Sony er i full gang med å gjøre film og serie av en rekke kjente og kjære spillprosjekter, og når jeg ikke lar meg imponere av hvordan HBO trakterer det gravalvorlige The Last of Us-universet, vrir jeg meg litt i kinosetet når jeg ser hva Ruben Fleischer har gjort med Uncharted.
Både God of War- og Horizon-spillene kan bli meget spennende titting når disse først blir ferdig, men jeg var langt mer skeptisk til at bilspillserien Gran Turismo skulle bli kinofilm. Nå er filmen omsider her, og det gikk omtrent slik det måtte.
Ikke en typisk spillfilm
Gran Turismo er riktignok ikke en film basert på noen av seriens mange spill, men handler i stedet om den virkelige historien til Jann Mardenborough. Den unge briten stod nemlig sentralt i en moderne og høyst ekte Askepott-fortelling i 2011, hvor han som sen tenåring tok veien fra soverommet til noen av verdens største billøp.
Det er en engasjerende fortelling, full av raske biler, ålreit humor og moralske pekefingre av typen «du må aldri gi opp» og «gønn på». Man kan ikke stikke under stol at det er et relativt kjent handlingsforløp – se for deg Rocky med racerbiler – og rollegalleriet består av en rekke erketypiske karakterer.
Ingen av skuespillerne gjør noen dårlig jobb, tvert imot. Jeg lar meg spesielt imponere av Djimon Honsou som velmenende forelder som ikke helt forstår sønnen sin; Orlando Bloom er en akkurat passe sleip markedsføringstype som stadig finner nye måter å trekke i trådene; og David Harbour er sedvanlig solid i rollen som mentor og breial farsfigur.
En rolle jeg for øvrig føler han spiller i hvert eneste prosjekt jeg ser ham.
Og der ligger også litt av Gran Turismos problem – ikke i David Harbours ensidige rollevalg, men i hvor mye jeg føler jeg har sett akkurat dette tidligere. Jeg tar neppe munnen for full hvis jeg påstår at filmen knapt har en eneste original idé.
Ingenting står på spill
Vi følger Mardenborough tett gjennom hele filmen, og Archie Madekwe skal ha skryt for at han ikler seg hovedrollen på en overbevisende jordnær måte.
Filmen består av en håndfull adskilte akter, hvor vi først ser Mardenborough i hjembyen Cardiff. Etter en oppvekst på gutterommet og mange tusen timer bak spakene, blir han en av de få utvalgte som får sjansen til å bruke sine ferdigheter i Gran Turismo for å forsøke å bli en vaskekte racerfører.
Den litt for lange åpningssekvensen gaper over flere aspekter ved guttens liv, fra ungdommelige rampestreker og krangling med overbærende foreldre, til en blomstrende romanse med den søte jenta fra nabobyen. Det hele skjer uten mye om og men, og jeg rekker aldri helt å føle empati for noen av figurene.
Dette kommer først senere, men ikke før vi utsettes for en Hunger Games-aktig sekvens hvor venner og fiender etableres mens de kniver om hvem som skal stikke av med gullbilletten.
Tiden hovedpersonen tilbringer på Gran Turismo-akademiet er filmens desidert svakeste akt, ikke bare fordi det er et blodstreit og tidvis ganske svakt tenåringsdrama, men også fordi det er svært lite som står på spill i denne delen av filmen.
Vi vet allerede at det er vår mann som kommer til å gå seirende ut av dørene, og ethvert forsøk på å få oss til å tro noe annet faller på steingrunn. Det er også her David Harbour er på sitt mest klysete og belærende, og jeg kjenner jeg får litt avsmak på hele greia.
Godt regissert race
Mye faller imidlertid på plass idet Mardenborough tar steget ut i den store verden. Her inntar filmen en helt ny karakter, hvor klein kjærlighet og bedrevitende mentorer viker unna for en hovedperson som begynner å få mer og mer tro på seg selv.
Her er filmen på sitt klart beste, når vi elegant veksler mellom billøp, treningssekvenser og kniving med et par særs brysomme konkurrenter. Josha Stradowski er akkurat passe uspiselig i rollen som nemesis Nicholas Capa, og dette Blodstrupmoen-aktige forholdet er med på å holde spenningen høy helt ut i filmens siste akt.
Det skader heller ikke at Gran Turismo er en veldig lekker film store deler av tiden, og det er flere scener i siste halvdel hvor både kameraføring og effekter er nær ved å ta pusten fra meg.
Spesielt tøft er det å følge Mardenborough med på en skikkelig omvisning på den østerrikske løpsbanen Red Bull Ring; sekvensen på Nürburgring er direkte gripende; mens 24-timersløpet på Le Mans fungerer som en passende finale.
Andre scener er langt mindre detaljerte, og enkelte ganger ser det nesten ut som om filmskaperne har lånt grafikk rett fra det nyeste spillet i serien, Gran Turismo 7. Det er både et kompliment til spillets lekre grafikk – og sånn sett helt i tråd med filmens litt slitsomme reklamering for opphavsmaterialet som «mer enn et spill» – men samtidig et stikk til en film hvis visuelle effekter ikke alltid er helt på topp.
Konklusjon
Gran Turismo er en blodtypisk sportsfilm som ikke evner å tenke en eneste original tanke. Den er en klisjéfylt underdog-fortelling som låner elementer fra en rekke andre, mer interessante filmer, og det er sånn sett ingenting her du ikke har sett hvert fall én gang tidligere. Kanskje med unntak av det nitide fokuset på å reklamere for Gran Turismo – akkurat det er det ingen andre filmer som har gjort på samme måte.
Men til tross for de åpenbare svakhetene er dette likevel en ganske underholdende affære. Filmen kunne godt vært noe kortere og dermed kuttet et par av de mer overflødige elementene – deriblant en litt tam kjærlighetshistorie – men den skal ha for at den har klampen i bunn fra det øyeblikket vi har gjort oss ferdig med den litt langsomme starten.
Figurene får stadig mer kjøtt på beinet, og jeg merker at jeg begynner å engasjere meg mer og mer i den litt typiske knivingen som foregår både på og utenfor banen. Et par virkelig imponerende sekvenser og noen forløsende personlige øyeblikk i filmens siste halvdel klarer delvis å dra opplevelsen over målstreken, men ikke uten en del synlige riper i lakken.
Gran Turismo hadde premiere på norske kinoer den 25. august.
