Til tross for at man tilbringer godt over 80 prosent av tiden sin bak et ratt, vil jeg egentlig ikke kalle Pacific Drive et bilspill. I det minste ikke bilspill slik vi kjenner sjangeren – i stedet er dette noe ganske annerledes, med klare røtter i henholdsvis rogue-lite- og overlevelses-sjangrene.
Det er et mørkt og mystisk indiespill, med en av de mest mannevonde spillverdenene jeg har sett på lang, lang tid.
Radioaktiv racing
Pacific Drive er satt til et kontrafaktisk univers hvor USA begynte med uhumske eksperimenter en gang etter andre verdenskrig. De mystiske forsøkene ble etter hvert så utsvevende at de måtte mure inn en hel skog i hjertet av det nordvestlige USA.
Prosjektet var aktivt i flere tiår, før det plutselig sa stopp: Eksperimentene begynte å løpe løpsk; radioaktiv energi og lommer med elektromagnetisk aktivitet begynte å vri og vende på de fysiske lovene innenfor sonen. Ingen som var innenfor muren ble noensinne hørt fra igjen.
Vår reise begynner flere år etter, idet vi skal levere en pakke i området. Plutselig åpner det seg et sort hull i muren, og vi blir prompte sugd inn. Det viser seg raskt at det ikke er helt øde inne i den forlatte sonen likevel, og det tar ikke lang tid før man stifter bekjentskap med forskere, eksentrikere og forståsegpåere som har bodd her i alle år siden.
Til tross for at man kun snakker med disse gjennom radiomeldinger, er det et ganske fargesterkt figurgalleri – godt stemmeskuespill gjør at man får klare forestillinger om hva disse personene har vært gjennom og hva som driver de til å hjelpe deg med å unnslippe sonen.
En manns skrot ...
For unnslippe skal man, koste hva det koste vil. Med på laget har man en gammel, skranglete stasjonsvogn som har overlevd sonens herjinger. Den er ikke all verden til å begynne med, men lar deg utforske de nærliggende områdene på leting etter ressurser, plantegninger og informasjon om verdenen du har blitt kastet inn i.
Spillet er lagt opp som et litt utypisk rogue-lite-spill, hvor man legger ut på kjøretur med begrensede mengder bensin, batterikapasitet og bildeler som tar skade og etter hvert også faller fra hverandre.
Rester av gamle forskningsstasjoner, forlatte kjøretøy og tunneler sitter alle på skatter du kan spore opp og sanke. Gummi, kjemikalier og plastikk er eksempler på ting som kan gjenvinnes og bli til nye bildeler – såfremt du kommer deg helskinnet tilbake til garasjen før sonen bryter sammen og den radioaktive stormen sluker deg hel.
Drive to survive
Dette er ikke alltid like lett, for verdenen i Pacific Drive er ustabil og uforutsigbar. Hver del av sonen er prosedyrisk generert, slik at man aldri blir helt klok på hva som venter rundt neste sving. I tillegg snubler man stadig over nye uregelmessigheter som vrir og vender på universets spilleregler.
Disse kan komme i form av områder rundt omkring på kartet som er innhyllet i stummende mørke, energilommer som endrer på styringen til bilen, virvelstrømmer som skyter deg høyt til værs eller orkanvind som river og sliter i skroget til bilen.
I tillegg kommer fysiske hindringer i form av eksperimenter som har gått amok: Man kan støte på søyler som stiger opp av jordskorpen og blokkerer veien; innpåslitne sagblader som graver seg gjennom bakken på jakt etter deg; og UFO-lignende fartøy som griper tak i bilen og drar deg langs skogbunnen.
Min personlige favoritt er de såkalte «turistene», leireaktige dukker som står henslengt rundt langs veikanten og sprenger hvis du treffer dem. De fungerer også litt som de ekle englestatuene fra Doctor Who, og kan ofte finne på å bevege seg når du snur ryggen til. Skikkelig guffent, for eksempel hvis man bare skal rote etter en skiftenøkkel i bagasjerommet og plutselig har en skokk leiremennesker rett over skuldra.
Spillets fenomenale lydbilde gjør mye for å bygge opp under denne uhyggen, særlig når man kjører rundt på nattestid, hører romstering og knaking i et ellers stille skogholt eller kvepper til når man må kjøre sikksakk mellom lynnedslag og noen av de mest hissige tordenskrallene jeg har hørt.
Stressmestringskurs i fart
Ikke bare er man nødt til å unngå alle disse farene for å holde bilen i god stand, men man er også nødt til å skyndte seg for å unngå den tidligere nevnte stormen som stadig truer med å innhente deg. Man føler seg sjelden eller aldri trygg, og dette er en stor del av spillets stressende sjarm.
Etter hvert finner man måter å mestre og boltre seg i kaoset, men selv etter 20 timer bak spakene skjer det mye man ikke klarer å forutse.
Plutselig ankommer man en sone hvor man bruker dobbelt så mye bensin slik at man må bruke hevertprinsippet på gamle bilvrak man finner; brått punkterer et av dekkene slik at man må vingle seg hele veien til neste sone på leting etter noe å forsegle det med; kanskje er man uheldig og kjører inn i en trestamme som knuser begge frontlyktene slik at man må skjene rundt i tussmørket den neste halvtimen.
Bilen utvikler også spesielle nykker etter hvert, enten den begynner å skru på vindusviskerne hver gang du kjører for fort, skifter radiokanal når du setter bilen i «Park» eller åpner panseret når du skrur av tenningen.
Spillet kaster alle disse utfordringene på deg i et enormt tempo, og da føler man desto mer mestring når man på et eller annet vis klarer å løse de mange desperate flokene.
Borte bra, hjemme best
Nær sagt alle problemer kan løses, men det er både stressende og tungvint å leke mekaniker i feltet. Heldigvis vender man ofte tilbake til garasjen sin, og her har man mange spennende muligheter.
Sammenlignet med den volatile sonen, føles garasjen både varm og hjemmekoselig; full av en rekke kreative løsninger som hjelper deg med å fikse, dekorere og oppgradere bilen din. En arbeidsbenk lar deg «crafte» alt fra dører og lykter, til nødbluss og støvsugere, og et massivt oppgraderingstre lar deg oppdage nye måter å håndtere ødemarken på.
Det er mye å utforske, lete etter og lage, og spillet kan virke i overkant avansert, særlig de første par timene. Her gjør utviklerne rett og slett en ganske dårlig jobb, og flere av de mer perifere konseptene i spillet måtte jeg bruke guide for å skjønne bæret av.
Dette går litt på tvers av spillets fokus på å finne ut av ting på sparket gjennom prøving og feiling, men det er samtidig ikke veldig gøy å famle rundt i blinde mens dommedagsklokken tikker i bakgrunnen.
Konklusjon
Etter et overveldende førsteinntrykk, faller brikkene mer og mer på plass, og da blir Pacific Drive fort et skikkelig engasjerende bilspill.
Spillet har en helt særegen stemning, og i løpet av de drøyt 20 timene eventyret varer, rekker man aldri å bli helt komfortabel med hva opplevelsen kan komme til å by på. Dette er selvfølgelig med viten og vilje, og sånn sett har utviklerne gjort en formidabel jobb med å skape en volatil og mannevond spillverden.
Enkelte konsepter kunne med fordel vært mer strømlinjeformede, og selv etter mange timer bak rattet fremstår noen av mekanikkene som litt vel kompliserte for sitt eget beste. Kjøreturene blir også etter hvert ganske lange, og det er ikke alltid like givende å sanke «loot» fra de samme skuffene og skapene om og om igjen.
Likevel er dette en ganske så altoppslukende opplevelse, med en helt enorm mestringsfølelse når man klarer å overkomme de tilsynelatende umulige oddsene. Det svinger etter hvert meget godt av spillets flyt, og da er det vanskelig å ikke tenke at man bare skal ta «én tur til».
Pacific Drive er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet) og Windows.
