å spille.

Et ekorn er blant de første skapningene man ser, og fungerer etter hvert som en slags guide som viser deg hvor du ikke har vært; en diger påfugl vokter et skattekammer fylt med påskeegg; og senere skal både kenguruer og kameleoner forsøke å ta deg av dage.

Det er alle alminnelige dyr, men det er likevel noe merkelig og litt unaturlig ved måten spillet fremstiller dem på. Ikke bare har spillet en helt unik og litt abstrakt pikselgrafikk, men det er også noe fryktelig uhyggelig ved lyden i Animal Well.

Det er mye lyd i de langstrakte hulegangene, og både gjenklang, dyrerop og musikk bygger opp under den gufne stemningen.

*gulp*.
Espen Jansen/Gamer.no

Geleklump i tussmørket

Protagonisten er på sin side av det heller nusselig slaget. Man styrer en liten, deigete klump som våkner til live langt under overflaten; spillet har ingen dialog og nær sagt ingen tekst som kan lede deg; og dermed er man simpelthen nødt til å føle seg fram i tussmørket.

Geleklumpen kan i utgangspunktet bare hoppe over avgrunner og dra i enkelte brytere, men etter hvert plukker man opp en rekke unike verktøy som lar deg interagere med omgivelsene på forskjellige måter.

Mange av disse er formet etter leketøy, noe som er med på å underbygge spillets tilsynelatende enkle natur: Kinaputter skremmer vekk fiender, en glødende jojo lar deg tiltrekke deg dyrenes oppmerksomhet og en skjeneplate lar deg aktivere brytere på lang avstand – for å nevne noen.

Men det er mer

Når jeg sier at Animal Well er «tilsynelatende» enkelt, er det fordi disse gjenstandene alle har langt flere bruksområder enn de jeg nevner her. En viktig del av spillets unektelige sjarm er de mange «eureka»-øyeblikkene hvor man oppdager nye og uforutsette bruksområder for ting man har hatt på innerlomma i flere timer.

Gjenstander kan gjerne kombineres på flere unike måter, og spillet er lagt opp fritt nok til at de tingene man plukker opp i én del av labyrinten kan brukes for å gjøre en annen del mye, mye lettere.

Möller's traner?
Espen Jansen/Gamer.no

Spillet er fylt med gåter og hemmeligheter av ulik art, og man oppfordres regelmessig til å tenke både innenfor og utenfor boksen. Man føler seg ofte ganske smart når man løser noen av de mest avanserte nøttene, og denne godfølelsen driver meg stadig lenger inn i mørket.

Eventyret er også passe langt, med et sted mellom fem og ti timer for en enkelt gjennomspilling. Det er i det minste hvis man ønsker å se den første rulleteksten – når man fullfører kampanjen i Animal Well åpner det seg nemlig et vell av nye muligheter, noen mer åpenbare enn andre.

Det er for eksempel en bråte fargerike påskeegg som skjuler seg i dypet; man snubler etter hvert over en håndfull kaniner det er svært vanskelig å slå kloa i; og enda noen gåter krever at man tenker utenfor spillet som sådan.

Gåter til de gåtefulle

Mye av det spillet prøver på er ganske fascinerende, men også så obskurt og esoterisk at jeg ikke orker tanken på å utforske dette på egenhånd.

Jeg har riktignok kost meg på tokt rundt i labyrinten også etter spillets rulltekst, men jo mer prøving og feiling jeg må ty til, jo mindre frister det å fortsette. Et mer detaljert kart kunne hjulpet langt på utforskerlysten; spillets «fast travel» er stivt og lite intuitivt; og det blir rett og slett for mye vimsing fram og tilbake.

Gud, så irriterende.
Espen Jansen/Gamer.no

Det er forståelig at noen kan falle pladask for de mange mysteriene som skjuler seg langt under overflaten – jeg har sågar hørt om spillere som har brukt flere titalls timer på å finkjemme labyrinten etter spor og ledetråder – men utenom dette er Animal Well egentlig «bare» et godt designet «metroidvania»-spill, ispedd et par virkelig irriterende designvalg.

Blant de tingene jeg virkelig, virkelig misliker, er en håndfull sekvenser hvor man blir jaget av diverse skapninger rundt omkring i labyrinten. Også her blir det veldig mye prøving og feiling, bare med et fryktelig irriterende stressmoment på toppen av det hele – dette kunne utvikleren spart seg for.

Konklusjon

Animal Well imponerer periodevis takket være helt særegen stemning og et fantastisk designet univers. Det er noe unaturlig og svært uhyggelig over reisen gjennom spillets mørke kriker og kroker, og man sitter med en gjennomgående følelse av at det kan være noe mystisk og ufyselig rundt hver en sving.

En kanin til besvær og ettertanke.
Espen Jansen/Gamer.no

Og ofte stemmer dette: Spillet bugner over av en hel masse merkelig mystikk, og det er jevnt over givende å løse de sentrale gåtene som blokkerer veien fram mot spillets slutt.

Selv etter rulleteksten er det mye å utforske og oppdage – jeg har selv tilbragt ytterligere tre-fire timer på å finkjemme de underjordiske gangene – men noen av de mest obskure gåtene blir for avanserte for min del. Det er også et par særs frustrerende sekvenser, hvor den vanlige prøvingen og feilingen tas til et helt nytt, utrolig irriterende nivå.

Det er likevel umulig å ikke beundre spillets mange unike påfunn. Selv om du som meg ser på dette som lite mer enn et godt designet og litt typisk «metroidvania», er det et svært minneverdig sådan.

Animal Well er tilgjengelig på Windows, Nintendo Switch og PlayStation 5 (testet). PlayStation Plus Extra- og Premium-medlemmer kan laste ned spillet gratis.

8
/10
ANIMAL WELL
Guffen og svært gåtefull «metroidvania».

Siste fra forsiden