Sony har for alvor begynt å gjøre film og serier av spillene sine, og så langt vil jeg si at de har lyktes ganske godt.
Tidligere har vi blant annet fått leve ut racerfører-drømmen i Gran Turismo og lett etter skjulte skatter med Tom Holland som en litt tannløs Nathan Drake.
I disse dager gjør Pedro Pascal og Bella Ramsey comeback i HBOs tolkning av The Last of Us, og omtrent samtidig dukker det nyeste skuddet på stammen opp, da i form av en løssluppen kinoadaptasjon av den moderne skrekk-klassikeren Until Dawn.
Mot alle odds er sistnevnte også den klart beste «PlayStation-filmen» til dags dato.
Men Clover-banden var ikke død!
Until Dawn er svært løst basert på 2015-spillet med samme navn, hovedsakelig ved at vi også her får følge en gruppe ungdommer som blir, adskilt fra omverdenen, forfulgt av monstre og utsatt for en rekke selsomme drapsforsøk langt uti hutaheiti.
Den provisoriske lederen for vennegjengen på fem er Clover, en ung jente som har fulgt sporene etter sin forsvunne søster til en bortgjemt dal i de dype amerikanske skoger. Med seg har hun sin godlynte eks Max, den åndelige venninnen Megan og det volatile kjæresteparet Nina og Abe.
Filmen har et forrykende tempo og utrolig god flyt; fra det øyeblikket hovedpersonene ankommer restene av gruvebyen Glore Valley tar det ikke lang tid før de utvalgte ungdommene begynner å falle om som fluer.
Alt er tydelig ikke som det skal, og når selv Clover stryker med etter bare en drøy halvtime, skjønner vi som publikum at noe er i gjerde.
Tanken har ikke mer enn slått meg, når hovedpersonene sakte, men sikkert våkner til live igjen. Vi har plutselig reist tilbake i tid og befinner oss på ny ved starten av natten. Men, som en makaber utgave av Groundhog Day, husker vennegjengen nøyaktig når, hvor og ikke minst hvordan de døde.
Sånn blir man fort litt betuttet av, og det tar ikke lang tid før panikk og ubesluttsomhet sender sjokkbølger gjennom gruppen. Hva slags merkelig forbannelse hviler over dem, og hvordan skal de eventuelt klare å bryte trolldommen?
Kiler i magen
Dette er filmens enkle, men samtidig geniale premiss. Hver natt utarter seg litt annerledes, og filmskaperne tilfører kontinuerlig nytt krydder i form av nye lokasjoner, nye monstre og nye, grusomme måter å dø på.
Særlig sistnevnte er Until Dawn på sitt mest kreative, og det er liksom ingen grenser for hvor voldsomt det kan bli når figurene skal tas av dage. Blod og gørr brukes med god effekt, og etter hvert også på en overdreven, Mortal Kombat-aktig måte som gjør det umulig å ikke trekke på smilebåndet i ren forbløffelse.
«De gjorde det med Megan, ja?»
De mange unike dødsfallene, sammen med stadig nye vanskapninger og ny informasjon om hvordan mysteriet muligens kan løses, gir filmen en helt enorm framdrift, særlig i de første to aktene hvor det konstant dukker opp noe nytt og spennende.
Snubler på oppløpssiden
Dette tempoet vedvarer også et stykke ut i siste halvdel av filmen, fram til et tydelig vendepunkt. Her skjer det et bastant taktskifte, når figurene ut av det blå bestemmer seg for at de ikke har mange sjanser igjen før blir fanget av forbannelsen for alltid.
Alvoret skrus dermed opp flere hakk og figurene setter seg et klart mål, men dette går også på bekostning av den fandenivoldske stemningen som har gjennomsyret historien fram til det punktet.
Her har forfatterne helt klart malt seg inn i et hjørne og pådratt seg den ublide oppgaven det er å forsøke å avslutte eventyret. Og da mister filmen også den litt magiske frivoliteten som flere ganger underveis er i ferd med å gjøre dette til noe helt spesielt.
Behagelig skrekk
For til tross for at dette er en veldig karakteristisk skrekkfilm, med enkle figurer og uflidd manus, har Until Dawn også en særegen, nesten umerkelig sjarm.
Ved siden av å bryte ut i sjokk og forbauselse når hovedpersonene blir maltraktert på spektakulært vis, klarer jeg ikke å la være å knegge av de mange enkle vitsene som fortelles underveis; jeg liker filmens stereotypiske rollefordeling; og det er vanskelig å motstå de mange referansene til skrekksjangeren som sådan.
Until Dawn er rett og slett behagelig forutsigbar; det er «comfort food» på stort lerret; popkornfilm med stor P.
Om noe, kunne opplevelsen med fordel vært enda litt skumlere. Slik det er nå, lener filmen seg i for stor grad på enkle «jumpscares» som du kan se komme lang vei. Disse gjør for så vidt susen – jeg holder for øynene og hopper høyt i setet flere ganger underveis – men jeg skulle gjerne sett færre av disse til fordel for mer langtrukne, gufne sekvenser.
Fra før av er jeg spesielt glad i øyeblikk hvor vi som publikum kan observere ting som skjer i bakgrunnen mens hovedpersonene gjør sitt i forgrunnen, men Until Dawn har det rett og slett ikke i seg å være subtil på denne måten.
Konklusjon
Likevel fungerer Until Dawn overraskende godt som en enkel og likendes horrorkavalkade. Det er en særdeles leken film som, til tross for å ikke gjøre nevneverdig mye nytt, klarer å begeistre nesten hele tiden.
Her har manusforfatterne lyktes med å kombinere skrekk og humor på en måte som rett og slett bare fungerer – filmen tar hverken seg selv eller opphavsmaterialet veldig høytidelig, men underholder desto mer takket være sin løse og lekne holdning. Figurene er løvtynne, men sjarmerende på sitt vis, og handlingen har enormt god flyt fram til filmens siste akt.
Der går det til gjengjeld ganske skeis i det som blir en oppskriftsmessig og litt banal sprint mot daggry. Her må mysteriet brått forklares, stemningen endres markant og luften begynner å sive sakte, men sikkert ut av ballongen.
Selv om den er langt fra ufeilbarlig, er Until Dawn en bortimot perfekt popkornfilm, og noe av det beste PlayStation Productions har lagd så langt.
Until Dawn går på norske kinoer fra 25. april.
