Et magisk begrep i medieverdenen er «IP». Intellectual property – intellektuell eiendom eller åndsrett på norsk. I denne sammenheng medieuniverser, figurer eller lignende, der opphavspersonen (eller selskapet opphavspersonen har solgt rettighetene til) eier rettighetene til å videre produsere innhold i disse universene med disse figurene.
Fordelene er enorme. Kulturkonsumentene får en ferdig pakke der de kjenner igjen figuren eller bakgrunnen, så de slipper å bli introdusert til bakgrunnshistorier eller de større underliggende konseptene. Disse ferdigpakkene kommer med en allerede eksisterende fanbase, ofte med eksisterende nostalgi. Det er en profittmaskin, og til enorm irritasjon for alle som har sett på Marvels fiendtlige overtagelse av filmmediet.
Spill er et like attraktivt medium for kjente universer. Lego Batman klarer å kombinere to samtidig, Star Wars-spillene (og Star Wars-Legoen og alt annet Star Wars) raker inn på at folk elsker universet og fansen gjerne blar opp.
Nostalgien er sterk og nostalgikerne – gjerne spillfans i 30-årene som vokste opp med Mario – er kjøpesterke. Dette er forklaringen på at Nintendo Switch, en åtte år gammel konsoll, fremdeles koster en god del lapper: Switch er ikke en barnekonsoll. Det er en familiekonsoll. Det er den offisielle Mamma-spiller-Mario-Kart-etter-leggetid-konsollen. Mamma har fulltidsjobb og spilte Super Mario Bros. da hun var 10.
Med blandet hell
Eierskapet har en utløpsdato. Vår venn detektiven i Baker Street ble oppfunnet i 1887. Det meste av verkene ble fritt vilt i 2013, men figuren Sherlock Holmes har det vært mulig å lage både film og spill av i mange nok tiår til at vi er etterlatt med en imponerende katalog både gode og dårlige adaptasjoner.
Andre verker kommer til å bli knuget på i mange, mange tiår fremover. Ringenes herre for eksempel, en IP som ga oss det fantastiske Shadow of Mordor og andre. Tolkiens univers er eid av Middle-earth Enterprises, et underbruk av Embracer Freemode, en del av Embracer Group. Apropos selskapers eierskap av kunstneriske uttrykk.
I forbindelse med Dune: Awakening tok jeg en prat med Joel Bylos, kreativ sjef i Funcom, om selskapets forhold til IP. Det at Dune-spillet skulle lages parallelt med filmene, og at det ikke var klart om det ville bli flere filmer, gjorde at det ble en del endringer underveis. På det store nivået gjorde det at figurer som Paul Atreides ikke kunne være med, et grep som førte til at hele spillet er satt i en alternativ verden der Pauls mor fulgte ordrene om om å få en datter heller enn en sønn – med enorme ringvirkninger. Innimellom fikk det norske studioet beskjed om å gjøre endringer på detaljnivå. Legendary ba for eksempel Funcom om å endre farge på noe av den lille vegetasjonen som finnes på Arrakis.
Noen vil kanskje spørre seg om Dune-serien, en ekstremt populær science fiction-serie skrevet for seksti år siden, muligens var fritatt fra bekymringer om avsløringer. Dette var også et spørsmål Bylos stilte rettighetshaveren. Han innrømmet at han krympet seg en smule da dette ble kontret med at bøkene var kjent, men at Denis Villeneuves visjon for serien ikke var det, og at han kunne komme tilbake med spørsmålet når han hadde fått noen Oscar-priser.
Bylos understreker at samtalene med Legendary var meget positive. Selv om Funcom måtte endre en ting eller to, innimellom etter at de hadde jobbet med det i et par måneder, var dette langt fra sånne mareritthistorier man kan høre fra andre lignende samarbeid.
IP-er er til salgs, til utleie og til utlån: Funcom måtte betale Legendary en sum for å lage spillet, og Legendary tar til gjengjeld en risiko i at det ikke er garantert avkastning dersom den kommersielle suksessen uteblir.
Funcom eier derimot rettighetene til Conan, skapt av pulp-forfatteren Robert E. Howard på 30-tallet.
Må vite hva man snakker om
Men er det egentlig mulig å lage noe bra om man bare sitter som fjern eier? Eller må du ha en kjærlighet til verdenen og figurene? Å lage en alternativ virkelighet som til denne grad følger konseptene i Dune vil jeg hevde er umulig uten å ha et nærere forhold til kildematerialet enn å bare sitte på det og regne med at nostalgikerne blar opp uansett.
Jeg vil for eksempel hevde at måten Hobbiten-filmene stappet inn ting fra Silmarillion kun hadde vært mulig om filmskaperne ikke helt levde i en forståelse av at hobbiten er en barnebok, og at Silmarillion virkelig ikke er det.
Noen eiere av IP-er prøver å håndtere ting på litt mindre forretningsmessig vis, og mer som en del av familien. Terry Pratchetts universer er for eksempel eid av det uavhengige produksjonsselskapet Narrativia. Det er lov å leve i håpet om at vi snart får en reprise av det klassiske Discworld-spillet fra 1995. Eller i det minste en nylansering, vær så snill?
I samtalen med Bylos kom vi innpå Conan-skaper Howard (du kan høre mer om ham i denne episoden av den ypperlige podcasten Imaginary Worlds) hans forhold til en annen pulp-storhet, HP Lovecraft, og deres brevutveksling.
Lovecrafts Cthulhu-mytologi er en populær setting for spill og annet – med varierende hell. Et nylig forsøk var Worshippers of Cthulhu, med en total misforståelse av kildematerialet, der spillets figurer ikke blir påvirket psykisk av å se tentakler sprute opp fra en vulkan. Likevel kjøpte fans av verdenen dette gudene-kan-være-onde-bybyggerspillet, fremfor det like middelmådige aztekertematiske El Dorado: The Golden City Builder.
Tilbake til å bygge intern kjærlighet for arven man forvalter: Funcom har et lite medaljesystem for ansatte etter hvor lenge de har vært i selskapet. Topp-premien for lang og tro tjeneste er ikke gullklokke, men Conan-sverd.
