Det er absolutt ikke hver dag at vi får et nytt spill i Pokémon-universet som ikke bare utfordrer seriens vante formel, men som fjerner Pokémon-duellering fullstendig. Pokémon Pokopia er et aldri så lite friskt pust i denne 30 år gamle serien, samtidig som det også minner veldig – veldig – mye om en viss annen Nintendo-serie.
Men er koselig bygging, naturutvinning og hyggelig selskap med monstervenner nok til å kaste seg ut i enda et Pokémon-eventyr?
En aldri så liten revolusjon
I mine eldre dager skal jeg innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å forsvare min Pokémon-interesse. Hvorfor i alle dager fanger jeg pokémon, holder dem inne i en ball så lenge jeg vil og tvinger dem til å kjempe mot andre pokémon til de besvimer? Hva slags dystopisk monsterplageriverden er dette egentlig?
Plutselig går det opp for meg at PETA hadde et aldri så lite poeng tilbake i tiden. Men selvfølgelig vet jeg at dette bare er en fantasiverden med piksler på en skjerm, og i dette universet liker pokémon faktisk å kjempe for trenerne sine. Okay, la gå.
Med Pokémon Pokopia er disse mulige bekymringene imidlertid saga blott. Her har vi nemlig et Pokémon-spill som viser ordentlig kjærlighet for sine figurer, som viser dem fra en helt ny side og som ikke bare lar dem møte deg, men som simulerer forhold dem imellom.
Det er rett og slett vakkert når Bulbasaur, Charmander og Squirtle leker med hverandre i et blomsterbed. Det er søtt når det dukker opp flere monstre ettersom terrenget legger til rette for det, og det er morsomt at man faktisk spiller en Pokémon selv, nemlig Ditto.
Ta tilbake naturen
Å møte Pokémon er ikke det eneste man gjør i Pokopia. Faktisk må du legge til rette for at de skal dukke opp. Dette er en verden hvor frodig natur har gått tapt og blitt erstattet med uttørket og tidvis ørkenlignende terreng. I tillegg er alle menneskene sporløst forsvunnet. Det er i denne situasjonen at du – Ditto – savner din trener, og forvandler seg til å se ut som et menneske (så langt det lar seg gjøre).
Ditto kan lære seg evner som egentlig er unike for visse pokémon, og slik, etter en kort introduksjon, lærer vi å vanne jorden rundt oss, og å kjapt mane frem frodig gress. Ved å kombinere diverse terrengtyper og gjenstander kan man lokke til seg nye typer pokémon som hører til disse lokalmiljøene, og slik vokser landsbyen din.
Det er alltid morsomt å lære en helt ny ferdighet – ikke bare fordi det gjerne kommer i møte med en ny pokémon, men fordi det gjør at verden gradvis åpner seg på nye måter. Å se landsbyen din vokse og bli fylt med liv er givende, og progresjonsfølelsen er god.
Kombinasjonen av å endre utseendet på verden rundt deg med oppdagingen av nye pokémon er fantastisk, men det ender ikke der. Hver pokémon har sin egen personlighet som synes i måten de leker og samhandler med andre på. I tillegg må du tilrettelegge for hver og ens personlige behov, slik at de trives. For eksempel vil Squirtle bli ekstra glad om hjemterritoriet deres inkluderer et sted å svømme, mens Charmander er ekstra glad i lys og varme.
Det er rett og slett superkoselig, og det varmer et gammelt Pokémon-hjerte å se disse figurene faktisk leve sammen i fellesskap fremfor å kjempe mot hverandre på trenernes vegne til en av dem takker for seg.
Altfor tamt
Landsbybygging, naturkultivering, gjenstandssamling og figurinteraksjon er ikke akkurat noe nytt i spillverden. Minecraft, Terraria, Stardew Valley, Animal Crossing og hundrevis av andre titler tilbyr hver sin versjon av sjangeren. I det store og hele er Pokémon Pokopia nær sagt en blåkopi av Nintendos egen Animal Crossing og utvikler Omega Force sitt spill Dragon Quest Builders 2 – bare med pokémon, naturligvis.
Det gjør at Pokopia fremstår kompetent, gjennomtenkt og målrettet, og man merker spesielt kjærligheten som har gått inn i skildringen av figurenes personligheter. Samtidig er det noe ved opplevelsen som virker litt for trygt.
Det er lite som i seg selv fanger oppmerksomheten etter noen timer inn, og selv om spillet er ment å være avslappende og koselig, blir jeg faktisk litt irritert av hvor tregt ting går. Pokopia kunne gjort enda mer for å skille seg ut i mengden og introdusere utfordringer som er spennende uten å bli voldelige. Spillet tilbyr definitivt noen wow-øyeblikk – som når man skimter en legendarisk fugl på nattehimmelen, eller når man endelig kommer seg til et nytt område. Men dette er unntakstilfeller, og uten ordentlig komplekse forhold eller andre nyvinninger må du virkelig elske sjangeren eller kildematerialet for å ønske å tilbringe dusinvis av timer i denne verdenen.
I tillegg er jeg skuffet over hvor lite kjærlighet som er gått inn i å skape en Pokémon-opplevelse som føles ny. Det eneste ordentlig nye er jo forholdene dem imellom, og at de nå kan leve fredelig side om side. Det er kult i seg selv. Det er også stilig at man fortsatt får en viss «fang dem alle»-følelse gjennom bruken av en Pokédex som teller hvor mange du har funnet. Men hva med språket deres og lydene de lager? Hva med det visuelle uttrykket?
Hvorfor høres disse splitter nye 3D-figurene ut som de gjorde på 90-tallet? Hvorfor snakker de til meg på et språk som høres ut som statiske lyder fra en ødelagt radio? Hvorfor benytter ikke et splitter nytt Switch 2-spill en enkel kantutjevningsmodus som gjør at verden ser mindre knitrete ut? Hvorfor er det en nokså lang lasteskjerm når man går inn i huset sitt? Og hvorfor er det fortsatt umulig å få et tredimensjonalt Pokémon-spill der figurene ikke ser ut som de er fullstendig blottet for definisjon og tekstur? I det minste er animasjonene helt greie. Fargene er også fine.
Den tegneanimasjons-aktige stilen er definitivt søt, men fremstår så enkel at hvis dette hadde vært et spill i et nytt univers, tror jeg de færreste hadde funnet seg i det.
Konklusjon
Pokémon Pokopia er et morsomt og nyskapende spill i Pokémon-serien, som mer eller mindre snur formelen på hodet. I stedet for å fange og slåss, redder og bygger vi. Det er herlig å se pokémon samhandle og faktisk leve sammen, samtidig som de også hjelper deg med å ta naturen tilbake.
Samtidig er Pokopia så trygt og tradisjonelt – og så lite visuelt spennende – at når sensasjonsfølelsen er borte, er det lite som får meg til å ville bli. Jeg tilbringer heller enda flere timer i Minecraft fordi det tilbyr så mye mer variasjon, og jeg vil heller gi sanke-og-bygge-spillet Core Keeper en sjanse fordi det ser så mekanisk og visuelt spennende ut.
Det betyr mye å være søt, og Pokémon Pokopia skal ha for å skape en helt ny Pokémon-opplevelse vi aldri har sett før. Sjarm har det definitivt, og evner som å skape dyrkbar jord, svømme og fly, gjør at verden åpnes akkurat som i de klassiske spillene.
Men Pokopia respekterer ikke tiden din. Det er allerede teknisk utdatert, og krever at du venter på lasteskjermer for å ta deg inn i svært enkle omgivelser som ditt eget hus eller nye områder. I tillegg skal du bruke mange timer for å virkelig skape noe kult. Selv da må du bryne deg på kjedelig gjenstandshåndtering i gjenkjennelige menyvinduer, en noe treg figur og en Pokémon-presentasjon som tross alt kunne vært mye bedre.
Jeg er sikker på at dette blir noe helt eget for de som allerede elsker Pokémon og spill som Animal Crossing og Dragon Quest Builders 2. Men når den innledende wow-følelsen er borte, er det lite som gjør at jeg ønsker meg tilbake til Pokopia.
Pokémon Pokopia er ute til Switch 2 nå.
