Spillfilmer blir stadig mer stuerene, men det dukker jevnlig opp kleine, krampaktige levninger fra en svunnen tid.
Den forrige Mortal Kombat-filmen var blant disse. Den var mindre opptatt av en givende historie og relaterbare karakterer og mer opptatt av slepphendt slåssing og å stappe inn så mange ublu referanser som mulig på kortest mulig tid.
Overgangen til oppfølgeren kunne ikke vært mer markant, for kinoaktuelle Mortal Kombat II føles til sammenligning som en langt mer voksen filmopplevelse.
Man merker det allerede fra første sekund: kostymene, skuespillet, de visuelle effektene, settene og ikke minst billedkvaliteten – alt er betraktelig bedre. Der forrige film fremsto som en litt billig B-film, er oppfølgeren tydelig påkostet i alle ledd.
Nå er det til og med mulig å bry seg litt om karakterene.
Blodbad med glimt i øyet
Verden er virkelig i fare denne gangen, og etter å ha brukt store deler av forrige film på å unngå elefanten i rommet, sparkes den altoverskyggende kampsportturneringen som kan avgjøre universets fremtid – selve Mortal Kombat – i gang.
Brått hviler jordens skjebne i hendene til et kobbel kranglevorne kamphaner, og brorparten av de utvalgte fra originalfilmen vender tilbake. De fleste av dem har fått langt mer kjøtt på beinet siden sist.
Det ene unntaket er forgjengerens svært stive hovedperson, men han blir heldigvis tilsidesatt ganske raskt. I hans sted dukker det opp et knippe langt mer tiltalende figurer, og særlig Karl Urban og Adeline Rudolph begeistrer i rollene som henholdsvis Johnny Cage og Kitana.
Førstnevnte kunne kanskje vært enda mer karikert, mens sistnevnte gjør en strålende figur som standhaftig dobbelagent – det blir raskt tydelig at det er hun som er denne filmens hjerte og sjel.
På motsatt side av konflikten etablerer Martyn Ford seg som den daddelverdige, direkte despotiske Shao Kahn, en drittsekk som forsøker å ta rotta på Earthrealm med en hærskare av stadig nye kjeltringer under sin kommando.
Og et sted i midten står Josh Lawson som Kano – også denne gangen stjeler han showet. Han fortsetter å være enormt karismatisk og ustyrtelig morsom i rollen som den ramsalte australieren, og tilfører filmen en hel masse deilig fandenivoldskhet.
Gladvold og vemmelse
Historien i seg selv er ikke nødvendigvis veldig dyp – det er få reelle overraskelser her, og særlig første akt blir nokså langtekkelig i sitt forsøk på å menneskeliggjøre Johnny Cage – men Mortal Kombat II leverer likevel godt på det som ble lovet i forrige film.
Når handlingen først skyter fart, får filmen fin fremdrift, og spillseriens teft for blod, gørr og grusom gladvold får også boltre seg – i en slik grad at ingen fremstår som helt trygge.
Lemmer rives av og hodeskaller knuses rett som det er, og filmen emulerer spillenes overdrevne voldsbruk på en effen måte.
Selve koreografien blir riktignok litt uoversiktlig til tider, og noen dueller, karakterer og arenaer gir meg langt mindre enn andre – også her føler jeg at Urbans figur dessverre kommer litt til kort.
Filmen vet likevel å ramme inn de virkelig store øyeblikkene, og i løpet av eventyrets to snaue timer er det flere klare høydepunkter som får kinosalen til å bryte ut i både vemmelse, latter og heiarop.
Tilhengere av spillene får med andre ord nøyaktig det de ønsker seg, selv om mye av moroa er glemt idet man setter seg i bilen på vei hjem.
Konklusjon
Mortal Kombat II er en frisk filmopplevelse som gir masse underholdning så lenge den varer. Det tar riktignok litt tid før historien virkelig kommer i gang, og heller ikke denne gangen klarer manusforfatterne å styre unna de kleineste one-linerne.
Men sammenlignet med kvaliteten på forrige film er forskjellen helt tydelig – det er mye mer å sette pris på denne gangen, og takket være sjarmerende skuespillerprestasjoner og fin fremdrift er det lett å la seg engasjere underveis.
Særlig siste akt engasjerer stort, og jeg kjenner at jeg helst skulle gitt filmen en enda litt høyere karakter. Dessverre mangler Mortal Kombat II også det lille, lille ekstra, og mye er glemt allerede før man går ut av kinosalen – det betydde kanskje ikke så mye?
I den grad noe som helst er av betydning i et univers hvor selv en stake gjennom øyeeplet ikke gjør all verden ... så lenge man har en nederdrektig nekromantiker i bakhånd.
Mortal Kombat II har kinopremiere fredag 8. mai.
