Anmeldelse

The Last of Us

Enkeltøyeblikk og skuespillerprestasjoner som tar pusten fra deg

HBOs The Last of Us er en autentisk og altoppslukende adaptasjon.

Warner Bros. Discovery

Etter mange år med prøving, feiling og mange regelrett pinlige forsøk, har adaptasjoner av spill blitt stadig mer stuerene de siste par årene. Dette er ikke bare på grunn av at kvaliteten jevnt over har økt – man trenger ikke se lenger enn til Sonic the Hedgehog 2 eller League of Legends-serien Arcane som bevis på dette – men også fordi det satses mye kraftigere enn det det har gjort tidligere.

Fjorårets Uncharted-film var for eksempel en fartsfylt og verdensomspennende heisatur, som til tross for sine mange svakheter også var tydelig påkostet. Halo-serien var en interessant avstikker som holdt et gjennomgående høyt nivå, og den nært forestående Super Mario-filmen ser både lekker og lovende ut.

Som om ikke det var nok, har jaggu også seriemestrene i HBO kommet på banen med en frisk og spennende tolkning av det kritikerroste spillet The Last of Us. Vi har brukt deler av helgen på å dykke tilbake i dette dystre universet, og nok en gang har vi latt oss imponere av de mørke og mektige avkrokene av Neil Druckmanns USA.

Joel (Pedro Pascal) og Tess (Anna Torv) i The Last of Us.
Warner Bros. Discovery

Strømlinjeformet og seervennlig

I likhet med spillet den baserer seg på, forteller serieutgaven av The Last of Us historien om de ufrivillige reisepartnerne Joel (Pedro Pascal) og Ellie (Bella Ramsey). Tilfeldighetene vil det til at de må støtte hverandre for å overleve en farlig reise på tvers av det som i enkle trekk er et zombieinfisert USA, og underveis snubler de over alle fasetter av den menneskelige psyke.

På samme måte som i for eksempel The Walking Dead, er det ikke egentlig zombiene som er poenget – i stedet utgjør de vandøde kort og godt en trussel, et rammeverk som tvinger hovedpersonene våre til å ta grusomme valg og komme ansikt til ansikt med sine indre demoner.

Akkurat dette gjelder dobbelt opp for HBOs tolkning, som naturlig nok går bort fra mye av snikingen og skytingen som fungerer godt når man selv sitter med styringen, for å i stedet gi oss en strømlinjeformet og mer seervennlig versjon av handlingen i spillet.

De infiserte monstrene er for all del fortsatt til stede i serieuniverset – og er sågar langt mer uhyggelige enn det de noensinne var i spillet – men det vies desto mer tid til å utforske de menneskelige figurene og forholdene dem imellom.

Dette er en fornuftig endring, selv om jeg liker HBOs versjon av monstrene i så stor grad at jeg skulle ønske de dukket opp litt mer hyppig underveis.

De infiserte er skikkelig ufyselige.
Warner Bros. Discovery

Upåklagelige prestasjoner

I stedet hviler store deler av ansvaret på skuldrene til våre to hovedpersoner, og de gjør en framifrå jobb med å gjenskape et nyansert tillitsforhold som er under konstant utvikling gjennom seriens ni episoder.

Det skal sies at hverken Pedro Pascal eller Bella Ramsay glir naturlig inn i rollene sine – slik som for eksempel Henry Cavill uanstrengt ikler seg væremåten og utseendet til Geralt i The Witcher-serien – men jeg lar meg likevel gradvis overbevise om at jo, dette er faktisk Joel og Ellie.

Alle vet at Pedro Pascal er en glimrende skuespiller, og han fanger Joels personlighet, en hårfin balansegang mellom barsk overlevende og sårbar forelder, på en ypperlig måte. Pascal har en helt enorm karisma, og jeg lar meg jevnlig engasjere av hans opptreden.

Figurene vokser enormt på meg i løpet av serien.
Warner Bros. Discovery

Da er Bella Ramsey et langt mer ubeskrevet blad. For meg er hun hovedsakelig kjent som den rappkjeftede og sjarmerende Lyanna Mormont fra Game of Thrones, og det tar litt lenger tid før jeg kjøper hennes versjon av den unge, dumdristige Ellie. Likevel er det faktisk Ramseys prestasjon som beveger meg aller mest når alt kommer til stykket, og mot slutten av serien er det vanskelig å se noe annet enn Ellie i hennes håpefulle, tøffe, men samtidig dypt usikre fremtoning.

Marlene (Merle Dandridge) og de andre medlemmene av «The Fireflies» dukker også opp. Jeg skulle helst sett enda mer av disse.
Warner Bros. Discovery

Som sagt er dette figurer og forhold som er under konstant utvikling, og til tross for at ting går litt vel fort mot slutten, er det lite negativt å si om manuset og skuespillet i The Last of Us.

Best i begynnelsen

Spillet The Last of Us er viden kjent for å ha en av de mest voksne fortellingene i moderne spillhistorie, og valget av HBO og Chernobyl-skaper Craig Mazin gir derfor enormt mye mening i overgangen til TV-skjermen. Her får vi servert en mørk og brutal tolkning som står helt på høyde med originalspillet. Noen ganger er det til og med enda mørkere og mektigere enn det vi fikk servert i 2013, og spesielt de tre første episodene tar meg med storm.

På tvers av disse episodene klarer serieskaperne nemlig å ikke bare kopiere det som har kommet tidligere, men de utvider og endrer deler av universet på en måte som virkelig setter en støkk i seeren.

Vi får for eksempel tilbringe mye mer tid sammen med Joels datter Sarah, i det som er en oppriktig skrekkinngytende og hjerteskjærende åpningsepisode; åpningen og avslutningen på andre episode er dypt ubehagelig; mens tredje episode står igjen som et enormt mektig og virkningsfullt avsnitt – antagelig noe av det bedre jeg har sett på TV på en stund.

Resten av serien er også fylt med solide enkeltøyeblikk og skuespillerprestasjoner som er nær ved å ta pusten fra meg, men lener seg langt mer trofast på opphavsmaterialet. Dette fører til at den siste halvdelen av serien fremstår som litt vel trygg; nesten som om utviklerne gikk tom for friske ideer underveis.

Vi får tilbringe mer tid med Joels datter, Sarah (Nico Parker).
Warner Bros. Discovery

Andre halvdel av sesongen lar oss riktignok stifte nærmere bekjentskap med Sam (Keivonn Woodard), Henry (Lamar Johnson) og den helt nye figuren Kathleen (Melanie Lynskey), som alle spiller en sentral rolle i seriens versjon av Pittsburgh-kapitelet. Akkurat her kunne jeg likevel styrt meg for en del av HBOs endringer, ikke bare fordi de gjør lite for å bøte på det som allerede var et nokså tregt midtparti i originalspillet, men også fordi Kathleen fremstår som en litt malplassert tegneserieskurk.

Dette er synd, for utover disse spesifikke endringene, er det nettopp de mange nyhetene og måten universet utfylles på som virkelig imponerer meg underveis.

Alt i alt vil nok de som ikke har spilt spillet komme hakket bedre ut av seeropplevelsen enn meg, for The Last of Us forteller tross alt en genuint engasjerende historie om håp og kjærlighet i møte med umulige odds. Selv har jeg berømmet denne historien flere ganger tidligere, og det er kanskje nettopp det faktum at jeg spilte og anmeldte nyversjonen på PlayStation 5 for mindre enn et halvt år siden som gjør at det hele føles litt for kjent og trygt for min del.

The Last of Us er solid, uansett medium.
Warner Bros. Discovery

Konklusjon

HBOs adaptasjon av The Last of Us er en jordnær og bunnsolid versjon av Naughty Dogs kritikerroste actioneventyr. Serien er ekstremt tro mot opphavsmaterialet, men byr samtidig på nok nytt underveis til at dette er en reise det er verdt å begi seg ut på, også for de som har spilt spillet tidligere.

Nykommere vil nok få aller mest ut av opplevelsen, da en del av episodene fremstår som litt vel trygge for undertegnede. Særlig midtpartiet kunne gjort en del ting annerledes – her er serien helt klart på sitt mest langsomme, og jeg kjøper dessverre ikke den nye skurkeskikkelsen Kathleen.

Dette står i klar kontrast til de andre nyhetene i serien, som i stor grad står for noen av de aller beste øyeblikkene. Spesielt skjellsettende er de tre første episodene, hvor vi ikke bare får vite mer om hvordan dette universet fungerer, men også får en helt ny forståelse for figurer vi så vidt ble kjent med i spillet.

Det er litt synd at The Last of Us aldri når disse høydene videre gjennom sesongen, men det er likevel en ekstremt godt laget serie. Også den siste halvdelen byr på glimrende skuespill og dypt gripende enkeltøyeblikk, og det er ikke mange endringer som skal til for at jeg hadde gitt en enda hvassere karakter.

Om noe, er det tydelig at HBO har satset hardt på dette universet, og jeg gleder meg allerede enormt til å se hvorvidt serieskaperne kan yte The Last of Us Part II den samme rettferdigheten.

The Last of Us har premiere på HBO Max den 16. januar, hvor det vil slippes en ny episode hver uke framover. Denne anmeldelsen er basert på samtlige ni episoder av den første sesongen.

8
/10
The Last of Us
Enormt engasjerende, tross enkelte svakheter.
HBO The Last of Us

Les også

Siste fra forsiden