Du vet han smeden som finnes i alle eventyr- og rollespill? Han du går til for å levere materialer du har samlet inn, og som kan lage de feteste våpnene til deg.
Nå trenger du ikke han lenger! I Blades of Fire er du både helten og smeden, og selv om det høres litt flåsete ut, så fungerer det overraskende bra.
Et slag med hammeren
Helten i spillet, Aran de Lira, får hendene i en magisk hammer. Dette er ikke en hvilken som helst hammer, men en av de syv som smidde verden. Med den kan Aran reise til «The Forge» og smi de mest fantastiske våpen. Og ikke nok med det, men det i en verden der dronningen har kastet ut magi som har gjort alle hennes fienders stål til stein, så dette er en ganske unik mulighet for vår kjære helt.
Jeg var en smule ambivalent til denne delen av spillet, og var redd at det skulle bli overflødig og ikke spesielt engasjerende. I starten var det nettopp det, litt smått med både valg og variasjon. Men hele progresjonen i spillet er knyttet til våpnene du kan lage, og materialene du skaffer deg. Og med mer valg ble det bare bedre. For det er ganske omfattende det du kan gjøre.
Du velger selvsagt en type våpen å begynne med, for eksempel et standard sverd. Så må du ta en rekke valg mellom forskjellige former og lengde på bladet og hiltet, du må velge hvilket materiale du skal bruke til ulike deler, og til slutt må dette hamres sammen i et lite minigame, der du best mulig skal hamre stålet slik at det passer i en bestemt form. Dette er ikke alt, fordi alle valgene påvirker også våpenets egenskaper. Skaden det gjør, hvor fort eller sakte det svinger, og hvor balansert det er. Alle disse påvirker igjen hvor mye «stamina» du har, hvor stort vindu du har for å gjøre en defleksjon, eller hvor mye blokkeringer du kan gjøre med våpenet. Nye våpentyper og nye variasjoner samles på flere ulike måter i spillet, men hovedsakelig så låses en våpentype opp ved å overvinne et bestemt monstre X antall ganger.
Hele progresjonen og utviklingen av figuren din er knyttet til materialene du samler, og våpenet du smir. Det er ganske kult, og gir en helt egen og unik vri på progresjonen i spillet. Du har ingen andre elementer eller utstyr i spillet som påvirker styrken og skaden til Aran, med noen minimale unntak. Som sagt var jeg litt skeptisk til systemet helt i starten av spillet, men med mer kompleksitet og valgmuligheter vokste det på meg, og nå synes jeg dette er imponerende.
Brokete historie
Aran møter fort sin følgesvenn Adso, og sammen drar de på en reise for å ta livet av dronningen som har forbannet hele landet. Samspillet mellom de to hovedfigurene i spillet er grei, men historien i spillet føles oppstykket og brokete. Uten å avsløre noe så virker det som om man hopper over viktige samtaler og utvikling, både individuelt og de to sammen. Dialogen er middelmådig, og Adso kjennes periodevis ut som et oppslagsverk, og ikke en levende, velutviklet figur. Utviklerne er helt klart inspirert av God of War, men uten å treffe den samme nerven eller kvaliteten.
Jeg liker imidlertid Adso og hans notatbok, som fungerer veldig bra som oppslagsverk og informasjon. Han noterer ned informasjon etter hvert som du beseirer en type fiende flere ganger, og til slutt blir notatet hans fullført, og tegningen han tegner komplett. Denne teksten er både velskrevet og gir god informasjon om hvordan du best beseirer ulike fiender, samtidig som jeg liker stilen og måten det presenteres på.
Stemmeskuespillet er bra, derfor er det synd at det er såpass dårlig flyt i dialogene og historien som fortelles.
Det jeg liker bedre er verdenen og områdene vi får lov til å utforske i spillet. De er varierte og detaljrike, og har masse hemmeligheter og snarveier som kan oppdages. Det er fascinerende å se hvordan store områder knyttes sammen med noen låste dører, huler eller andre ting som du ikke må oppdage, men som i stedet ligger der som gulrot for de som liker å utforske hver krik og krok. Du står egentlig mer eller mindre fritt til å reise litt dit du vil, men flere steder og områder er «låst» bak en evne eller mekanisme som må låses opp, noe jeg fant ut etter noen timer med kaving der jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme videre. Ikke helt heldig akkurat det, men det er mulig jeg gikk glipp av en eller annen beskjed et sted.
Jeg liker denne blanding av åpen og lineær utforsking utviklerne har gått for, og med godt områdedesign synes jeg det flyter godt fra sted til sted. Det er ikke på nivå med for eksempel FromSoftware, men godt over godkjent.
Mangfoldige fiender
I alle disse områdene kommer det fiender som vil teste de hjemmelagde våpnene dine, og gjett om de får smake på stålet. Kampsystemet i Blades of Fire er ganske likt andre spill i samme sjanger, det er metodisk og straffer deg hardt hvis du bommer. Du kan blokke og hoppe unna angrep, men ikke uendelig. Hvis du timer blokken riktig blir det en defleksjon, og du får et lite vindu der fienden er svimeslått.
Det kuleste med kampsystemet er at du angriper fienden fra fire kanter, styrt av hver sin knapp (på en kontroller i hvert fall). Dette fungerer overraskende bra, og gir en god dynamikk og flyt i kampene. Du må se om våpenet du bruker passer til fienden, eller om de har rustning eller andre ting som gjør at et våpenbytte kanskje er på sin plass. Kanskje du må svinge sideveis, eller kanskje du må sikte på bein eller hodet. Igjen var dette noe som føltes litt uvant og klønete ut i starten, men som også vokste på meg utover i spillet, og med et større arsenal av våpen tilgjengelig.
Spillet kjennes litt ut som en kombinasjon av Dark Souls og God of War, der det ligger litt midt imellom de to i kampsystemet sitt. Det er ikke like bra eller responsivt som noen av dem, men det er velfungerende og engasjerende på tross av noen svakheter. Tyngden i noen av våpentypene er ikke helt optimal, og treffpunktene kjennes luftige ut. Samtidig er det rart at man ikke deiser fiendene overende med en tung sving med en gigahammer, noe det absolutt føles som om det burde gjøre oftere. Dette er imidlertid småplukk litt her og der, og ingen store svakheter som gjør at jeg misliker kampene. Kampene er gode, sjefskampene er kule og totalt sett så er jeg positivt overrasket over flyten og variasjonen du har tilgjengelig.
Konklusjon
Blades of Fire er en positiv overraskelse. Det spiller bedre enn det ser ut til, og kampsystemet er interessant og byr på noe litt nytt i det minste. Verdenen er stor og intrikat, det er masse hemmeligheter å finne og snarveier å utforske. Spillet belønner nysgjerrighet på en god måte, og det er godt verdensdesign her.
Det å lage, tilpasse og finne dine egne favorittvåpen er unikt, og en veldig kul mekanisme i spillet. Jeg var litt redd for at det bare skulle være en litt halvveis gimmick, men det er en sentral del av spillets progresjon, og jeg synes det er veldig gøy å hente inn nye materialer og våpentyper, se hva sluttresultatet blir og hvordan det fungerer i kamp.
Et vellaget actionspill med en litt halvveis historie, men som uansett er verdt å se på for fans av sjangeren.
