Marvel har ikke vært det samme siden Avengers: Endgame. Filmen – som på et tidspunkt var den mest innbringende gjennom tidene – var så gripende, så bombastisk og satte et så monumentalt punktum for den første æraen av Marvels filmunivers, at det rett og slett har vært vanskelig å føle det samme for det som har kommet i tiden etter 2019.
Selv når Shang-Chi, Spider-Man og Guardians of the Galaxy har bydd på unntaksvis store kinoøyeblikk, har det manglet noe; en tydelig retning for hvor serien er på vei.
Den nyeste filmen i rekken, Thunderbolts*, gjør fint lite med dette overhengende problemet, men klarer likevel å gi meg fornyet tro på at Marvel-universet kanskje er verdt å redde tross alt.
Ikke akkurat Avengers
Thunderbolts* er et frittstående actioneventyr, men er kanskje også den Marvel-filmen som per dags dato krever mest forarbeid – i det minste hvis du skal kjenne til absolutt alle figurer som dukker opp underveis.
Her henter nemlig manusforfatterne figurer fra en rekke adskilte hjørner av Marvel-universet – de fleste har riktignok røtter i de nyeste fasene av medieuniverset, men det er også noen som ikke har blitt sett i hverken film eller TV-serier på et halvt tiår.
Husker du for eksempel Ghost fra Ant-Man and the Wasp?
Vel, uavhengig av om du husker henne eller ei, dukker hun i hvert fall opp her, som en av seks antisosiale antihelter som brått må samarbeide for å redde dagen. Med seg får hun U.S. Agent, Taskmaster, Red Guardian, Bucky Barnes og Yelena Belova. Midt oppi det hele dukker den hittil ukjente Bob opp, og kaoset er dermed komplett.
Når en tidligere arbeidsgiver forsøker å ta dem av dage, er det bare én ting å gjøre: overleve, koste hva det koste vil.
Deilig dynamikk
Det er en brokete og uforenelig gjeng, men jeg kjøper likevel premisset takket være den øyeblikkelige kjemien mellom figurene.
Den tankefulle, uforsiktige Yelena er filmens uuttalte hovedperson, men overraskende nok er det ingen av de andre figurene som er skadelidende av dette. I stedet utfyller den fargerike banden hverandre på en utrolig engasjerende måte, hvor alle har sin naturlige plass.
Figurene er riktignok både egenrådige og trettekjære, men gjennomgående godt skuespill og et rapt manus gjør underverker når de forskjellige personlighetene møtes til både verbal og fysisk holmgang.
Actionsekvensene er kanskje i overkant sparsomme, og jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om forfatternes håndtering av skurken, men ellers gjør filmen mye bra.
Nesten alle får sitt øyeblikk i rampelyset, og dynamikken mellom de sentrale figurene er unektelig sjarmerende.
Jordnære jyplinger
Thunderbolts* er langt ifra den første superheltfilmen som kombinerer en rekke uregjerlige sabber – det er ikke engang den første Marvel-filmen som gjør det – men hverken Suicide Squad eller den første Guardians of the Galaxy lyktes i samme grad med å etablere troverdige personligheter slik denne filmen klarer.
Det hjelper selvfølgelig når man har Oscar-nominerte Florence Pugh som filmens åpenbare ledestjerne, med flere nære, enestående scener i løpet av spilletiden. Hennes melankolske tolkning av den ellers ganske stormfulle Yelena Belova er med på å gi historien et helt egen sinnelag.
Medaljen ved å være superagent på dødelig oppdrag har helt klart en bakside, og det er forfriskende å se figurer i dette glansfulle tegneserieuniverset forholde seg til det som tidvis er ganske mørk tematikk.
Thunderbolts* graver riktignok aldri veldig dypt, men her lefler forfatterne med alt fra alkoholmisbruk og selvmordstanker, til bråk i hjemmet og voldsomme traumer fra barndommen. Det er ikke veldig lystig, men det tilfører opplevelsen en tydelig nerve; en klar identitet, og det er noe Marvel-universet godt kan trenge nå.
Mer dette, mindre Harrison Ford i rød CGI, takk!
Lys og mørke
Handlingen tar flere spenstige vendinger underveis, og svært god flyt gjør at de drøyt to timene filmen varer knapt merkes.
Og plutselig er filmen over, etter det som dessverre ender opp som en litt antiklimaktisk siste akt. Grunnen til at avslutningen føles så brå, er nok likevel mer et problem med Marvel- og superheltfilmer som helhet, og ikke noe Thunderbolts* gjør direkte feil.
Gjennom nesten 20 år har Marvel lært oss at det alltid er en storslagen actionsekvens mot slutten av filmen, en kamp på liv og død, mellom godt og ondt.
Thunderbolts* rekker aldri å gå inn i denne fasen, men løser konflikten på et annerledes, mer personlig nivå. Også her kan filmen minne litt om Guardians of the Galaxy, men resultatet er ikke i nærheten av like klokkerent som den gang. Det blir litt enkelt også her, og dermed sitter jeg noe slukøret igjen når rulleteksten melder sin ankomst.
«Var det ikke mer?»
Da har filmen til gjengjeld en av de lengste og mest ublu «post credit»-sekvensene i serien til dags dato.
Her lader Kevin Feige og kompani tydelig kanonen i forkant av Fantastic Four-tilbakekomsten nå til sommeren, men kanskje i enda større grad før neste års Avengers: Doomsday. Jeg kjenner øyeblikkelig at det kiler litt i magen, og jeg kan knapt vente med å se hvordan Thunderbolts* sitt sjarmerende stjernelag kan bli en fremtidig del av et dypere Marvel-univers.
Konklusjon
Thunderbolts* er en beint fram god Marvel-film som, til tross for å gå i mange av de samme fellene som andre filmer i serien, imponerer takket være et helstøpt rollegalleri. Her er det plass til nesten alle; det er ingen av skuespillerne som skiller seg ut i negativ retning; og den underlige dynamikken som oppstår mellom hovedpersonene er til å spise opp.
Eventyret har svært god flyt, til en sånn grad at jeg nesten blir tatt litt på sengen når det hele plutselig er over etter to fengslende timer. Om noe kunne filmen med fordel vært noe lenger, for jeg skulle helst sett at manusforfatterne fant enda mer tid til å utforske de mørke, vonde følelsene som Yelena og resten av gjengen bærer på. Kanskje kunne de funnet flere muligheter til å si noe ordentlig vettug om dette såkalte tomrommet de har inne i seg.
Dette kunne virkelig sementert Thunderbolts* som en klassiker blant moderne Marvel-filmer, men forfatterne gir seg akkurat når leken er i ferd med å bli skikkelig god.
Jeg er heller ikke helt sikker på hva jeg synes om måten de har skrevet skurken, som går fra å ikke vite noe om sine egne krefter, til å mestre dem på rekordtid – det mangler noe her.
Likevel fungerer dette ypperlig som en litt annerledes Marvel-opplevelse – den er langt mer jordnær enn det meste som har kommet tidligere, med gjennomført troverdige figurer som det rett og slett er vanskelig å ikke like.
Den har også flere klare hentydninger til hvor filmuniverset er på vei herfra, og på vei ut av kinosalen kan jeg ikke annet enn å føle en fornyet tro på Marvel.
Thunderbolts* går på norske kinoer fra 30. april.
