Star Wars er tilbake på kino, for første gang på nesten syv år. Denne gangen er det hverken Skywalkere eller sith-er som står i fokus, men i stedet en kjærlig duo som har tatt skrittet helt fra TV-serienes verden.
The Mandalorian and Grogu begynte egentlig livet som den fjerde sesongen av The Mandalorian – planene gikk derimot i vasken etter den omfattende streiken som rammet Hollywood i 2023, og restene ble i stedet til en drøyt to timer lang spillefilm.
Det er en overgang som dessverre ikke fungerer veldig godt.
Selvskreven Star Wars
Vi følger nok en gang Pedro Pascal som den maskerte dusørjegeren Din Djarin. I serien snubler han over og tar til seg den unge grønnskollingen Grogu – viden kjent som Baby Yoda – og i filmen havner de to nok en gang i trøbbel.
Sånn går det når man tar strøjobber for den nye republikken.
Det onde imperiet er i ruiner, og våre helter blir satt til å spore opp lederne for en utbrytergruppe i utkanten av galaksen. På veien snubler de over restene av Hutt-kartellet; de tar turen innom en intergalaktisk gladiatorarena; og jaggu forliser de også på en fuktig sumpplanet.
Det er med andre ord mye Star Wars i denne Star Wars-filmen.
Sleipe romvesen som snakker tullespråk, synet av forvokste AT-AT-er som kreker seg langs en snødekt fjellhylle og lyden av blastere og tikkende granater er øyeblikkelig nostalgisk, men det alene kan ikke drive en hel film.
Og i dette tilfellet er handlingen aldri i nærheten av å ha den tyngden man forventer av en spillefilm av dette kaliberet. I stedet føles The Mandalorian and Grogu mer enn noe annet som et par litt for lange episoder av TV-serien filmen er basert på.
Tempoet er merkelig, historien stykkes helt tydelig opp i to separate akter, og det virker lenge som en ettertanke at de to halvdelene i det hele tatt hører sammen.
Fryktløs og feilfri
Filmen er i det minste rett på sak, og det tar ikke lang tid før vi får se hva Din Djarin er god for.
Det er øyeblikkelig klart at hovedpersonen har vært ute mang en vinternatt tidligere, og dusørjegeren fremstår som direkte «overpowered» der han stiller med laserpistol, flammekaster og jetpack allerede fra start.
Brorparten av fiendene klarer knapt å lage en skramme, og på denne måten oppnår ikke Din Djarin noen naturlig utvikling gjennom filmen. Han er allerede den perfekte råtass, og ikke engang dynamikken med Grogu byr på nevneverdige problemer.
Joda, actionsekvensene er både fartsfylte og spennende, men de fremstår også litt enkle store deler av tiden. Står det i det hele tatt noe på spill?
Dette blir spesielt merkbart når duoen etter hvert må hamle opp med stadig flere, tydelig dataanimerte monstre. Jeg liker riktignok flere av designvalgene som er tatt, men også her mangler filmen tyngde og troverdighet.
Dreven dukkeføring
Kontrasten til figurene som ikke er dataanimert kunne knapt vært større.
Yndige, lille Grogu skiller seg for eksempel klart ut som en ekte dukke: Han plundrer og kløner, er leken og babler på et uforståelig, baby-aktig språk, og resultatet er et besynderlig, utrolig sjarmerende vesen.
Det er noe Ivo Caprino-aktig over det hele, og sammen med et knippe andre åpenbare dukkeskapninger, er Grogu med på å gi opplevelsen et slags særpreg. Det er bare litt for lite, litt for sjeldent.
Konklusjon
The Mandalorian and Grogu er en helt middels eventyrfilm, som likevel klarer å underholde en del takket være et knippe særs sjarmerende figurer. Dukkeføring er spesielt engasjerende, og Grogu og hans medsammensvorne er til å spise opp i enhver scene de er i.
Tradisjonen tro byr Star Wars-universet også på en håndfull andre artige skapninger, selv om det her kan bli litt mye dataanimasjon til tider.
På motsatt side av spekteret synes jeg de menneskelige figurene fungerer helt greit. Pedro Pascal er som vanlig karismatisk den tiden han er på skjermen, men når han går rundt med heldekkende rustning nitti prosent av tiden blir han likevel hakket for anonym denne gangen.
Jeg skulle gjerne sett at dusørjegeren hadde enda mer tyngde, møtte enda mer motstand. I stedet føles det aldri som om det er veldig mye som står på spill – til det er Din Djarin for skarp og nevenyttig, mens Grogus evner hele tiden lurer i det fjerne som en lang rekke mulige «deus ex machina»-øyeblikk.
The Mandalorian and Grogu blir rett og slett altfor enkel for å sitt eget beste og har egentlig ingenting på kino å gjøre.
The Mandalorian and Grogu kan ses på kino nå.
