I tegneserieverdenen er det få konstellasjoner som har samme tyngde som The Fantastic Four. Den underfundige superheltfamilien var med på å definere Marvels sølvalder på 1960-tallet og har siden den gang vært et av de mest forjettede varemerkene i bransjen.
Desto merkeligere er det at det har tatt så lang tid å gi figurene et seriøst filmunivers å boltre seg i. Ikke at det ikke har vært forsøk, men filmene fra midten av 2000-tallet ble aldri mer enn enkle popkornfilmer, og nyversjonen fra 2015 er det kanskje best å ikke nevne overhodet.
Etter at Disney kjøpte opp Fox i 2019, har det vært store forventninger til hvordan disse figurene skulle ble med i det massive Marvel-universet, og nå har vi endelig svaret. Det kommer i form av fjonge figurer, strøken sci-fi og et pirrende premiss, men klarer dessverre ikke å leve helt opp til forventningene.
Frir til nykommerne
The Fantastic Four: First Steps er det nærmeste man kommer en frittstående Marvel-film i disse dager. Ikke bare får vi stifte bekjentskap med en gruppe «splitter nye» figurer, men de stammer også fra et helt annet univers enn det vi har blitt kjent med tidligere.
Marvel har riktignok lekt seg med tanken på separate verdener en stund nå, men de fleste hendelser så langt i filmserien har likevel vært tydelig forankret i universet kjent som Earth-616. Denne historien er på sin side satt til Earth-828, og er sånn sett helt blottet for forbindelser til tidligere filmer og figurer.
Dette gjør First Steps mer eller mindre perfekt for nykommere og seere som har falt av lasset – de som synes det blir litt mye forarbeid med 36 spillefilmer og et lite dusin TV-serier.
Samtidig fører det også til at filmen mister noe av det som gjør Marvel-universet så unikt. Møtene mellom unike figurer og overraskende sammenstøt mellom både helter og kjeltringer har hatt en helt egen, nesten forførende effekt i snart 20 år, og dette er helt fraværende i denne filmen.
Først mot slutten får vi noe som minner om en klar referanse, et løfte om veien videre, men da er det til gjengjeld over i et blaff.
Det er særlig skuffende all den tid dette angivelig er en av de siste filmene før den neste Avengers-utskeielsen, Avengers: Doomsday. Ergo står vi mer eller mindre på bar bakke i forkant av neste års store kinobegivenhet, noe som står i kraftig kontrast til det massive forarbeidet som lå til grunn for Infinity War og Endgame.
Men det er selvfølgelig ikke noe man helt og holdent kan laste de fantastiske fire for.
Nærkontakt av første grad
Denne filmen fungerer som sagt godt som en selvstendig historie om familie, vennskap og kampen mot uforklarlige kosmiske krefter.
Pedro Pascal og Vanessa Kirby stiller som familiens frontfigurer, den tøyelige Mister Fantastic og selveste Invisible Woman, mens Ebon Moss-Bachrach og Joseph Quinn utfyller kvartetten som steinmennesket The Thing og den selvforklarende Human Torch.
First Steps er ingen opprinnelseshistorie, men kaster oss i stedet inn i et univers som er satt fire år etter ulykken som ga de fire sine ekstraordinære evner. Dette betyr at de allerede har reddet verden opptil flere ganger tidligere, og det hviler øyeblikkelig en ekstra last på skuldrene til våre helter.
Ting blir ikke nevneverdig bedre når Silver Surfer ankommer New York for å varsle om en nært forestående trussel fra selveste Galactus, en utenomjordisk entitet som spiser planeter og har markert jorden som sitt neste mål.
Pedro kan bedre
Skuespillerne gjør alle en god figur, og jeg kjøper øyeblikkelig båndet mellom de fire hovedpersonene. Dette er sjarmerende, likendes karakterer, og de gir filmen akkurat passe personlighet og tyngde.
Likevel er det noe som tydelig mangler, og etter hvert innser jeg at både manus og regi jobber aktivt imot mye av det filmen prøver å være. Filmen har et enkelt og velfungerende premiss, men det viser seg fort å være en langt vanskeligere oppgave å fylle inn tomrommet rundt den enorme trusselen som ruver i det fjerne.
Eventyret har en unik flyt, med flere uforutsigbare vendinger underveis, men fremstår likevel forhastet deler av tiden. Selv om jeg liker figurene, deres evner og måter å agere på, rekker jeg liksom aldri å føle noe særlig mer for dem.
Særlig Pascal, som jeg vet kan levere skuespillerprestasjoner ut av en annen verden, føles avspist i denne rollen – som om han holder igjen. Eller alternativt blir holdt igjen av svake sceneanvisninger.
Sølv er det nye gullet
Den av de fire som derimot kommer best ut av det er Quinn i de flammehemmende skoene til Human Torch. Han går en hårfin balansegang mellom «cocky», kjærlig og kløktig, og hans finurlige forhold til Silver Surfer er gjennomgående interessant.
Det hører med til fortellingen at «kjeltringene» både engasjerer og fascinerer på sin særegne måte, og det er Julia Garner og hennes tolkning av Silver Surfer som imponerer aller, aller mest. Hun ikler seg figurens tvetydige kompleksitet med en perfekt mengde menneskelighet, og står i tillegg for noen av filmens mest minneverdige actionsekvenser.
Problemet er at hun utenom noen få knallgode enkeltøyeblikk ikke får all verden å gjøre i løpet av filmens to snaue timer.
Galactus lider en likedan skjebne, og det han forsøker å tilføre av filosofiske dilemmaer og særpreg blir nesten like raskt avfeid av hovedpersonene. Og da ender man nok en gang opp med en litt for typisk Marvel-affære.
Univers uten sidestykke
Langt ifra typisk er filmens audiovisuelle uttrykk. Historien er satt til sekstitallet, men ikke helt slik vi kjenner det. I stedet er dette en kontrafaktisk, retrofuturistisk sci-fi-verden hvor det meste er mulig, inkludert svevende biler, pratsomme roboter og teleportering.
Universet formelig spretter ut av lerretet takket være den unike stilen, hvor alt fra figurenes drakter til reklameplakatene i Times Square er med på å gi filmen det lille ekstra.
Lyden er tilsvarende god, og det skader på ingen måte at Michael Giacchino setter sitt preg på verket med et jevnt over solid lydspor og et enestående hovedtema.
Konklusjon
The Fantastic Four: First Steps byr på finurlig og fargerik superheltmoro, og underholder stort de gangene figurene bruker evnene sine i møte med urokkelige utenomjordiske krefter.
Jeg liker mye av det filmen finner på: Hovedpersonene er interessante på hvert sitt vis; de ser flotte ut; og spesielt Human Torch og Silver Surfer engasjerer flere ganger underveis.
Premisset og flyten i filmen er det også lite å si på, og i motsetning til mange andre Marvel-filmer, er det flere ganger underveis hvor jeg ikke vet nøyaktig hvor handlingen er på vei.
Dessverre utnytter ikke filmen disse øyeblikkene fullt ut. Det går litt vel raskt i noen av svingene, og når spesielt manuset har åpenbare svakheter, rekker man aldri å bli veldig investert i figurene og deres følelsesliv.
Filmen stikker seg ut ved å være tydelig adskilt fra resten av filmuniverset, uten at dette er et utelukkende positivt grep. I stedet føles det som om filmen mangler noe, og det suget jeg fikk i magen av å se Thunderbolts* tidligere i år er nesten helt fraværende her.
At det ikke er mer virak når dette angivelig er en av de siste store prosjektene før Avengers: Doomsday, gir en viss grunn til bekymring.
The Fantastic Four: First Steps hadde premiere 23. juli.
