Det er virkelig i vinden å lage film og serier basert på dataspill om dagen, og de siste årene har kvaliteten vært jevnt over ganske god. I hvert fall bedre enn det vi har vært vant til fra tidligere år.
Vi skal nemlig ikke så veldig langt tilbake i tid før spillfilmer stort sett var å regne som billige etterligninger av spillene de var basert på. Blant de mange litt halvhjertede filmopplevelsene fra «den gang da» finner vi Silent Hill fra 2006.
Nå er samme regissør, Christophe Gans, tilbake med sin egen versjon av Silent Hill 2, og resultatet er omtrent akkurat som forventet.
Som å reise tilbake i tid
Return to Silent Hill tar seg riktignok flere store kreative friheter underveis, men er likevel en åpenbar adaptasjon av Silent Hill 2.
I likhet med i spillet følger vi også her den ulykksalige James Sunderland, som etter å ha mottatt et kryptisk brev fra sin forhenværende kone, vender tilbake til den tåkefulle fjellheimen Silent Hill.
Her er ingenting helt som det skal være: hus og bygninger er forlatte, gatene er folketomme og det regner en grålig aske fra himmelen. Det tar ikke lang tid før James innser at noe er fryktelig, fryktelig galt, men da er det allerede for sent.
Verdenen forandrer seg foran øynene hans, og flere makabre monstre titter gradvis fram fra tåken. James har brått intet annet valg enn å fortsette lenger og lenger inn i den marerittaktige småbyen, og herfra og ut har filmen konstant framdrift.
Faktisk er det nær sagt ingen dødpunkter, og de snaut to timene Return to Silent Hill varer går med i en durabelig fart. Her flakker hovedpersonen fram og tilbake mellom skyggeskapninger, actionsekvenser og tilbakeblikk, og det er lett å la seg rive med.
Flere av områdene vi får utforske er som hentet direkte fra spillet, og med en fin spenningskurve er filmen både engasjerende og nifs store deler av tiden.
Unaturlig, men ikke på en god måte
Kvaliteten på alt annet er derimot langt mindre overbevisende, og allerede fra start av er det tydelig at dette er en god, gammeldags B-film.
Særlig det visuelle skranter. Filmen har for all del et interessant uttrykk – med god bruk av lys, mørke og unike overnaturlige elementer – men er også på kanten til å være beint fram stygg flere ganger underveis.
Det er rett og slett for mye utstrakt bruk av visuelle effekter, og dette gjør at deler av universet mangler både tyngde og troverdighet.
Verst av alt er nok likevel monstrene, som virker til å være helt og holdent dataanimerte. Mange av de fremstår unaturlige, helt uten kontakt med resten av verdenen – ergo er de ikke er spesielt skumle i det hele tatt. Faktisk faller enkelte sekvenser i fisk ene og alene på grunn av dårlig CGI.
Flere fargerike folk
Andre ganger er det manuset som har skylden: Flere av dialogutvekslingene føles unaturlige, og spesielt i første halvdel av filmen er det som om det mangler flere åpenbare replikker.
Særlig hovedrolleinnehaver Jeremy Irvine virker til å slite innimellom – han gjør stort sett en helt grei jobb, men er samtidig litt fjern og intetsigende.
Også her har manuset helt klart mye av skylda, og det hjelper på ingen måte at hovedpersonen er den klart minst interessante figuren av dem alle, også i opphavsmaterialet.
Da liker jeg Hannah Emily Anderson langt bedre i rollen som Mary, og sammen med en fargerik skokk med merkelige bifigurer tilfører hun historien akkurat nok personlighet.
Heller ikke dette er nødvendigvis bra hele tiden, og særlig ett sidespor, knyttet til en kult i hjertet av byen, føles malplassert. Men framdriften er der, og det er lenge gøy å forsøke å sette sammen de mange adspredte ledetrådene.
Hva skjedde egentlig nå?
Dessverre koker mye av historien bort i kålen, og filmens siste akt føles som en eneste lang feberdrøm. Her mister både James og seeren oversikt over hva som er virkelig, og det blir vanskeligere og vanskeligere å bry seg om figurene.
Vi får for så vidt svar på flere av de store spørsmålene, men gjennomføringen i denne delen av filmen er svak, og jeg føler egentlig ikke at jeg sitter igjen med så veldig mye ved filmens slutt.
Da spiller jeg heller spillet, hvor historien er full av subtekst, dybde og mening.
Konklusjon
Return to Silent Hill er en ålreit B-film, hvor både flyt og figurer bidrar til å holde spenningen oppe fra start til slutt. Filmen er langt ifra pen, men likevel visuelt interessant, med mange unike og genuint uhyggelige sekvenser.
Faktisk treffer flere enkeltøyeblikk veldig bra, og det er helt klart glimt av godt skuespill her.
Særlig fascinerende er det å følge James og Mary gjennom en rekke fargerike tilbakeblikk, samtidig som man forsøker å forstå seg på hvordan historien egentlig henger sammen.
Der stopper imidlertid mye av moroa opp, for Return to Silent Hill makter rett og slett ikke å gi tilfredsstillende svar på de mange spørsmålene som tårner seg opp underveis.
Filmen prøver så godt den kan å være like besnærende og meningsfull som spillet den er basert på, men stemningen er tydelig annerledes – anstrengt, ikke melankolsk.
Det blir rett og slett litt masete, og dermed bare halvhjertet også denne gangen.
Return to Silent Hill går på kino nå.
